Jeg husker Krystallnatten

Eva Børresen, keramiker med mange prestisjetunge oppdrag bak seg, skapt i spenningsfeltet mellom rustikk dekor og funksjonalisme. Barneårenes Berlin bød på andre spenninger: Musikken spilte skøyteløpervals i parkene, mens SA stemte opp mer krigerske toner.
Som kunststudent opplevde hun mobben gå løs på jødiske forretninger under Krystallnatten.
I dag (1992) leder hun SOS-rasisme i Fredrikstad. På st. Croix møtes indiere, jugoslaver, afrikanere, chilenere i kunst- og keramikergruppa i et fargerikt fellesskap.
I Tyskland marsjerer nazistene igjen. – Det er livsfarlig, sier Eva Børresen.

– Jeg er født i Berlin i 1920. Da jeg var ganske liten, flyttet familien til mors fødeland, Romania. Mor og far ville legge bak seg bohemlivet i rikshovedstaden og hadde planer om å starte en knappefabrikk i Donaulandet. Noen knapper ble aldri slått, men mor spilte piano og far blåste waldhorn, og sammen med andre musikere dannet de et orkester som dro på turné. Vi bodde i en landsby som het Rupea, i et bondehus med brønnen ute på gårdsplassen. På vinteren var det en masse snø. Når jeg gikk mellom fonnene, var det som å gå mellom høye, hvite vegger.

En gang laget barnepiken vår eplemost av de siste eplene vi hadde. Hun satte fatet ut i snøen til kjøling, og da hun skulle hente det var det tømt, for ulvene hadde vært først ute. Iblant kom det sigøynere til Rupea. Jeg syntes det var forferdelig morsomt når de klappet i hendene mens de sang og danset.

Alle de små menneskene er døde

– Jeg var fem år da far og mor bestemte seg for å flytte tilbake til Tyskland. Jeg syntes toget dampet av gårde i dagevis før vi kom til Johannisberg ved Rhinen, der bestefar bodde. Far hadde alltid en masse idéer. Nå startet han dukketeater, Rheinisches Puppentheater. Han lavet selv marionettene – for et år siden så jeg både Kasper og den skjønne Helena igjen i Münchener Stadtmuseum. Puppentheater spilte de gamle Faustvariantene og eventyret om de tre ønskene og pølsa som endte i nesa på kona. I dukketeateret skjer ting som er umulige på scenen. Natten etter at jeg hadde sett forestillingen første gang, våknet jeg og vandret inn i værelset der marionettene hang i rekke og rad. Jeg stakk i å gråte og løp inn til mor og far: – Alle de små menneskene henger der og er døde!

Fra Johannisberg flyttet vi til Berlin. Vi bodde i øverste etasje i en atelierleilighet, og jeg syntes vi hadde veldig god plass. Når jeg tenker etter må det ha vært mer beskjedent, for vi tre søstre bodde sammen på ett rom.

Etter konfirmasjonen ble det De og Fräulein

– Nede i gata hadde en skomaker verkstedet sitt. Jeg syntes det var spennende å besøke ham der han satt og plugget og sydde og sålte med munnen full av spiker. – Jeg kjenner på lukta at du har vært hos skomakeren, klaget søster Jutta.

Far viste dukketeaterforestillingene sine rundt på skolene. I perioder var han arbeidsledig husfar. Vennene mine misunte meg, de syntes det var spennende med en far som var hjemme og så flink til å lage mat.

Mor arbeidet på Pestalozzi-Fröbelhaus – det svarer vel omtrent til barnevernsakademiet. Hun underviste i språk og sto for biblioteket. Der fant jeg bøker og var altetende fra A til Å. Jeg leste om eksotiske steder som Karasjok og Kautokeino uten å ane at Norge en gang kom til å bli mitt annet fedreland. På pikeskolen hadde vi snille og flinke lærere som etter konfirmasjonen plutselig begynte å si De og Fräulein til oss.

Svaner på Berlineris

– En venninneflokk holdt sammen i tykt og tynt. Far til en av pikene var ansatt i Wintergarten. På onsdager på barnematiné slapp vi inn gratis og beundret akrobater som holdt hele familien sin på strak arm. En eldre søster hadde jobben å styre med lydforsterkeren på kino. Jeg slapp inn gratis mot å love å ikke si noe hjemme. Rin-tin-tin og Helan og Halvan hørte til favorittene. Senere ble det teater. Foreldrene mine var teaterelskere og dagen etter premieren på Dreigroschenoper i 1928, diskuterte de stykket ved frokostbordet helt til middagstid. Jeg satt i teatersalongen i grønn fløyelskjole og så Schillers Die Räuber og sovnet halvveis i forestillingen, men forlangte å gå en gang til, så jeg fikk med meg slutten.

