Da Else bladde i trygdekartoteket

Fortjent Kongens gull forleden til Else Karlsen på Trygdekontoret med moderlig omsorg for høy og lav. – Det hendte jeg tok en og annen på fanget, smiler Else.
Det startet i trehuset i Ove Ramms gate, med arbeidsledig kø i trappa, pult til å stå ved og blekkhus til å dyppe stålpennen i.
– Vil De vennligst ordne kartoteket, frøken Norli, sa forretningsfører Ludvig Larsen.

– Jeg er født og oppvokst på Lunde på Kråkerøy, på Fjellberg, like ved sundet. Mor arbeida hjemme, far på likningskontoret på øya. Vi hadde et lite gårdsbruk på seks-sju mål, med kua Svartsi, gris, høner, sommetider sauer, undertiden en gjetebukk og duer som broren min hadde i lagårn. Vi ungene hjalp til med å hyppe poteter, luke i grønnsaksbedene og melke kua. Det meste gikk til husbehov, men vi leverte litt melk til forretningen på Smertu. På våren plukka vi blåveis og mainøkler og satte bjerkeløv i vann og så dro vi over med ferja og spurte torvkonene: – Få lov å stå ved sida av deg, ‘a? Så sto vi der med floraen i en pappeske, og det var sjelden vi hadde noe med oss hjem igjen.

Jeg gikk på Lunde skole for frøken Sally Jakobsen og lærer Bringeland. Fra første til tredje klasse gikk vi for oss sjøl, men i storskolen ble fjerde og femte og sjette og syvende undervist i samme skolestua. I håndarbeidstimen starta vi med pennetørker og fortsatte med å strikke lange, brune ullstrømper som klødde forskrekkelig langs legger og lår. Til pensum hørte gymnastikkdrakt av blåtøy, vide bukser, romslig overdel og pose til å ha stasen i. På posen broderte jeg med tunga i munnviken: E. N.

Vi dro med rutebilen til Smertu skole for å ha skolekjøkken. På Smertu var det en elektrisk komfyr og tre svartovner som de fyrte med ved. Vi hvitta kjelen med noenslags hvit smørje for at soten skulle være lettere å få av. Ruth Engen, Berit Tegnér og jeg ble bestevenner. Vi var delt opp slik at noen laga hovedretten, andre desserten og noen måtte ta den kjedelige oppvasken.

Da foreldrene kom på besøk for å smake på maten, svidde jeg aprikosgrøten så det var nesten umulig å få den ut av kjelen. Appelsinris og risengrynsgrøtrester med krem og appelsinbåter i var det beste vi visste. Da jeg laga denne desserten for en tid siden, smakte den ikke så godt som jeg trodde.

En gang i måneden gikk vennene mine og jeg i barneforeningen Blåklokken i menighetshuset. Der sang vi, så leste Gunda, som var leder, småstykker for oss og til slutt var det utlodning til inntekt for barnehjemmet på Mangaramo på Madagaskar. 8. april 1940 skulle vi ha skolekjøkken på Smertu. Underveis med bussen så vi de svære, svarte flyene over Kråkerøy. På skolen sa de at det var krig, og så måtte vi traske den lange veien hjem igjen. Etter konfirmasjon gikk jeg på seks måneders handelsskole over i byen. I den gamle pikeskolen underviste Hede og Uleberg oss i kontorarbeid og bokføring. Jeg hadde et par vikariater på Kråkerøy Trygdekontor, men det var så kort tid at det er ikke noe å snakke om. Siste krigsåret satt jeg på kontoret på Glomma Verksted og utførte alt forefallende arbeid, som det het den gangen.

I 1945 var det blitt fred og i avisa stod annonsen: Ved Fredrikstad Trygdekontor ansettes vikar… grunnlønn kr. 2.400 pr. år… søknad med attestavskrifter som ikke returneres, samt attest for nasjonal holdning kan sendes trygdekassens styre. Jeg fikk jobben.

Opp trappa med legeregninga i handa

– I 1945 og noen år framover holdt trygdekontoret til i Ove Ramms gate. Nå er huset borte og det står en boligblokk på tomta.

Litt eldre Fredrikstadfolk husker nok den gamle trebygningen; opp trappa, inn døra med legeregninga eller kortet som var stempla på arbeidskontoret i handa, for deretter å stille foran disken som gikk tvers over det store rommet. Hvis alt gikk som det skulle, endte du foran kassa i ene enden, der Thoresen bak gitteret talte opp sykepenger, trygd eller annet du hadde krav på.

