Det lå ei smie i Bydalen

Hull i kaffekjelen, brudd på sykkelramma eller sløve skruskøyter: Fredrikstad Smede- og Støperibedrift klarte biffen.
Mellom småjobbene ventet større oppdrag: syrefaste kar til Tofte Cellulose, støpte skilt, kloakkrister til kommunen.
Henry Eriksen begynte 14 år gammel som smedgutt i bedriften:
– Det er lenge sida. Det er moro å fortelle om det.

– Da jeg var 3 år flytta vi fra Skien til Fredrikstad. Både mor og far var her fra byen. Far var sveiser og det var en sjeldenhet den gangen. Han dro til Rjukan og var med å bygge opp Vemork 2. Så fikk han jobb på Skiens mekaniske verksted. To av brødrene mine som var fem og sju år, tok seg en dag en tur på isen. Jeg var for liten til at de ville ha meg med. Begge gikk gjennom og drukna. Mor ville vekk fra Skien og tilbake til hjembyen, og vi flytta inn i et hus i Bjørndalen helt oppe ved første dammen. Jeg begynte på Seiersten skole. Der lærte jeg om Hannibal som dro over alpene i den puniske krig og fikk dask på rompa når jeg ikke klarte å ta i gulvet i gymnastikken.

Vi pelte koks på Petterstomta

– Hjemme hadde vi alltid så vi klarte oss. Det var smått stell hos mange av kameratene. Innunder jul var det utdeling i asylet av bukser og gensere til verdige trengende. I mars måned var det høl på knær og albuer på nytt. Jeg var med kameratene og pelte koks på Petterstomta. De ble helt ut der etter at de hadde gjort nytta si i butikkovnene midt i byen.

Far var rodeforstander i fattigvesenet. Han hadde et lite kontor i uthuset dit de kom en gang i uka for å hente matlappene. Folk skamma seg og kom etter at det hadde mørkna, eller de sendte ungene. Enkelte trøsta seg med brennevinsflaska. Kjerringene møtte opp utafor verkstedporten for å berge litt av ukelønna. Tuberkulosen herja i fattigdommen, og alle var redde for å bli smitta. Når jeg skulle forbi Åsebråten holdt jeg pusten for ikke å få tuberkler ned i lungene.

Folk døde for det meste hjemme. Da satte de granbusker ved porten, og så kom likvogna med svart baldakin og følget vandra etter og Kiæremusikken spilte og folk som kom forbi strøk av seg lua og stansa. Sjøl mista jeg mor mi da jeg var seks år gammel. Far gifta seg på nytt og vi flytta fra Bjørndalen til Lahellemoen.

Venstre om og marsj med Lahellemoen buekorps

– Ungene dengang hadde lekeplasser overalt. På vinteren laga vi skøytebane ute i veien. Vi glei flott av gårde til kvinnfolka kom og kjefta og strødde aske på 100-meteren. Av og til kom det skranglende ei kjerre med knubb fra Kiærebruket. En sjelden gang pærta Thorleif Skrika i hornet når han kom durende med bilen til Fredrikstad Kassefabrikk.

En dag hørte vi en annen during. Et fly kretsa over byen og kasta ut papirlapper med reklame. Vi fløy ut på Utsikten: – Kast ned flere! Vi var sikre på at flyveren hørte hva vi sa.

En dag danna vi buekorps. – Lag ei lue til meg, bestemor, maste jeg, og det gjorde ho – med tre rader bendelbånd og dusk foran. Så stilte vi oss opp to og to og marsjerte og ekserte med høyre om og holdt og skjøt etter ekorn med rambue, men traff heldigvis ikke et eneste ett.

Kameraten fant igjen gebisset

– Nord for Bingedammen holdt Speider-Olsen til. Det var en voksen mann som lærte oss å knyte alle slags knuter og lage bål og bygge barhytter. En dag hadde han ordna til en slags svingstang i ei furu, og der turna de sprekeste av gutta, så det var svære greier. Jeg var ikke blant dem.

Apekatten bodde i ei hule oppe i Bjørndalen. Folk sa at han hadde vært fin mann, men så hadde det gått ut me’n. Han var folkesky og samla flasker som han solgte hos skraphandleren. Vi var alltid litt redde for Apekatten.