På sommeren satte vi opp drager i Preussenpark eller dro ut til Wannsee og badet. På vinteren sprøytet de tennisbaner og lekeplasser og da tok vi skruskøytene fram. Musikken spilte og guttene ville helst ha marsjer og vi pikene helst valser, for da kunne vi gli som svaner over isen. Vintrene -27 og -28 var veldig kalde, rørene frøs og skolen hadde fri, og vi gikk på skøyter og håpet på at isen ikke ville smelte på lenge.

En litt eldre bror var mitt ideal og min kamerat. Vi kjøpte et par rulleskøyter på deling, bandt sammen hans høyre- og mitt venstreben og sparket oss nedover gaten til ferden endte i en lyktestolpe. Min bror var fæl til å slåss og hver gang det bar løs, var jeg en slags sekundant som holdt fyllepenn og armbåndsur til han sto der med blodig nese.

Jeg ruslet ofte alene på muséer og kunstutstillinger. Ballettpikene til Degas var vidunderlige. Min eldste bror, Hans, var kunstutdannet og ansatt i reklameavdelingen i Ullstein Verlag. Han oppmuntret meg og rettet på meg når jeg tegnet. Til jul ønsket jeg meg alltid tegnepapir og fargeblyanter og akvarellfarger.

Die Strassen frei…

– Slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet var vanskelige år i Tyskland. Arbeidsledigheten bare vokste og vokste. På vei til skolen så jeg køen utenfor arbeidskontoret langs fortauet og rundt kvartalet til den bet seg selv i halen. Folk kom forbi og ristet på hodet: – Stakkars dem. De politiske motsetninger ble skarpere. Jeg husker plakater bli klistret opp og plakater bli revet ned og nye plakater satt opp igjen. 1. mai ble vi barna holdt inne for det fikk hardt for seg når nazistene og deres motstandere tørnet sammen på gata. En gang besøkte jeg en venninne i Moabit. Det hadde vært demonstrasjon, det brøt ut slagsmål og stenene haglet. – Kom dere vekk fra vinduene barn, kommanderte de voksne.

Når vi hadde besøkt en venninne eller en slektning, hentet alltid mor og far oss, for Berlin var blitt en utrygg by. Min bror var med i en kommunistcelle i UllsteinVerlag. Forfatteren Arthur Koestler var en annen av medlemmene. Foreldrene mine var borgerlige radikale, uten å tilhøre noe politisk parti. De så på nazistenes fremgang med bekymring. – Men vi tok ikke Hitler alvorlig nok, sa de senere.

I februar 1933, da nazistene overtok makten, holdt vi oss inne i dagevis. Men vi hørte jo Hitlerbrølene i radioen og så lastebilene med SA nede i gata: – Juda verrecke! En kollega av mor forsvant til konsentrasjonsleiren Oranienburg, til omskolering, som det het. Et par måneders tid senere kom hun tilbake med tuberkulose. Et jødisk ektepar og barna deres var våre nærmeste venner. Barna ble sendt i tide til England, foreldrene endte senere sine liv i gasskammeret.

Min mor fikk valget: – Hvis De ikke slutter dem til partiet, mister De stillingen. Hun sa opp og vi flyttet til Stuttgart. Jeg hadde bestemt meg for å bli kunstner, søkte og kom inn ved Kunst- og håndverksskolen i byen.

Et firkantet fat var ukeramisk

– Undervisningen var grundig og krevende. Skoledagen begynte klokka åtte og varte til ni om kvelden med to entimers pauser. Hovedfagene var kjemi, materiallære, frihåndstegning, modellering og kunsthistorie. I modelleringstimene korrigerte professor Lörcher. Han var fjern, tilknappet, utilnærmelig. Professoren gikk gjennom rommet, rettet på noen, andre så han ikke på, men bare skred videre. Ved en kunstnerfest våget jeg å spørre ham hvorfor han var slik. Han så på meg. – Jeg går forbi der det virker helt trøstesløst, jeg ser ingen hensikt i å slå noen ned i støvlene, da tar jeg heller fatt der jeg kan se noe positivt.

