Da Bardajentene var på toppen

Gåbortkjole i brunmelert ull med perlebroderi på brystet, småblomstret bomull til kritta sko, silke til bryllup og taft til Phoenixball: stedet var første og annen etasje i Bardas Damekonfeksjon.
På toppen av gården systua der 40 jenter i tjueårsalderen durte i vei på maskin fra halv åtte til fem, så fru banksjefen eller unge frk. Cicignon kunne gjøre lykke i selskapslivet. Marit Løkkevik var en av sydamene.

– Jeg er født på Hassingen, men vokste opp på Krosnes. Far min, Herman Håkonsen, lå uka igjennom på sjøen med mat i tina ifølge med Larsen og Hermansen-brødrene, mens mor mi, Elvine, serverte skinkestek og surkål mellom viftepalmene på Metropol. Vi hadde så vi klarte oss. Verre var det med familien i bryggerhuset, der mannen var arbeidsløs og drakk, og ungene kom på rekke og rad. Når en ny var i anmarsj, ble forgjengerne innkvartert hos oss mens jordmor gjorde jobben sin.

Rett før krigen dro far til sjøs. I Indiahavet tok tyskerne båten, og far kom i fangenskap. I 1941 slapp han ut, og en søndag formiddag møtte vi’n på Fredrikstad jernbanestasjon. – Er du der, jenta mi? sa far.

Jeg gikk på Rød skole og hadde veldig respekt for frøken Gulbrandsen og lærer Rud. De vandra fram og tilbake i skolegården og kikka etter når vi hinka paradis og slo pøs. En lærer tvinga guttene til å ligge på gulvet når de hadde gjort noe gæli, men han hadde aldri vi.

På sommeren lå vi og plaska i Børresbukta. Jeg måtte ha stortåa i bånn selv om jeg hadde gått på svømmekurs i Kongstendammen. Iblant dro vi på langtur til Faratangen med syltetøy på skiva og saft på flaska.

Det hendte at far spanderte en bytur med Gressvikbåten. Da gikk vi på Verdensspeilet og så Chaplin med hatten og stokken, og jeg lo så jeg rista.

På bestemors Singer

– Bestemor hadde maskin og tok mot buksesøm fra Stene Isaksen. Hun henta stoffene i svære, grå papirpakker i byen og sydde langbukser og knickers på den bentråkka Singeren. Jeg hadde en fin celluloiddokke som skulle kles opp. Bestemor viste: nå gjør du slik og sånn, Marit, og så tråkka jeg med bena og ungen min fikk både kjole og bluse og forkle.

Da jeg skulle stå til konfirmasjon, var bestemor borte, så den rustrøde overhøringskjolen og den lange, hvite til kirkegolvet sydde tante Mary, og kåpa var det fru Svendsen i Asylgata som sto for.

Jeg hadde tjent noen kroner mens jeg gikk på skolen: tatt opp poteter hos bestevenninna mi og gått ærend for naboene til meieriet på Gressvik eller til kolonialbutikken til Bergsland. Den andre gangen i mitt liv jeg fikk ris, hadde jeg gått ærend for onkel og fått 25 øre, og så sløste jeg bort den ene tiøringen på karameller. – Du skulle ha spurt om lov først, skjente de hjemme. Etter konfirmasjon hadde jeg lyst til å få meg en plass på en gård, som venninna mi, men mor sa plent nei: – Du skal ikke slite deg ut for bonden. Så ble jeg gående hjemme og hjelpe til i huset, til fars kusine, som sydde hos Barda, begynte å legge seg ut, for hun venta en baby. – Kan du skaffe noen i stedet? spurte fru Barda, og det kunne hun, og slik fikk jeg plassen på systua.

40 jenter i øverste etasje

– Bardas Damekonfeksjon var blant byens beste. Inn døra fra gata solgte Elsa Engebretsen, Ebba Søstrand og Gunvor Andersen undertøy og hansker, og i annen etasje prøvde førstedame Astrid Nilsen kjoler og kåper og bluser og skjørt på fruer og frøkener.

