Dronninggambit på St. Hansfjellet

Ragnar Andresen har flytta tårn og bønder og konger og dronninger i 55 år. Dyktig sjakkspiller, kretsmester på lag, til tider formann og kasserer i Sjakklubben av 64 som senere slo seg sammen med Fredrikstad Sjakkselskap. Det starta i arbeidersjakken på Tomtern.

– Jeg er født på Smertu i -21. Far seilte maskinist i utenriksfart. Han savna familien, fikk hyre om bord på slepebåten Lyr som dro tømmerslep og sandlekterne i Oslofjorden og flytta med kone og ungeflokk inn på kjøkken, kammers og stue på Huth.

Til tider hjalp jeg bror Åge med å pusse messing på drabåten. På søndager leide ofte en eller annen forening Lyr til fornøyelsestur. Med signalflagg i rødt og gult og blått og grønt fra masta og Måkeskjærsvalsen på toraderen dampa vi av gårde til Hvaler eller Hankø og kaffekos i det grønne. Utafor Strømtangen la Lyr seg over, og jeg var alene i den vesle salongen og tenkte på Titanics undergang, men vi kom vel i havn.

Rett før krigen gikk far utaskjærs igjen. En dag kom presten og fortalte at far hadde forulykka borte på den amerikanske østkysten. Han ligger begravd på en kirkegård over i Statene. Erstatning fra rederiet var ikke å tenke på, mens rikstrygden ytte vel sin skjerv, og mor fikk seg vaskejobb på jernbanen. Det ble trange kår, men gode barneår, som det heter i regla…

Med linoljespann på viserguttsykkelen

– På Rød skole spilte lærer Grønnerød fele, holdt kustus i klassen og var drivende god til å lære fra seg. Når skoleklokka ringte etter siste time, var det førstemann ned til løkka ved elva for å sparke sædde eller stupe ut i Enhuskilen eller luske på epleslang etter Cox pomona eller Gravensten som frista i haven på Ekheim. Når kilen frøs til på vinteren, spente vi på oss snabelskøytene som var innhandla for 0,75 hos en skraphandler i Damstredet og la i vei. Storløperne konkurrerte på distansen fra Glombo til Værste. Jeg var ikke blant dem.

Den første krona tjente jeg mens jeg gikk for presten. Arbeidsgiver var Bugge Amundsen i Fredrikstad Farvehandel i Bakgata. Folk blanda malinga sjøl, og jeg tråkka i vei opp bakken til Labråten med 25 liters linoljespann foran på viserguttsykkelen og en sekk med titan eller zinkhvitt bakpå, fikk 15 kroner uka, betalte åtte kroner hjemme for kost og losji og syntes jeg var svær til kar.

Widnes Frukt, Iskrem, Ukeblader og Sjokolade etc. på hjørnet av Bryggeriveien og Apenesgata trengte en altmuligmann. Foruten butikken drev Widnes med iskremsalg fra vogner i Nygaardsgata og på Torvet. Jeg dro isblokker med drakjerra fra ishuset på Grønli og sveiva kverna i bakgården. Isbitene gikk til den elektriske iskremmaskinen som dura og gikk og produserte Widnes prima fløteis til 25 øre. Fredagnatta var det å hjelpe til og steke wienerbrød, for lørdag formiddag var fru Widnes på plass ved kakebua si nede på torvet med nystekt bakverk.

Bråfly ned i første og hent båndsaga!

– En dag jeg var på farta med drakjerra, stopper Nilsson meg i Nygaardsgata: – Er du interessert i læreguttplass på verkstaden min? Jeg kjente’n fra før, han var opprinnelig svenske og hadde vært formann på Slangs snekkerverksted på Cicignon. Nå hadde han starta Østfold Butikkmonteringsverksted i et toetasjes trehus som lå omtrent der Esso Taverna holder til i dag. Jeg var bråkvikk til å si ja takk til tilbudet.

