To med lompe og en uten

…en med sennep og tre med brød. Joar Hansen Hot Dog Bar har solgt spise- og drikkevarer i 23 år i Nygaardsgata. Såvel nobless som Anders Politi hørte til kundekretsen. En dag får Evert Taube lyst på en pølse med lompe.

– Jeg er Apenesfjellgutt, født og oppvokst i Fjellgata, som nå heter Magnus gate, uten at jeg skjønner vitsen med det. Adressa var nr. 8, i én etasje med kjøkken, stue og soverom for far og mor, søster og fem brødre. I bakgården hadde far verkstedet der han lot dreiebenken snurre. På formidda’n var han brannformann i røk og ild, men etter jobben dreide han søyler og kuler og annet til faget henhørende. Oppdragene kom fra hele distriktet og pukkenholten kjøpte han hos Jens Frang i Oslo. Reiser du til Sarpsborg forbi Hafslund hovedgård, ser du nederst i parken det lille rundtemplet med åtte søyler, dreid av tredreier Hansen fra Fredrikstad, enten sarpingene liker det eller ikke. Far var flink med pukkenholten, men egen som få. Læregutter ville han aldri ha, og vi brødrene fikk aldri slippe innafor verksteddøra, så kunsten gikk i grava med gubben.

Gutteåra forløp som for de fleste på berget. På vinteren akte tre-fire stykker unnavei på fiskekjelke ned Jacobsbakken med stauren fra klessnora til mor som styrestang. På sommeren kasta vi på stikka i kriker og kroker. Sjøl var jeg Apenesbergmester med blank femøre med Oscar II på som dristig og fornya innsats.

Nede på langtrappa på brygga vakta vi duppen til det nappa, og vi kunne hale i land en to, tre, fire, fem knurr. – Kommer dere hjem med den forbistra kattefisken igjen, sukka mor. I veien og på St. Croixbanen rulla fotballen, innkjøpt i Rex Sport for kr 19,77. Senere ble det til fotballaget Hero med stjernespillere som Albert Lykke-Andresen og Erik Adler Nilsen bak kula.

Tilbud kunne komme om feriekoloni, men mor var striks: – Aldri i verden, det er andre som trenger plassen bedre! Husk vi har snekke, Joar!

Kannibalen var raus med ørefikene

– Skoletida fra første til sjette klasse kan vi gå forbi i dyp taushet. Jeg ga jamnt faen – for å si det mildt. Så hørte også fiking og lugging til ukeprogrammet, utdelt med raus hånd av læreren med tilnavn Kannibalen.

Gymnastikken passa meg best. Med løp og hopp og sprett var jeg med å hale vandreskjoldet i land for skolen. – Du må komme Joar, det var du som var midtpunktet, ba en av gutta i telefonen da det stunda mot klassefest.

Etter skolen bar jeg kørja for Fritjof Olsen Colonial, en trapp opp på hjørnet av Fjellgata og Sverres gate. Leverte du med et bukk og Værsågod, frue! til Hofstad eller Heide, vanka det en tiøring ekstra, eller fra Fredrikstad Brødbakeri et par nystekte brød med hjem til a’ mor. Tiøringen ble omsatt i kinobilletter til Verdensspeilet eller National der Telegrafstolpen og Tilhengeren jangla frydefullt i vei på lerretet.

19-årsdagen kom og gikk og jeg sto stadig uten fast arbeid. Læretid var drømmen, men hva hjalp det når FMV sto for familieverkstedet, og du hverken hadde pappa eller onkel innafor porten?

Da pølse med sennep kosta 20 øre

– Det åpna seg en mulighet innafor nærings- og nytelsesmiddelbransjen. Stener Widnes frukt og tobakk i Bryggeriveien drev med pølsevogner, såvel på torget som på bussholdeplassen, og der fikk jeg deltidsjobb med pølseklypa. Først sto jeg nede på torget, der Otto Aben med flaskesekken under armen skygga forbi. Så ble jeg forfremma til bussholdeplassen med større kundeunderlag og Ragnhild Drøbak som satte Lislebybussen i gear mens mannfolka gispa: – Går det an? Kvinnfolk bak rattet!