Vi bada fra flåten ved Lahellebrygga etter at kjerringene hadde skylla tøyet og gått hjem. De modigste svømte over til Cheviotspinderiet. Vannet var så klart at kameraten min fant igjen gebisset etter at han mista det da han stupte fra en huspram.

På høsten lekte gutter og jenter gjemsel blant busker og kratt. Når de fant deg, skulle de rope På Lolle. Vi håpa på å få sitte i fred så lenge som mulig.

Hestehårssveis i Rustrømssmia

– Far arbeida i Rustrømssmia i Bakgata 18. Senere overtok han og Nykvist geskjeften og kalte den Fredrikstad Smede- og Støperiverksted. Jeg pleide å stikke innom på veien hjem fra skolen. Det var moro å se på når de skodde hestene. Vognmann Asbjørn Jensen fra Trosvik var fast kunde. Når bøndene kom til byen for å selge varer på torvet, satte de inn Brona og Blakken for at de skulle få nytt fottøy. Når det gikk mot vinter hadde hovslagerne Sigurd Larsen og smed Alfsen og de to oppslagerne nok å gjøre for da skulle hestene ha sko med brodder. De heiste opp det ene benet, så hesten datt overende hvis den prøvde å sparke. Far holdt seg til sveisinga for han var alltid litt redd de digre dyra.

Baker Knudsen hadde en hest med slik jevn, fin man. Smeden gløda en jernstang og strøk den over mana så den ble rett som en snor og det lukta svidd hestetagl over hele smia. Borte i en krok lå noe som så ut som harpiksbiten i gymnastikksalen på skolen.

– Skal du ha harpeis, Henry, så bare ta, sa hovslageren, men det skulle jeg ikke ha gjort, for det var et stykke jern som holdt på å kjølne. Jeg ble sendt med regninger over hele byen og husker godt hvor jeg måtte gå både to og tre ganger.

I 1928, året etter Sirkus Hagenbeck hadde vært i byen, flytta verkstedet. Et støperi og ei smie i Sportsveien i Bydalen hadde gått konkurs, og far fikk tilslaget av kommunen for ei billig penge. Skraphandler Knut Larsen hadde en T-Ford han hadde satt et lite lasteplan på og frakta det gamle rasket fra Bakgata opp til Bydalen for tre og en halv krone vendinga. Det ble mange vendinger og god fortjeneste for skraphandleren.

I Bydalen ble det større forhold. Først var det støperiet – en ganske ny murstensbygning med sementgulv og ei svær sandgrop i midten der de laga former. I støperiet arbeida Karl Jonassen og sønnene Harbitz, Jerman og Nils. I sidebygninga var ovnene – fem stykker på rekke og rad – der det ble smelta messing, aluminium og bronse. Så var det smia med to esser, to ambolter, vasstrau til herdinga og autogensveiseapparat. Gassen laga far sjøl av vann og karbid. Langs veggen gikk stikkbenken, og under taket dura motoren på et par hestekrefter. Fra akselen gikk det remmer til bormaskin, smergelskive og kaldsag. En annen rem gikk gjennom et høl i taket til dreiebenken som sto i annen etasje. Smedene var Walter Kristiansen, Walter Larsen og Ivar Johansen. Borte i kroken i smia var en vask der du slo lens eller gne av deg den verste møkka. I skjulet var dunken med trehåndtak til større behov.

Far leda det hele fra et lite kontor med skrivebord og telefon nr. 1520. På skrivebordet sto en skrivemaskin av merket Mignon. Den hadde en tast og en viser du flytta fra bokstav til bokstav før det sto: «En henviser til Deres ærede av …»

Nok å gjøre på støperiet

– Fredrikstad Smede- og Støperibedrift hadde ikke bil. Smikøl og sinders fikk vi tilkjørt fra Fredrikstad Kulcompani. Jernet til smia henta jeg med drakjerra hos Nicolaisen. Messing og aluminium kom til brygga med Trafik, og så dro jeg det tunge lasset opp til støperiet i Bydalen. Vi leverte støpegods i alle fasonger og størrelser – fra 350 ned til en 2-3 kilo. Vi hadde bestillinger på syrefaste beholdere til Tofte cellulose, rorbeslag og flaggstanghylser til FMV og forgasserdeler til Sleipner.

