Veteranene forteller
Fredrikstaddistriktet

Over til Fredrikstad!

1941: Gudmund Ansnes går på lufta med Fredrikstad Kringkaster. Lytterne er lokale nazister og eldre damer med krystallapparat. Under gulvet ligger grammofonplata med kongens tale.

– Som guttunge plukket jeg på de gamle gnistsenderne som var stua vekk i kjelleren hjemme hos oss i Kristiansund. Far eide tre ståldampskip som drev sildefiske rundt Island, og nå hadde de fått mer moderne radioutstyr.

I stua vår sto en sjøllaga radiomottaker i en smørkasse. Manøvrerte du de to knappene, fikk du inn Vigra og Tyholt og med litt flaks sigøynertoner fra Budapest ved Donauflodens strand.

Fysikk og matematikk var favorittfagene på Kristiansunds høyere skole. Etter realartium i 1938 sto valget mellom medisinstudiet og telegrafskolen. Det ble morsenøkkelen istedenfor stetoskopet, for jeg hadde regnet ut at da kunne jeg kjøpe en Opel Kadett etter fire år. I hovedstaden bodde jeg på hybel hos Victoria Spydevold, datter av fiskehandler Strand i Fredrikstad, og slet skolebenken i Telegrafbygningen. Lærer Svein Skolem skrev med ene handa på tavla og pusset ut med den andre, mens han regnet ut svingekretser og motstander og slo innimellom fast at fjernsyn fikk vi aldri i fjellfylte Norge.

Etter avlagt eksamen ble jeg telegramekspeditør i en provisorisk innredet brakke i min utbomba hjemby. Jeg tjente sju kroner vakta – på ekstraarbeid på brygga gjorde jeg 115 øre timen. Neste jobb var i Namsos, nok en by i ruiner. Først var jeg på telegrafen, deretter ved Namsos Kringkaster.

Høyfrekvensen ga mersmak, og sommeren 1941 rusla jeg for første gang utover Øraveien for å ta fatt på tjenesten som nytilsatt tekniker ved Fredrikstad Kringkaster. Utafor en toetasjes trebygning under de to 65 meter høye mastene drev en lettkledd kar og spadde i hagen, altså vaktmesteren: – Jeg er den nye teknikeren, si meg hvor kan jeg treffe bestyreren. – Det er jeg, sa en svett og sommerkledd Helland.

Første natta sov jeg på gulvet i stasjonen, deretter på en hybel hos Wergeland i Gamlebyen for endelig å finne havn hos spillelærerinne Cecilia Andreassen i Ferjestedsveien 11. Til jobben hørte en tjenesteradio, behørig forseglet av tyskerne så jeg bare kunne lytte til Stavangerensemblet og propagandaminister Gudbrand Lunde. Apparatet ble fort fikset, så såvel Dannevig, havnebetjent Graff og kjøpmann John Jørgensen på hjørnet kunne lytte til stemmen fra London.

På Fredrikstad Kringkaster var vi fire: bestyreren, teknikerne Ole Gunnar Kvaleng, Einar Kalland og jeg sjøl. I et rom i første var innlosjert to tyskere – en Sonderführer og en tolk. De skulle vel passe på at Fredrikstad Kringkaster ikke ble sprengt i lufta eller benyttet til statsfiendtlige formål. Klokka åtte morgen justerte vi senderen – en Standard med samme effekt som en 1000 watts kokeplate – og gikk på lufta.

Mye hjemmeavla pr. vakt

– Det hvilte et uvirkelig skjær over det hele. Godtfolks radiomottakere var forlengst inndratt så Fredrikstad Kringkaster på 235,8 sendte stort sett til det store intet eller lokale nazister. Vi åpnet sendinga med andakt, enten over riksprogrammet eller fra vårt eget studio, med pastor Haugsten bak mikrofonen og tidvis tolk Tüd ved orgelet med Den store hvite flokk. De som ennå hadde krystallmottakere, hadde fått beholde disse. En morgen hadde jeg åpnet stasjonen, men glemt å koble inn programmet. Telefonen ringer, en eldre frue venter på det gode budskap. Jeg rådet henne til å pirke på krystallet, mens jeg åpnet forbindelsen. – Å, takk skal De ha, nå kom Guds ord utmerket inn, sier frua.