Større pølsevyer åpna seg da Cirkus Continental meldte sin ankomst til Fredrikstad. Teltpælene ble slått i bakken oppå Damyr, mens Widnes slo fast: – Den jobben tar du, Joar. Opp bakken ved kjerka med kollega Trygve til å døtte vogna og parkering foran innsiget til sirkus: – Varme pølser, De, 20 øre!

Det var enkle greier i fjerne dager: Pumpeprimus under kjelen og pølse på smørpapir med sennep som ekstra service, pris 20 øre. Salget gikk strykende. Tre dagers pølsesalg ga 41 kroner i inntekt i året før Wehrmacht inntok Fredrikstad og overtok både wiener- og knakkwurst mens gode nordmenn måtte nøye seg med fiskefarsevarianten.

I åra som fulgte ble det fast arbeid i byggebransjen. Først hos August Hansen, deretter i diverse andre firmaer, for til sist å vende tilbake til August Hansen. Når jeg rusler i byen skjeler jeg til både det ene og det andre og det tredje huset jeg har vært med på å bygge: Jo, både City og Sentralsykehuset står der ennå.

Hot Dog Bar var up-to-date

– For vanlige arbeidsfolk som skal skaffe seg hus er det velkomment å ha noe å spe på med. Fra 1952 vendte jeg tilbake til pølsebransjen på kveldstid, først for Bjerke Magnussen, deretter for Evensen i Hot Dog Bar, standplass portrommet i gården til Borger Sørensen. I dag serverer Hotel City edlere og mer raffinerte retter der pølsebua sto.

Det var flere av oss langs gata. Odd Johansen holdt til ved siden av bokhandler Martinsen, Svensen sto rett overfor Edvardsen og Nordheim og Åge hadde vogna si i portrommet ved Konfektionsmagasinet. Uten å skryte – Hot Dog Bar var den mest profesjonelle, og jeg vet det, for jeg sto bak disken der i 23 år. Det var ikke bare navnet som var up-to-date. Den elektriske plata hadde erstatta svenskeprimusen. Nå satte jeg bare støpslet i kontakten i porten og pølsevannet var varmt i en fei.

Selve disken – senere fikk jeg to – sto innafor porten. Det var bare å låse opp og skyve doningen fram på skinner: – Varme pølser, vær så artig!

Over porten var skiltet med lys i og bokstavene i pølsefasong, levert av en maler oppe i Damstredet: Hot Dog Bar. Sjølve diskplata og diskvernet var av rustfritt stål, med front av aluminium med to glassvinduer i. Pølsekummene var av emalje og ble vaska hver eneste dag. Til venstre på disken hadde jeg beholderen med sennep – til høyre den med ketchup og på sida den firkanta stekeplata der virkelige finsmakere kunne få wienerwursten sprøstekt. Helene Andersen, kjent for god kvalitet, leverte pølsevarene to-tre ganger i uka. På siden var stativet med Firkløver og Lohengrin og på tråder i porten hang dagens utgave av Verdens Gang og Dagbladet. Og hver dag kom fotograf Gerrold ned for å lese siste nytt – avisa kjøpte han aldri. Videre førte jeg epler og pærer og bananer og leskedrikk for enhver smak: rødbrus, Krysto og Farris.

Rolf har brukt opp ukepenga

– Kontrollen var streng. Til uventa tider kom stadsfysikus Tuff anstigende: – Godkveld Hansen, og pirka og kontrollerte, men: – Dette er i sin skjønneste orden. Sjøl trakk jeg i den hvite jakka med mansjetter på tre ganger i uka, fast på tirsdager og fredager for å skifte på mellom lørdag og søndag. Den tida bodde jeg på Lundheim, så det ble å ta sykkelen ned til Nabbetorp fergested, og over og inn til byen der jeg åpna når klokka klang halv sju ifra kirketårnet.