Før du var 18, slapp du ikke til ved maskinene. Til å begynne med bar jeg alt som var skjært til i første, opp trappa til monteringsverkstedet i annen. Flinke fagfolk som Nils Larsen og sønnene Arne og Henry laga vinduer og dører og kjøkken- og butikkinnredninger. Hans Dahlby fra Gressvik var kyndig både med sag og høvel og skøyerstreker: – Du Ragnar, kan du ikke bråfly ned i første og hente båndsaga til meg, jeg har så ille bruk for’n.

Gullsmed Paul Johansen skulle fornye butikken. Jeg dro hyller og reoler og skap ned og lessa av og skrudde opp og justerte og spurte kameraten om det snart var middag. – Hører du at gutten ikke har klokke, sier Henry til urmakeren. Dermed ble det en Revue Sport til 80 kr med 8 kroners avslag og 5 kr uka i avbetaling. Den klokka tikka jamnt og trutt i 20 år.

Sleng deg med på Tomtern, Ragnar

– En gjeng med halvvoksen ungdom pleide å stimle sammen på kveldene på hjørnet ved den gamle posthusgården overfor Vestsiden Kirke. En dag i 1938 sier Sverre Hansen, som jeg kjente fra tida i fargehandelen: – Kan du ikke slenge deg med opp i Tomtern, Ragnar? Det er spellekveld i arbeidersjakken, så nå kan du få trena hjernen. Det kunne være artig å prøve, og etter den tirsdagskvelden har jeg flytta hvite og svarte brikker i mer enn 55 år.

Tomtern var avholdslokale på St. Hansfjellet, med økonom bak småblomstra gardiner opp trappa i annen, og kjøkken og gang og storsal med malte vegger og rund koksovn nede med anledning til allehånde virksomheter fra dansefester til sjakkturneringer.

Sjakksesongen åpna gjerne i september og varte ut i april, mai. Tirsdag var fast spilledag, og vi starta gjerne sånn ved halv sju-sjutida.

Rundt regna var det vel en 20-30 mann på plass ved langborda etter at sjakkbrett og brikker var henta fram fra skapet i hjørnet. De fleste som møttes over brettene på Tomtern var arbeidsfolk. Svært mange kom fra Apenesberget og strøket omkring der, og ikke så få var arbeidsledige.

Der satt alt fra nybegynnere som meg sjøl til gamlekarer som Håkon Thoresen, Kristian Andersen og Leif Sørensen som hadde vært med helt fra 1935 da klubben ble stifta i lokalet til fru Bang på kafé National.

Leif var dyktig nok ved brettet, men først og fremst var han ildsjel og entusiast som ordna det praktiske. Han skrapa sammen kroner og øre, holdt ordning med A-, B- og C-lag, arrangerte turneringer og tilstelninger, skaffa sjakkblader, for å ta det grøvste.

Tjukk tobakksrøk over dyp grubling

– Første tirsdagskvelden satt jeg vel helst og glante på de andre som lot bønder og tårn og løpere vandre på svarte og hvite felter mens Tiedemannsrøk drev i blå skyer under taket. Noen læremester hadde jeg ikke, det gikk mest av seg sjøl og sånn pø om pø. Etter noen tirsdager kunne du stille opp brikkene mot andre grønnskollinger som Hans Olsen, Sverre Hansen eller Per Polsrød og åpne E2 og E4. Stillheten senka seg, mens motspilleren grubla og du stakk bort og fikk deg en kopp kaffe hos kaffekomiteen som i lange tider besto av Per Ådne som dessuten skaffa formkake til favørpris fra bakeren i Lislebyveien.

En vanlig spillekveld kunne dra seg til 11-tida, eller til økonomen kom ned trappa og gløtta på døra. Så var det å rusle hjemover mens praten gikk: – Åffer fløtta du ikke det tårnet ditt? Snart skaffa jeg meg eget sjakkspill. Brettet laga jeg sjøl av finer og brikkene kjøpte jeg hos Anton Olsen.

