Margrethe Malern fra Selbak

Hun var småjente da Trippen tutet, Spansken herjet, Selbak brant, jordmora kom med ungene og konene skyllet vasken i elva.
– Eldre Selbakfolk kan stusse: – Margrethe Hansen, hvem er ho? Sier du Margrethe Malern, lysner det for de fleste.

Far var i mange år eneste maler på Selbak. Han var den første på stedet som heiste det rene, norske flagg på stanga i hagen. Det var det en del som ikke likte. Han var gift tre ganger og mor mi to, så av søsken og halvsøsken var det nok til to fotballag. Når han mata duene i dueslaget, satte de seg på armene og på skuldrene og på skjermlua hans. Peneste og snilleste mann på Selbak, syntes jeg. – Ja, men Anton Hansen over veien da, sa mor. Men jeg syntes pappa var mye penere.

Hver ting skulle være på sin rette plass: spann og bøtter og pensler og koster på rekke og rad i bua i uthuset, der ingen andre slapp inn. Når busta var blitt snau på kosten, vikla han av hyssingen, så redskapen ble brukt til siste slutt. Han gikk på sine ben til Skjeberg når det var malerjobb å få, og både i Borge og Ingedal kirke har far svingt kosten. Etter hvert fulgte fire sønner i malerfaget.

Ei tid snekra og malte han likkister: hvite til fattiglika, svarte til de som hadde litt å rutte med. Mor våkna om natta, for hun hørte tydelig det panka. – To slag, Olaves, i morra får du bestilling på en voksenkiste. Hørte mor bare ett slag, var det et barn som hadde gått bort. Far likte det ikke, han slutta med geskjeften.

Så starta han en knøttliten butikk i huset, med sjokoladeplater i hyllene og silkeputer og bringebærdrops og Kongen av Danmark i glassbolla på disken. Godtene frista, og en dag tok jeg en kokesjokoladeplate som jeg delte med søstra mi på uthusloftet. Pappa fant papiret og ble flyende sinna: – Det får gå for denne gangen, men det der gjør du aldri mer!

14 stykker rundt bordet

– Mor arbeida støtt. Hun vaska og strøk og strikka og sydde – og laga frokost, middag, eftasverd og kveldsmat for 14 stykker på det meste. Noen overflod var det ikke, men alltid mat på bordet og noen skiver med sirup på til Wennersten før han kvelda i høyet på låven på Løen. Vi jentene måtte hjelpe til i huset fra vi var små. Når kvelden kom og husarbeidet var unnagjort, sa mor: – Nå får dere sette dere til med bundinga, jenter. Så strikka vi lange, grå ullstrømper og skjerf og votter.

Etter at far var død, satt mor med to ukonfirmerte barn. Hun sydde og vaska for folk, tok opp poteter og tok opp etter meien på Kjølberg og klarte seg.

I annen etasje i huset vårt i Selbakgata, som nå heter Kjølberggata, sto finstua på stas. Det var dusker på de rødbrune plysjmøblene og på etageren sto et par engler, en gammal mann med sekk på ryggen og ei gammal kone som strikka. Lille julaften pynta far treet, julaften fyrte han i ovnen og strødde på røkelse, tente treet og åpna døra. Det skinte og glitra i de mørke øynene til søstra mi, men jeg var litt skuffa for jeg måtta ha penforklet over den nye kjolen. En jul fikk jeg ei dokke av tanta mi. Den var av porselen og sto i ei glasskule og ble døpt tante Lovise. En dag mista ei venninne ho i golvet så tante Lovise gikk i tusen knas.

Første juledag kom onkler og tanter på besøk, og så ble døra låst og først åpna til påske når vi høsta treet.

I 1914, da jeg var fire år, var det storbrann på Selbak. De kom flyende med slanger på ei dravogn fra brannstasjonen i det vesle murhuset og pøste på varmen. 36 hus brente, og de bar ut møblene på jordene, og vinduene hjemme sprang, og vi flytta til tante, men de sprøyta på veggene hjemme så huset vårt ble berga.