Sommeren er herlig i Fredrikstad – iallfall for pølsemannen i Nygaardsgata. Vinteren kunne være verre – sjøl om jeg styrte meg ut med beksøm og raggsokker og varma hendene over pølsekjelen. Tirsdag var salget sånn passe, for å ta seg kraftig opp mot slutten av uka. Etter femmern på Grotta kom gjerne første rushet. Det var yngste generasjon med seks svette tiøringer og en femøring i neven eller votten: – Få ei med lompe og masser av sennep ‘a, Joar! En pjokk blir stående – litt ute i gata, litt lang i øya mens kameraten jafser i seg av kjøttvarene. – Skal ikke han ha, da? spør pølsemannen. – Nei, for han Rolf har brukt opp ukepenga! Da tar pølseselgeren to i klypa, klasker på masser av sennep: – Værsågod, gutten min, og har gjort verden litt lettere å leve i for ei stund.

Fra Parlow Hansen til Anders Politi

– Utover kvelden gikk det slag i slag. Med og uten lompe, to i brød, en uten og to med sennep, men uten lompe, og så videre. Grillpølse og brød holdt sitt inntog. Pølsene rulla rundt og rundt på nyanskaffa maskin, pølsebrødene holdt seg sprø og fine i varmeskap og menyen utvida med løk: – Vil du ha den under eller oppå pølsa? Kundene var unggutter fra Labråten og Gressvik som spanderte lett aftens på kjæresten, hvitsnipproletarer som arbeida overtid, Begby og Simensen fra Demokraten som hadde kveldsvakt, Ottar Parlow Hansen som skulle ha godt med ketchup, bror til ordfører Thøgersen: – Mye sennep, Ivar! Anders Politi som ikke ville ha sennep i det hele tatt og gikk gratis, Holmberg, Kristoffersen og Borgen fra FFK som styrka seg etter seier eller nederlag og mange, mange flere. Og kjenninger som bare skulle hilse på; Valborg Buer fra Valencia etter å ha stengt for dagen: – Nå, hvordan går salget, Joar? Slik gikk kvelden til nytt slepp, nå fra Duval og City, med lett påseilte herremenn med lysegrå filthatt på snei og oppknappa dobbeltspent og slipset på skjeve: – FåepølscheareiaJoar! før usikker avmarsj med to fram og ett tilbake mot drosjetråkka og Gunhild som venta hjemme på Selbak med rynka øyebryn: – Å er’e du driver på med, Toralf?

Hur mycke’ kostar korven?

– Hendte det av og til at det ble for mye fyll i gata, kikka jeg på klokka og slo igjen kvart over elleve, selv om stengetida vanligvis var halv tolv. Men Lorang og kompani holdt stort sett kustus i strøket, mens de innimellom styrka seg på en pølse med lompe og sennep fra Hot Dog Bar – om det var ifølge reglementet, vet ikke jeg. I alle de åra jeg serverte husker jeg bare en eneste virkelig ubehagelig episode. Sterkt berusa og illsint og sterk mann er gærn på alt og alle, og spesielt på den jævlige pølsebua: tar tak i diskvernet og river løs, mens vondordene fosser. Men jeg fiksa’n på ett, to, tre – et bygningsarbeidergrep i brystet og langt ut i Nygaardsgata me’n.

Da var det triveligere å være venn i nøden. Fnisende jenter med tupert hår fra dansen på Folkets Hus, der det bare var to toaletter: – Bobben, vi må så veldig. – Værsågod, inn i gården og ned trappa og inn døra til venstre.

En dag stanser en staut, bredvokst kar ute i gata. Det er noe kjent ved’n. Jo, nei, det kan ikke være – jovisst er det han! Bort til Hot Dog Bar, graver i lomma: – Hur mycke’ kostar korven? Det var Evert Taube.

Trykt i Demokraten 1993