Den tida hadde bilene støpte aluminiumsskilter og vi fikk bestillinger. Først støpte vi skiltet med seglet der plomben skulle sitte, så tall og bokstaver, og så klinka vi sammen og malte svart på hvitt: B 2316.

Når metallet rant i forma, var det så varmt i støperiet at du knapt klarte å puste. Avsuget var enkelt: du dro i ei stang og åpna halve bølgeblikktaket, og røken velta opp, og folk tenkte at nå har de nok å gjøre i støperiet.

Bedre bor har jeg aldri hatt

– Smia var skilt ut som egen avdeling. Der begynte jeg som smedgutt for 12 kroner uka. Om morran skulle jeg tenne opp i essa. Først hadde jeg på smikøl og så på sand for at det ikke skulle brenne seg fast. Smia lå lavt mellom fjella så røken slo lett ned. Du så ikke land, men famla deg fram med bøyd rygg og tårer i øya før det ble trekk i pipa.

Far sto for opplæringa. Herdinga var det viktigste og vanskeligste: du måtte følge med når fargen skifta fra blått til rødt til orange til gult, og stikke jernet i vanntroa akkurat i det riktige momentet. Mange kom for å få hvessa bora sine hos oss. Det hendte de sa: – Bedre hvessa bor har jeg aldri hatt! Da var jeg kry.

Smeden kunne brukes til så mangt. Sto folk og røska i døra og kom ikke inn for de hadde mista nøkkelen, hadde vi ofte nøkler som passa på veggen i smia, eller vi gjorde et lite Gjest Baardsen kniks med dirken: – Værsågod!

Ovnene sprakk og de sendte bud på oss. Vi hadde reparasjonene av alle de store, runde koksovnene på Seiersten skole. Vi tok dem ned ring for ring, så skulle de mures opp og settes sammen.

Kommunen bestilte: 200 kloakkrister som skulle sveises. Etterpå kokte vi dem i tjære for at de bedre skulle motstå tidens tann. Tønnefabrikken til Skailand var på tråden: – Vi trenger 2.000 håndtak til å tre inn på tønnebånda. Vi hamra kaldt – fra 5 til 2 mm – det var jobb du fikk kraft i armene av. Kassefabrikken hadde slitt ut den gamle kappsaga – vi laga en ny i en fei. Sykkelrammene røk og sykkelreparatøren demonterte og sendte vrakene til oss. Vi satte inn rør og sveisa så kundene på nytt kunne tråkke i vei til jobben eller kjæresten.

En råd med hølet i kaffekjelen

– På 30-tallet drev de og bygde i Bydalen – eneboliger og tomannsboliger med verandaer og utvendige trapper. Husbyggerne kom til verkstedet når de ville ha opp et nettinggjerde mot naboen, når de trengte et tørkestativ til vasken eller et vakkert smijernsgjerde til allmenn misunnelse.

Når jeg rusler gjennom Bydalen, ser jeg fremdeles hus med smijernsarbeid fra Fredrikstad Smede- og Støperiverksted. Folk tok vare på tingene og kunne få dem reparert når de røk i stykker.

Meiene på sparken kunne ryke tvert av. Vi sveisa sammen og tok en krone for jobben. Mødrene hadde fått høl i den tynnbånna potet- eller kaffekjelen. Vi satte i en nagle og ga igjen 50 øre på krona. Folk hadde strøm på vippe og tok primusen til hjelp ved søndagsmiddagen. Under krigen var det umulig å få tak i nye brennere. Da varma vi opp den gamle brenneren på autogensveisen og blåste gjennom surstoff. Enten ble de rene eller de smelta.

På høsten la isen seg på vann og på veier. På ettermiddagen sto en kø av gutter og jenter med skru- eller snabelskøyter i handa utafor verkstedet: – Du Henry, kan du årne skøytene mine? Det gikk ei en fei – bort på smergelskiva, sving, så innkassering av 25 øre fra en svett selbuvotthand. Så neste mann og neste og neste.

Det er lenge siden nå. Det har vært moro å fortelle om det.

Trykt i Demokraten 1993