Av personalet fra Ove Ramms gate husker jeg fruene Jakobsen, Braaten og Westermoen, samt herrene Pettersen, Hermansen og Østensvik. Utstyret i ekspedisjonen var spartansk: rund vedovn i hjørnet, stripete, kommunale gardiner foran de høye vinduene, tre velbrukte skrivebord på rad og rekke med telefonen på det ene: – Fredrikstad Trygdekontor, værsågod! Det andre apparatet sto inne på kontoret til forretningsfører Ludvig Larsen, en hyggelig, blid, eldre mann. – Kan De være så elskverdig å hjelpe til med kartotekkortene, frøken Norli, sa Larsen. «Else» og «du» ville vært utenkelig i de dager.

Til inventaret på ekspedisjonen hørte videre en høy, gammeldags pult, der vi sto og skrev. Ennå foregikk svært mye av skrivearbeidet for hånd. Vi dyppet stålpennen i blekkhuset og kvitterte når fru Olsen leverte tannlegeregningen fra Wereide eller hr. Hansen hadde konsultert dr. Martens for isjiasen.

Til trygdekontoret hørte WC i annen etasje, et arkivrom i tredje og et smalt kott til høyre for ekspedisjonen. Der inne hengte vi opp hatten og skifta fra kåpe til ermforkle. I matpausen benka vi oss i kottet med to med nøkkelost og et med kalverull ved et lite bord der kaffekjelen putra på kokeplata. Johansen, som var vaktmester og regningsbud med leilighet i gården sørga for kaffekok og renhold. Ellers hadde dr. Krogstad kontor i annen etasje – og bak huset var det en stor have – men der var aldri vi.

Ikke dytt, er De snill!

– Fredrikstad Trygdekontor åpna halv ni og stengte døra klokka fire, klokka to på lørdager. Rett etter at krigen var slutt, var det stor arbeidsledighet i bygg- og anleggsbransjen. Mannfolka vendte hjem fra tyskerarbeid og sto der uten noe å gjøre. Når jeg runda hjørnet om morgenen, var køen allerede på plass langt nedover gata og opp trappa og fram til døra. Det var å dele opp i puljer, låse opp og slippe inn: – Værsåsnill å ikke dytte sånn, da De! Det var hovedsaklig mannfolk som kunne stå en time, kanskje to før de slapp til ved disken. De fleste litt loslitte, slik vi alle var blitt etter de fem åra. Og alle var tålmodige – det var ingen som sparka inn døra til trygdekontoret den gangen.

Vi bak disken kontrollerte at de hadde fått sine to ukentlige stempler fra arbeidskontoret på kortet, og så var det bort og stå i kø foran kassa for å få utbetalt de få kronene.

Yngstemann ble satt til all slags forefallende arbeid. Tidlig om morgenen skulle trygdekronene hentes i Norges Bank på Nygaardsgata. Jeg trava lystig i vei med den svarte lærveska med 1.000 kroner i – det var veldig mye penger den gang – og ante fred og ingen fare, for det lå ingen kjeltringer på lusk i buskene i Kirkeparken. I dag henter de visst pengene i panservogn. Tilbake på kontoret var det å dyppe pennen og ta fatt på dagens dont.

Hjemmefødsel på to rom og kjøkken

– I dag har data overtatt mesteparten av kontorarbeidet. På 40- og 50-tallet skrev vi for hånd side opp og side ned i tunge protokoller navnene på hver eneste arbeidsgiver i kommunen. Så var det kortsystemet i arkivskuffene: først medlemskort i nummerorden for hver arbeidstaker og deretter kartotekkort for Nilsen på Denofa og Hansen på Narnteverket i alfabetisk rekkefølge. Og kortene skulle føres nøyaktig – så og så mange ukers sykefravær, så og så mange måneder i det militære og så videre. I dag trykker du på tastaturet til datamaskinen, og alt du trenger ruller fram på skjermen.

Da jeg begynte i trygdeetaten hadde vi to typer syketrygd – den tvungne og den frivillige. Grensen gikk ved 6.000 kr. året i inntekt. Lå du under, det gjorde de fleste, betalte arbeidsgiver en del av premien og du selv resten. Jeg har noen tall for 1946: tjente du over 1.000 kroner året, betalte du 1,20 i uka til trygdekassa, var inntekten din fra 2.800 til 9.000 kroner, gikk ukebeløpet opp til 1,85.