Gropa var lekeplassen vår

– Som småjenter lekte vi ute i gården med å hinke paradis, hoppe tau og kaste ball på veggen. Da vi ble eldre, dro vi bort i gropa: Henriette, Andrea, Ingrid og Elise. Jeg måtte være barnepike og dra på bror min, som var fire år yngre. Det er rart jeg ikke røska armene av den gutten. Vi fikk lerklædder av folka på Jonse- eller Mattisverket og bakte lerkaker som vi serverte på tallerkenskår: – Værsågod, fru Olsen, De får ta til takke med det lille som er! Helge og Håkon og Trygve og Knut holdt også til i gropa og slo kokk og sparka ball. De hadde badeplassen oppe ved Sandem ved Torpefabrikken, men dit fikk ikke jeg lov å dra. Jeg gikk søndagstur med far ned til elva for å se Trippebåten legge til. En gang fikk jeg være med nabokona da ho skulle skylle tøy. Jeg gikk ut på en tømmerflåte og plumpa uti. Kona fikk dratt meg opp, og hjemme fikk jeg en fæl overhaling.

På vinteren gikk vi på skøyter i gropa. Søstra mi og jeg delte et par snabelskøyter. Det gikk fint når du subba nedi med andre benet. Så akte vi i Dælabakken. Jeg hadde fått en fin, rød kjelke med navnet mitt på av onkel Sigvart. Den skulle alle gutta låne og en dag var den ødelagt. Da snufsa jeg.

Alltid litt attpå hos Bistrup

– Akkurat når jeg skulle ut og leke, sa mor: – Margrethe, kan du gå et ærend for meg? – Kan’ke Ellen gå, sa jeg, det var den yngre søstra mi. Men det ble alltid til at jeg la av gårde med kørja i handa, for mor sa jeg var så rask til bens.

Kjøttvarer handla vi hos Bistrup, tvers over gata. Vi satt i vinduet hjemme, og så de kom med kuer og hester som rygga tilbake i porten. Så smalt det, og vi gråt. Bistrup var snill. Når vi handla et hekto salt pølse, la han pølsesnabben oppå. – Og denne sveiserpølsebiten er til deg, Margrethe, sa han, fordi du er så flink å hjelpe mor di.

Kolonialvarene handla jeg med huskelapp i handa hos kjøpmann Syversen på Selbak torv. I den andre avdelingen i butikken fikk du stoffer og strikkevarer. Det var flere kolonialbutikker i strøket. Rett over gata drev Danielsen, så var det Jakob Hansen nede på brygga og i ei sidegate søstrene Olsen, to ugifte jenter som også hadde telefonsentralen. I Verksgata holdt Emma til, ei snill, gammal dame bak disken i den knøttlille butikken der tre kunder sto oppå hverandre mens fjerdemann venta i døra. Fru Andersen solgte fisk i bakgården hos Syversen, og Gerda Pettersen sto på torvet med fiskekassa på trillebukken. Johan Kjølberg med hest og vogn handla med poteter og grønnsaker, og fra Torsnes og Skjeberg kom bøndene med flesk og kjøtt, mens politi Torp og politi Smith rusla rundt med hendene på ryggen og holdt ro og orden og plasserte en gang i mellom en fullikæll i den vesle rådstua i bakgården der kinoen er.

Thorvaldsen handla med kortevarer, og blomster til brylluper og begravelser kjøpte du hos Furulund i Kjølberggata. Far hadde ei konjakkflaske i skapet og skjenka i et fingerbøl hvis noen var sjuke, men medisiner som kamferdråper og hvit kamferolje mot vondt i ryggen solgte apoteker Mathiesen nede på brygga. Far stelte støvlene våre sjøl, men i påkommende tilfelle holdt skomaker Engebretsen, som også dro rundt og slakta for folk, til borte ved kinoen. Lakkskoa til jul og 17. mai ble kjøpt i butikken til Heie.

Ikke stønner til spanskesyke

– Det var to jordmødre på Selbak, frk. Martinsen og kona til Heie. Det var fru Heie som kom til oss med ungen i jordmorkofferten. Søstra mi og jeg var veldig nysgjerrig om vi fikk søster eller bror, men fru Heie putta vatt i nøkkelhullet.

Trengte vi doktor, hadde vi dr. Gregersen og dr. Nilsen. Både far og flere av søskna mine hadde spanskesyken. De kasta opp og blødde neseblod, og jeg tørka unna. – Rart du ikke blir dårlig, Margrethe, sa doktor Gregersen. – Det har jeg ikke stønner til, sa jeg. Det var innreda lasarett i Kjølberg skole, og der var mor og kokte og vaska. Hver dag gikk jeg og henta middagsmaten oppe på kokkeskolen, for mor kom hjem klokka 12 på natta. Det var mange som døde oppe på skolen, og mor hjalp til med å vaske likene. De ble henta av likvogna med hest foran og svart baldakin over. Først var det en gammel mann fra Torp som kjørte, senere ovetok Haugen. Så rusla følget, med de som skulle bære på begge sider av vogna, den lange veien til Borge kirke.