Etter hvert fikk du rutinen, kasta deg ut i en dronninggambit, avanserte fra C til B, for kan hende å ende i A. Likevel kom du ikke i nærheten av Petter Humlekjær. Han var en sjakkbegavelse av de sjeldne, dristig og oppfinnsom med nye og uventa åpninger. Synd at han gikk så altfor tidlig bort.

Lykkehjulet snurra og luftgeværene smalt

– Økonomien var elendig. Folk betaler jo ikke inngangsbillett for å se på sjakkspill. Vi hadde ikke mange ørene i kontingent, men noe skulle en jo ha til husleia. Var det en og annen som bare fant lommerusk i bukselomma, var det alltid en kamerat som la ut.

Litegrann penger kom det i kassa når det var kretsturnering og vi solgte kaffe og saft og julekake og boller til sjakkspillere fra Moss og Halden og Sarpsborg. Dessuten arrangerte vi dansefester og markeder. Dansefestene gikk av stabelen i Turnhallen. Odeon spilte opp slowfox og tango, og sjøl sto jeg og tok imot kåper og frakker og tiøringer i garderoben. Ved inngangsdøra var postert eldre tungvektere som skilte klinten fra hveten hvis nødvendig. Markedene gikk av stabelen på Folkets Hus på lørdager og søndager. Lykkehjulet snurra og det smalt fra luftgeværa og vandrepokalen fra Ambjørnsen som var knøttliten og sølvforgylt ble delt ut søndag kveld, slik at vi sikra oss premiesugne skyttere begge dagene.

En gang tok vi storsjans og averterte konsert med dans etterpå i Arbeiderforeningen. Trekkplaster var Øivind Fransen og Leif Sørensen svetta i henda, for Fransen var dyr, men jeg tror vi kom i havn og vel så det.

Arbeidersjakk fra Lisleby til Sundløkka

– Det var flere arbeidersjakkklubber her i distriktet som vi besøkte og som avla gjenvisitt hos oss. På Vesten var det sjakklubb, på Selbak likeså – med svært gode spillere. La i allfall Rolf Mørch Hansen være nevnt – han var god.

På Lahellemoen satte Eilert Pettersen både den ene og den andre sjakk matt. På Lisleby har jeg flytta brikker på brettet i avholdslokalet i svingen. Helt opp til Sundløkka dro Fredrikstadfolk med snekke for å møte motspillere ved brettet – men det var før min tid. På søndagene var det kretskamper. Med tog eller buss til Sarpsborg eller Halden eller Askim eller Moss, med hjemreise sent på kvelden. I Sarpsborg var annekset i Folkets Hus møtestedet.

Det gikk ikke alltid like lett å samle 24 mann til avreisen til kretsturnering eller pokalkamp søndag morgen. Enkelte hadde nok glemt å sette vekkerklokka til å ringe etter dansemoroa på Hygga eller Fagen på lørdagskvelden. En søndag møtte en eneste da vi skulle av gårde til Tistedalen. Leif morska seg og kikka etter i notisboka – hvis han ikke hadde alt sammen i hodet. Så starta han bilen – han var en av de få i klubben som hadde et slikt kjøretøy og dura fra Lisleby til Labråten og til Leie. Resultatet ble da et lag – men i høyeste grad reservespekka.

Turneringa går mens klokka tikker, noen vinner, andre taper, enkelte spiller remis. Til sist er det bare et par igjen – jeg sjøl og en tistedøl. Folk henger rundt bordet, partiet står klart til remis. Så strekker motspilleren ut handa, gjør et trekk og jeg får et dunk i ryggen av en av gutta fra Tomtern:

– Nå er pokalen våres!

Da jeg dro hjemover med toget med det vesle forsølva begeret i lomma, følte jeg med som den rene Botvinnik.

Trykt i Demokraten 1993