Var en blant de utvalgte som tjente mer enn 6.000 kroner, betalte en hele premien selv, noe som selvsagt lønte seg når lege- og sykehusregninger strømmet på.

Var du så syk at du måtte på sykehus, måtte trygdekontoret på forhånd gi garanti for oppholdet. Det samme gjaldt innleggelse på fødeklinikk, hvis en ikke, som det het, hadde plass til å føde hjemme. I den første tiden min på trygdekontoret kom en kvinne med innleggelsesseddel fra legen. Jeg var dårlig bevandret i latin, men burde ha lagt merke til kvinnens mage og skjønt ordet graviditet. Den vordende mor pakket nattkjolen for St. Joseph, men så viste det seg at husværet var på to rom og kjøkken, og jeg måtte gi kontraordre. Da var jeg lite høy i hatten.

Hvorfor sa du ikke at du var deg?

– Når du hadde vært hos lege eller tannlege, måtte du selv til Ove Ramms gate og hente hva du hadde krav på. I dag sender legen over i store bunker – mer praktisk, og mer upersonlig. Vi ble langt bedre kjent med klientene før i tida. Unge mennesker fikk stilt diagnoser som ga lite håp: kreft, tæring. En fikk prøve å trøste. Det har da hendt jeg har hatt folk på fanget i min tid i etaten. Best husker jeg kanskje de morsomme minnene: En gutt hadde ligget syk i lange tider mens mora jevnt og trutt kom på kontoret og henta sykepengene til sønnen. En dag dukker en blid, ung mann opp foran skranken: – Kan jeg værsåsnill å få pengene mine. Jeg stusser: – Hvem er De, jeg kjenner Dem jo ikke. Gutten sier ikke et ord, smiler ennå bredere, forsvinner ut døra, blir borte en stund, dukker opp og skyver et papir over disken: «N.N. har herved min fullmakt til å hente sine penger. N.N.’s mor.» Jeg med røde kinn: – Hvorfor sa du ikke fra at du var deg?

Hællæ, Karlsen, sa gutta på bussholdeplassen

– At papirmølla til tider rasla, er det ikke tvil om. Bestemmelsen lød at hvis du bodde i Fredrikstad, men arbeida i Oslo, så hørte du til Oslo trygdekontor. Jeg har skrevet utallige brev og klebet igjen utallige konvolutter som gikk til andre trygdekontorer rundt om i landet, der vi spurte om det var i orden at vi betalte ut trygden og sendte avregninga til dem.

Gjaldt de ektefeller som hadde mannen på böljan blå, godtok vi at de viste kvittering for siste trekk. Kunne de ikke det, var det å sende bred til Trygdekontoret for sjøfolk i utenriksfart.

Hvert kvartal var det å sette seg ned og lage premieregninger. Jeg snurra på den hånddrevne regnemaskinen, noterte sykeuker og fant ut hvor mye hver arbeidsgiver skulle betale.

Med jevne mellomrom laga jeg statistikk: over hvor mange ansatte som var meldt inn og hvilken inntekt de hadde. Statistikken var morsom å drive med – særlig når den stemte. Fra 1964 holdt vi til i Bryggeriveien. Jeg husker flyttesjauen og er fremdeles forbauset over at vi fant igjen alt i pappeskene.

Det var kort vei til bussholdeplassen. Der samla byens lystige geseller seg, med en halv en på lomma. – Hællæ, Karlsen, lød hilsenen når jeg venta på Kråkerøybussen. Da sønnen min var liten, syntes han der var flaut. De var da mennesker, som oss andre. Det hendte du ga dem et råd når de dukka opp ved skranken: – Nå får du sette av litt til neste uke også, da, Olsen.

Overgangen til Folketrygden i 1970 var den store bøygen. Vi skrev til hvert bidige trygdekontor i landet. Noen hadde arbeida litt her og litt der, nå skulle vi ha alt samla hos oss. Enkelte ganger var det uforklarlige opphold som vi måtte finne ut av. En dag står to glade gutter foran skranken: – Dø, Karlsen, du kan bare notere at han Per har sotti inne sammen med meg. Jeg ringte fengslet: jo, det stemmer. Sluttreplikk: – Det var jo det jeg sa, Per, bare bli med meg bort til Karlsen, så ornær’e seg!

Trykt i Demokraten 1993