Helt på toppen, i femte, var systua, der jeg hadde min første arbeidsdag etter sommerferien i 1943. Opp med heisen og inn døra i rommet med stemplingsuret på veggen og kortene i rekke og rad. Nå var kortet mitt: Marit Halvorsen der. Innover i rommet sto et par jenter i røk og damp fra de svære jernene og pressa fasong i kåper og kjoler. Vegg i vegg var et langt, smalt rom der Gunvor Olsen satt ved et lite bord, tredde perler på nåla og broderte det fineste krimskrams på kjolebryststykkene. Der inne satt jeg sammen med kusina til far den første tida og skulle få lærdom i faget.

Inn døra til høyre kom du til klippestua. Mai Nordstedt og Borgny Jensen drev på med stoffer, mønstre og svære klessakser og svingte opp med kraver og ermer og bærestykker. Bak en låst dør lå stoffruller fra gulv til tak: taft, georgette, blank silke, matt silke, tynne og tykke ullstoffer, fløyel, gabardin og bomull. Vel var det krig med blendingsgardiner for vinduene, og sirener som ulte, og syjenter som fløy i kjelleren og vagla seg på trebenkene, men fru Barda hadde vært framsynt og sikra seg et lager som varte krigen ut for kundene hvis de hadde merker på kortet.

Lengst inn til venstre var kjolesømsalen der Lilly og Helene, Katinka, Edit, Else, Hildur og Thyra, en 20 jenter i alt, fra 20 til 30 år satt etter hverandre og durte i vei på de elektriske maskinene og kikka såvidt opp for å ta en kikk på nykomlingen. Gulvet var mur uten belegg, veggene murfarga uten et malingstrøk og ned fra taket hang lamper i runde glasskupler eller blikkskjermer. Langs veggen gikk det bord der jentene tok med kjolen når en krave eller en skulder skulle rettes på, og i hjørnet sto strykebrettet med strykejernet. På den andre sida, innafor klippestua, var ei mindre systue der en titalls jenter sydde kåper og drakter og følte seg kanskje littegrann heva over gjengen inne på kjolesømsalen.

Vi vagla oss på terrassen og vinka til guttane

– Hver dag kom jeg med Gressvikbåten til byen og benfløy bort Storgata og runda hjørnet i full fart for å nå å stemple inn før klokka halv åtte. Så sydde og klipte og tråkla vi fram til klokka fem hvis det ikke var lørdag, for da slapp vi klokka to etter å ha rensa og olja maskinene.

De første tre månedene var ei prøvetid uten betaling. Så gikk jeg i tre måneder for 20 kroner uka, før jeg slapp til inn på stua og sydde for stykkpris. Det starta med dåpsluer i silke med flanellsfor og bånd til å knytte under haka på det velsigna noret. Jeg slet med rynkekanten med tunga i munnviken for å få sømmen snorrett og var ofte sjeleglad når klokka viste middag.

Matpakka tok vi der vi satt, hvis det ikke var sol og sommer, for da bråstakk vi ned til baker Knudsen og kjøpte wienerbrød og klatra ut av vinduet på terrassen som gikk rundt hele etasjen, satte oss på putene fra stolene og skravla og vifta til de kjekke guttane på gata som vifta igjen. Så banka fru Barda på ruta og inn igjen og dure i vei på maskinen til klokka var fem på fem. Vi sopte vekk tøybiter og annet rask fra plassene, tok en kattevask i springen i hjørnet, slengte forkleet over stolen, hekta kåpa fra knaggen i gangen og skyndte oss oppover eller nedover gata, hvis ikke kjæresten venta med hatten på snei.

På fredager nøyde vi oss ikke med kattevasken. Da gikk en 10-15 av jentene i flokk og følge fra jobben til Badet der vi bada badstue og så hjemover, gode og røde i kinnene og med tørkle på hodet over de våte krøllene.

Lørdag var gloria. Det hendte jeg nøyde meg med Krosneslunden, der Harry fra Gressvik spilte trekkspill. Men helst satte hele Bardagjengen kurs for Folkets Hus, retta strømpesømmen i garderoben: – Jeg er vel ikke blank på nesa, Åse? og satte kurs for dansegulvet til tonene fra Odeonorkesteret.

Av og til tok vi bena fatt til liv og leven og moro på Hattehytta, og der var i allfall jeg heldig og traff Torbjørn, som jeg ble gift med.