Et ord i skolejargongen var «ukeramisk». Et rundt fat var keramisk, et firkantet ukeramisk. Hvis kantene på en krukke var videre enn foten, var det ukeramisk. I dag er det vel bare japanerne som har slike strenge regler.

En vakker hank er god å holde i

– Like ved skolen lå en rekke hus bygd av arkitektpionerer som Mies van der Rohe, Walter Gropius og van der Velde. Jeg var fengslet av disse bygningene i funksjonalistisk stil. Grunnprinsippet i funksjonalismen: at det som er tjenlig, er vakkert, inspirerte meg i arbeidet mitt med leiren. Vakker er en hank som er god å holde i, eller en tekannetut som det ikke drypper fra. Samtidig var jeg opptatt av det rent dekorative – kanskje inspirert av minner om folkekunst i Romania. Det skapte en spenning i arbeidet mitt.

Funksjonalismen, lik all modernisme, ble uglesett i det tredje riket. Bauhausgruppen måtte innstille, modernismen ble hånet på utstillingen for Entartete Kunst i München. Vi som arbeidet med leire opplevde ikke presset på samme måten som malere eller arkitekter. For oss var forming og materiale så nær knyttet sammen, vi var så opptatt med det vi hadde mellom hendene.

Men som kunststudenter ble vi sett på som litt suspekte som burde holdes i ørene. Læreren i kunsthistorie var partimedlem. Undervisningen var lagt til dagens siste timer. Når lyset ble slukket og diasene kom frem på skjermen, sovnet de fleste. Men jeg fikk i allfall med meg at han mente at kirken ikke hadde hatt noen betydning for kunsten. En time i uken var det Politischer Unterricht – politisk undervisning. Jeg er litt stolt over at det etter politisk undervisning på avgangsvitnemålet mitt står: Nicht erfüllt – Ikke bestått.

Under jorden med Brecht, Marx og Heine

– En fem, seks stykker av oss dannet en kommunistisk celle. Det var svært romantisk og konspiratorisk. Vi møttes i dypeste hemmelighet i kjelleren til en av kameratene. Vi slet oss gjennom første kapittel av das Kapital, leste Heinedikt høyt og spilte Brecht/Weill-plater på grammofonen. Noen slags forbindelse til den illegale partiledelsen hadde vi ikke. Vi hadde hørt at det fantes andre motstandsgrupper i Hamburg, i Berlin, men trykket var så sterkt, det hele virket temmelig håpløst.

Stamstedet var et vertshus som het der Holzwurm. Huset var tegnet av Corbusier og inspirert av norsk bondearkitektur. Vi satt sammen ved et bord, to venninner, en norsk kunststudent som jeg var veldig forlovet med, og en svenske. Hitler brølte i radioen – det kan ha vært under Münchenkrisen i 1938. Vi fortsetter å prate sammen, da en mann ved sidebordet reiser seg og ber oss følge med til politistasjonen: – Dere har krenket der Führer. Hvis det ikke hadde vært utlendinger i selskapet, kunne det ha gått riktig ille.

– Herregud, dere ødelegger jo deres eget

– En dag sprer nyheten seg på skolen: vår direktør har tatt livet av seg. Gestapo hadde fått snusen i at han hadde en jødisk venninne. To menn hadde oppsøkt ham på kontoret – den neste morgen fant vaktmesteren ham med et avskjedsbrev på blokka på skrivebordet. Det skulle holdes hemmelig, men vaktmesteren fortalte det til de første elevene som kom på skolen. Begravelsen ble en pompøs affære, der direktøren ble lovprist av en rekke nazikoryfeer.

Krystallnatten, mellom 9. og 10. november 1938 da jødehatet slapp løs for fullt, hadde noen av oss vært på fest og kom nedover gata da mobben går løs på en jødisk musikkhandel. Stener flyr gjennom lufta, det klirrer i glass, instrument havner i rennestenen. Den svenske studenten er fortvilet: – Hva gjør dere, hva er det dere finner på, dere ødelegger jo deres eget, det er jo tysk eiendom! Han blir slått i gaten. Folk skynder forbi – til høyre og venstre, for ikke å bli blandet opp i noe.

* * *

I 1939 dro jeg til Norge for å besøke foreldrene til han jeg var forlovet med. Jeg kom tilbake til Tyskland i 1951. Det virket som mørkemaktene var døde for alltid. Nå, i 1992 marsjerer nazistene igjen. Det er livsfarlig.

Trykt i Demokraten 1992