Ellers gikk det mest på å være til stede. Det gikk atskillige pipestopp hjemmeavla pr. vakt. Midt på dagen tok riksprogrammet en drøy pause, så på sommeren ble det tid til en dukkert i Gansrødbukta. Klokka fem gikk vi atter på lufta med foredrag om matauk og kaninavl og Sverres Trio fram til nyheter hvor Tyskland seiret på alle fronter og deretter nok litt musikk til hallodama ønsket God natt og sov godt!

Det hendte at noe røk – et senderrør eller en kondensator, eller ei humle kunne forville seg inn i en spole. Det krydde av mus i og rundt stasjonen. Mikke tok seg iblant en tur inn blant høyspenningsledningene og ble kremert, mens Fredrikstad kringkaster ble taus som graven.

Krigen merket vi lite til. Parolen var: Bli på stasjonen, hold den på lufta og vent på invasjonen. Ad underfundige veier hadde vi fått en plate med kongens tale som skulle sendes om igjen og om igjen når dagen opprant. Plata hadde vi liggende gjemt under ei lem i gulvet.

Nyttårsaften 1944 kom engelske fly seilende over Hvaler. De slapp miner i elveløpet mens vi stuet oss sammen i et tilfluktsrom, nærmest en armert grop under åpen himmel, og beundret fyrverkeriet og håpet på at krigen snart var slutt. Det var den i mai -45 da hjemmestyrkene ledet av Henri Helland overtok stasjonen. Kringkastingsbestyreren var for anledningen utrigget som cowboy med to pistoler i beltet.

– Der er’n, der kommer’n, brølte Apenes

– Allerede under krigen var den eldste delen av murbygningen der kortbølgen nå holder til, bygget. Mellombølgestasjonen hadde fått en ny og mer effektiv Dohartysender. Kortbølgesendingene fra Øra tok til og en hel skog av master reiste seg mot himmelen. Produksjonen av egne programmer økte. Helland boblet over av ideer. Vi dro med en båt fra Fredrikstad lillejulaften ut i Skagerrak, intervjuet mannskapet: – Hva tror du du får til jul? før vi fulgte losbåten inn til Tangen. Vi var med tollkrysseren utafor Hvaler og med brislingoppsynet langs Hvalerkysten. Vi dekket hopprenn i Tistedalen der Kirkvaag viste sin fabelaktige mikrofonteknikk. Når det gikk mot nedslag skrek han ikke, men beveget mikrofonen nær munnen og nærmest hvisket, men i fistel, med stor dramatisk effekt. Leif Rustad med følge sendte Rundtomkring fra Bibliotekets aula. Dirigenten har hevet taktstokken, tekniker Mangsel satt ved spaken og venta på stikkord fra Oslo, så reiser han seg, brøler HØYSPENNING, velter kontrollpulten og stivner til. Hele salen reiser seg: Er han død? Det var han ikke, men en av våre kabler hadde kommet borti noe av det gamle 220 volts ruklet bak scenen.

En gang dro vi i en 28 fots snekke Hvalerøyene rundt for å fange inn feiselslag mot bor i brøttene. Vi dunket rundt en uke, sjauet batterikofferter og båndopptagere store som schäferhundehus, intervjuet stenhoggere, fisket, slo opp teltet på kveldingen, sparket fotball før rosignal på grønne gressletter nedmed sjøen. Eller vi dekket fotballstafetten mellom Fredrikstad og Sarp. Den startet midtveis mellom byene, og så sparket hver spiller ballen til nestemann, og han videre til nestemann og så gjaldt det å komme først i mål. Her i byen var innkomst ved Kongsten, men der var ikke jeg, men satt med forsterkeren i en kjeller i Sarpsborgveien mens Christian B. Apenes sto utafor og ropte i mikrofonen: – Nå kommer’n, jeg ser’n, der kommer’n!