Mandag morgen gikk skravla uten stans til Mary Barda, søster til sjefen som ofte var oppe og sydde med oss, satte hendene for ørene: – Hold nå opp med skravlinga, jenter, så det er mulig å få gjort noe!

Sannelig holder De Dem slank, fru banksjef

– Ellers holdt Solveig Barda kustus. Sjefen sjøl var litt opp i åra, gikk gjerne i drakt, var litt tykkfallen og hadde oppsatt hår. Hun var streng, men kunne være snill og. Hvis en av jentene hadde vondt i magen, hendte det vi varma pressefilla på strykejernet og jenta la seg på bordet med omslag på magen. Da forbarma fru Barda seg: – Bli med ned i privaten til meg, barnet mitt, så skal du få kolerinedråper og ligge på sofaen. Men hun kunne ta oss fatt hvis vi hørte at de for eksempel hadde fått pene sengeforleggere i en butikk på Nygaardsgata, og vi lurte oss ut for å kjøpe inn til utstyr: – Jeg betaler dere ikke for at dere skal fly gatelangs i arbeidstida!

Alt av konfeksjon som Barda hadde på hengere på stativ eller i hyller og skap var sydd på stua i femte etasje. Iblant kom kunder som skulle ha etter mål, fru Skaarberg, fru Giebelhausen, fru Thomle… Solveig Barda tok seg personlig av målsømkundene:

– Værsågod frue, vil De ta en titt på vår nye motejournal? De finner sikkert noe etter Deres smak. Else Engebretsen er ledig, så vi kan ta mål. Sannelig holder De Dem slank, hoftemålet er det samme som sist. Deretter kom målene og modellene med fru Barda opp heisen, saksen gikk på klippestua, vi igang med å tråkle sømmer og klippe vekk og så var det ned igjen og prøve og merke med krittet og sette i knappenåler – litt inn der og litt ut der, og synes De ikke den er søt da, hr. banksjef? Det lå journaler i butikken, men motene var mye mer stabile, ikke slik opp og ned som i dag. Skjørtelengden var grei, nemlig sånn litt nedenfor kneet, så lenge jeg var i faget.

Broderier på bærestykket, gåfold bak

– Bukser på damer var utelukket, ellers sydde vi det meste for liten og stor. Kjoler for Vesla med bærestykke med rynker, puffermer og liten, rund krave. Sommerkjole når Vesla var blitt stor, i småblomstret stoff til hvite, krittede sko og en lett ullkåpe til å ha over mot kjølig aftenbris.

Kåpa skulle gjerne ha herreslag, være godt stoppa i skuldrene, ha dobbelt knepping med slåtte knapper vi laga sjøl, og gjerne med et spensel i ryggen.

Også i vinterkjoleveien var herreslag vanlige – hvis ikke frua heller ville ha sjalskrave. Vinterkjolen sydde vi i ull, ensfarget grønn eller blå, eller melert, knapping foran med perlebroderier på brystet, stikklommer på hoftene, litt inn i livet, litt ut med skjørtet med gåfold bak. Splitt i skjørtet førte tankene til syndige Paris og ble aldri praktisert, så lenge jeg var hos Barda.

Hvis modellen ikke var av de vanskelige, sydde vi en kjole på dagen, og betalinga vi fikk var 20 kroner. Jeg har funnet en lønningslapp fra tiden hos Barda: 80 kroner står det, og da er skatten betalt. Mens jeg var der organiserte en del av jentene seg i Bekledning – jeg var blant dem. Fru Barda rynka brynene og likte det dårlig, husker jeg, men kunne gjøre lite med den saken.

Jeg satt ved maskinen og sydde kjoler og bluser til -48, for da var jeg vel omtrent den tredje av jentene som hadde gifta meg, og nå venta jeg små. Åse, venninna mi fra systua, sydde brudekjolen av stoff som mor hadde kjøpt hos Brenna Lund, for å sy hele stasen hos Barda hadde jeg da ikke råd til. Kirsten Larsen pynta meg og i Gressvik kirke satt Bardagjengen: Martha og Helene og Lilly, og Sigrid og resten av jentene da Torbjørn og jeg sto for alteret og lovte å holde sammen i gode og vonde dager.

Trykt i Demokraten 1993