Tårene dryppa i leseboka

– Jeg gikk på søndagsskole på Borgarhall. I førsten fulgte far meg, senere gikk vi jentene i følge. Vi sang og så fortalte pastor Megrunn fra bibelhistorien og viste fram bilder fra Det hellige land: Jesus som metter 5.000 eller inntoget på et asen i Jerusalem. Etter det har jeg alltid hatt så lyst til å komme til den byen. Vi stemte i en sang til slutt og fikk et lite vers i lekse til neste gang.

Første dagen på Kjølberg skole husker jeg godt. Vi fikk frøken Moen, men jeg var mest opptatt av fotbladene til frøken Aarflot som sto rett mot hverandre. Vi neide pent og sa hva vi het og når vi var født. Ikke alle huska fødselsdagen, men det gjorde jeg og fikk ros av frøken.

Jeg likte ikke geografi, for det var så vanskelig å finne fram på kartet. Å lese i leseboka var morsomst. Det var et stykke om ei lita jente som bodde hos bestemora si som ho var så glad i. Bestemora døde, og jenta kom på gamlehjem. Da snufsa det nedover pulteradene.

Etter tredjeklasse flytta vi over til Pella. Når vi skulle slå ball i frikvarteret og læreren plukka ut, ble jeg med på laget til gutta. – Du skulle egentlig vært gutt, Margrethe, sa læreren. På sida av trappa var det to trær. Guttene likte å henge og huske i trea. Det likte ikke læreren og ble sinna og røska en gutt i øret, så det løsna og dr. Gregersen måtte sy flere sting. Etter det måtte læreren møte for skolestyret.

Med vassåket på skuldra

– Jeg sto til konfirmasjon i Pella i hvit kjole med frynser og hvite bånd i flettene som rakk meg langt nedover ryggen. Det var året etter far døde. Flere år på rad sto det to fra mors kull og to fra fars kull til konfirmasjon i Pella. Når du var konfirmert, var du voksen og skulle ut i arbeid. Jeg fikk huspost hos Syversen på Selbak og hadde 20 kroner måneden og kosten.

Jeg begynte klokka halv åtte med å gi mat til guttungene Odd og Arne og fikk dem av gårde på skolen. Så lufta jeg og gjorde rent og gikk ned i butikken og spurte hva de skulle ha til middag. – Det får du bestemme sjøl, var svaret. Så laga jeg fersk suppe, og så spiste først ungene når de kom fra skolen og etterpå foreldrene når de hadde stengt butikken for dagen.

En gang i måneden hadde jeg storvask. Da bar jeg vannbøtter i åket over skuldra fra vannposten i Verksgata, fyrte under bryggekjelen, kokte hvitvasken, gnikka og gnudde tøyet på skurebrettet, lasta det på trillebukken og kjørte ned til elva, der jeg skylla, vridde opp, trilla tilbake og hengte opp til tørk.

På lørdagskveldene bada jeg tre guttesvolker i sinkbalja på kjøkkenet og var klar ved nitida for å nå losjedansen i Borges Fremtid. Jeg skyndte meg hjem, fikk på meg finkjolen og runda Rakkestadsvingen og nådde akkurat Tyven, Tyven før det var slutt klokka tolv. Hele flokken rusla hjemover i følge og passa det, stakk vi innom stua hos Agnes Bakken. Noen klimpra på gitar, og jeg spilte strengelek og det veksla mellom Himmelens port og En sjöman älskar havets våg.

Senere ble det en annen dans. Først i Gropa, der Birger Kristiansen spilte torader og Johan Nesøen munnharpe, og hatten gikk rundt. Senere på Fagen på Torp og på Glemmen fagforening. Var det dans, gikk jeg om det så var en hel mil. Så gifta jeg meg og satte igang med kost og klut for alvor. Det er vel knapt et hus på Selbak jeg ikke har vaska taket på. Jeg vaska Kjølbergskolen i tre år, jeg har vaska i Kommunegården, og i følge med Lilly Mariussen gjorde jeg hovedrent en måneds tid hvert år på Stabburet i 22 år.

Jeg har fått prøve meg og har ikke hatt vondt av det. Hadde jeg hatt en ettøring for hvert gulv jeg har vaska, hadde det rekt til drosje til Jerusalem og hjem.

Trykt i Demokraten 1993