I saueskinn med Haarberg som tolk

– Under Olympiaden i 1952 sendte Fredrikstad Kringkaster seks mann innover: Henri Helland, Jens Mathisen, Finn Wilhelmsen, Johnny Rønning, Ole Kvaleng og jeg sjøl. Sammen med en tekniker fra Trondheim ble jeg innkvartert på utleid soveværelse i Suhmsgate. Etter en ukes briefing på Marienlyst ble vi rigget til i saueskinnspelser med armbind: NRK, Tekniker og sloppet løs på radioreporterne. På mitt lodd falt mr. Robertson fra BBC, med lektor Gunnar Haarberg fra radioens engelskundervisning som tolk. Jeg tok’n ikke med det samme: – Du er lidd’li god i engelsk, har du vært til sjøs? Så oppdaga jeg fadesen, men Haarberg var alle tiders gutt på to hjul i svingen i sin lille Ford Junior. Når han leverte inn den gamle NSB-lua han gikk med, til garderobieren på Viking, het det: – Varsom med min dyrebare persianer!

Lekene åpnet på Bislet med pomp og prakt og gardemusikk og Kongelig Høyhet som gikk i stå etter: – Jeg erklærer… Pinefulle sekund mens lufta over Bislet dirret men Ditlef Simonsen reddet dagen ved å vifte med armene så fanfarene gjallet og trommene dundret og flaggene gled mot sky. Senere dro vi ut til Skaugum og fikk setningen uavkortet på bånd, men reporteren fra Romania sa faen heller, det er ingen der nede som skjønner en døyt likevel.

Pompenpiruett på Bislettis

– Forøvrig gled Hjallis stadig inn i siste sving og jeg fikk cue fra London i hodetelefonene, og Robertsen brølte og Hjallis vant. Den engelske skøyteløperen kom gjerne i mål to runder etter til akkompagnement av knitringen av tusen sjokoladeposer, men jeg var barmhjertig og la på norsk seiersbrøl etterpå, så Andy og Florrie kunne høre nordmenn verdsette den engelske innsatsen.

Det er en god del triksing i bransjen. På kunstløp på Bislett gikk en av jentene på rattata så det sang, men den tyske reporteren fikk det ikke med, så vi laget opptaket på Marienlyst. Tyskeren stakk hodet ut av vinduet og snakket i mikrofonen for at det skulle høres naturlig ut og jeg lærte et splitternytt tysk ord: Pompenpiruett.

– I hjertet er jeg republikaner

– Olympiade var arbeid og fest – til tider i selsom blanding. Stedet var Jordal Amfi der ishockey gikk av stabelen. Sveitsisk reporter skal på lufta, sanseløs, drivende, sprøytende full. Risting, klaps på kinnet: – Sendinga går om 10 sekunder. Sveitseren tar seg sammen som aldri før, refererer prikkfritt på tysk, fransk og italiensk. Når tiden er ute, fader han ut av denne verden.

En dag gikk bobsleigh av stabelen. Var det politisperringer på veien, stakk vi ut en pingpongracketlignende sak med P for Presse på og slapp gjennom. Hastet det over all måte, stakk vi ut en tilsvarende med R – kan det ha vært for royal? – og blåpolisen skvatt til med handa til lua. Bobsleighbanen var bygd for Olympiaden av to italienere som bodde i ei barhytte og livnærte seg på ost og Chianti. Monstre på 150 kilo vralta rundt i terrenget og ventet på startsignal. Vi hadde rigget til utstyret i en skråning nedafor kongetribunen. Så kommer Olav og Harald og mer fintfolk med dem, og vi tar av oss lua, for det hadde vi lært. Men kongelige beksøm sparker snø på Mathisens forsterker med fare for rørsprekk og kortslutning mellom pluss og minus. Mathisen, offiser og allting, trekker lua godt ned over ørene, skuler olmt på det royale følget og utbryter godt hørbart: – I mitt hjerte er jeg republikaner!

Trykt i Demokraten 1993