I. C. Johansen, nedlagt i boks

Måkeskrik, parafinmotordunk, fiskebakker på brygga, sild utover bordene til raske jentefingre som legger lag på lag, i lake, i tomat, i olje. På etiketten: I. C. Johansen, nedlagt på boks.
– Jeg var trøtt i nakke og armene når det var kvelden, sier Ester Kristiansen.

– Den 22. juni 1908 var far for første gang på sjøen og dørja makrell. Jordmora kom i båt fra Svartkil, og da han la til brygga, skrek jeg alt i vogga.

Far hadde i unge år seilt som sjømann. Han gikk i land og gifta seg og forsørga familien resten av livet som fisker på Etholmen i nordenden på Kirkøy. Far hadde båt i følge med Karl Røte og lå uka igjennom på sjøen med mat i tina.

Mor kom også fra Kirkøy. Hun mista tidlig far sin og måtte ut og tjene. Hun skaffa seg symaskin og vandra rundt på øya med maskin under armen og sydde for folk. Vi var tre jenter og en gutt hjemme. Bror min døde 17 år gammel av spanskesyken. Ei søster mista håret men klarte seg.

Da grisen tok sjøbad

– Etholmen var en verden for seg. Det bodde en sju familier der: Syversen, Brevik, Rynningen og Trøkmot, onkel Reinert og onkel Karl. Vei fikk vi først på 50-tallet. Skulle vi noe sted, rodde vi med eka over kilen og klatra videre over alle fjell.

Huset hadde far bygd i 1903. Noen finstue hadde vi ikke – vi var ikke av det slaget. I taket hang parafinlampa, vi sov på ruhalmmadrasser i utdragssofaen og på kjøkkenet kokte mor på svartommen. Veden til sommer- og vinterbruk sanka far på Røsholmen. Tomta var omtrent ett mål – med jord her og der i klovene. Vi hadde litt poteter og grønnsaker, et par ripsbusker, et plommetre og et epletre med Gravensten og ett med Cox pomona. I uthuset grynta en gris og kakla noen høner. Det hendte at grisen tok seg en tur ned på stranda og rulla i sjøen. Da jeg var blitt eldre, ble jeg med rutebåten på lørdager og stilte meg opp på torget med eggkurven. Kundene kunne være litt til og fra, men jeg ble oftest ferdig med egga før Andreas Strand blåste i fløyta og Kirkøy dampa tilbake til øya.

Melk henta vi hos Edvard og Helene i Kolvik, der de hadde to kuer og kona røkte pipe. Kolonialvarer handla vi hos Eilertsen på Skjærhalden, der det også var bakeri. Det var å vandre over fjell og dal en times tid med bestillinga, og neste dag kom varene med «Flink» til Edsbrygga, der far henta dem med roeka. Ødegaard drev en liten butikk på Stafseng, rett over kilen, men dit rodde vi helst fordi det var så mye støy og leven både foran og bak disken.

Bare gå på, jenter!

– Det var ikke mange unger på Etholmen – det hadde vært flere før. Borghild Etholmen var bestevenninna mi. Vi gikk på besøk til hverandre og lekte med dokkene våre. Da vi var blitt eldre, hendte det at kusine Else og jeg rodde over kilen og vandra en halv times tid til menighetshuset i Botne, der det var basar til inntekt for vei ut til avkroken jeg var fra.

Onkel Karl var stenhogger og sto i brottet på Mølska. Han hadde murt bryggerhus av granitt med kjøkken og kammers, og der leide Olaf Holm og familien fra Oslo seg inn på sommeren. Vi hadde den beste stranda, så Oslofolkene kom over til oss og lå i vannet og plaska og bada og solte seg etterpå på den grønne gressbakken. Jeg syntes det fulgte slik liv og moro med badegjestene.

Jeg gikk på skole på Kile. På vinteren gikk vi på isen over kilen i følge med en voksen som fresta’n. Barthold Etholmen, bestefar til venninna mi, var ille til å gå på tynn is. – Bare gå på, jenter, sa’n, mens isen gynga under bena på vårs.

Skolestua var gul, læreren het Engdal, småskolen var i annen, storskolen i første, og vi var 35 i klassen og gikk annenhver dag. I frikvarteret holdt vi jentene oss for oss sjøl for guttene var så trollete. 15 år gammel sto jeg til konfirmasjon i hvit kjole med skjerf om livet for Alf B. Bastiansen i Hvaler hovedkirke. Mine første penger tjente jeg hos Olaf Strand, der jeg pelte epler og gulrøtter. Så starta I. C. Johansen, som var halvbror til bestemora mi, Hvaler Canning på Brevik, og der arbeida jeg i mange år.

Kornmølle, slipp og hermetikkfabrikk

– Fabrikken var i en hvitkalka murbygning med andre etasjen i tre. Huset står der ennå. Nå skjenker de ut øl der jeg la ned ansjosen på boks. Den første tida var det også kornmølle der. På vinteren kom bøndene fra Torsnes over isen med kornsekkene på slaen. Det var rigga til ei vindmølle som drev møllestenene. Det var to dansker som satte opp vindmølla. Begge to måtte ha hjelp til å få på seg kjeledressen om morran. Når den ene snakka, skjønte vi hvert eneste ord, men den andre kunne like godt ha snakka hebraisk. Når det ikke blåste, starta de en parafinmotor som far hadde jobben å passe. En dag var han hjemme og spiste og så lysskjæret på himlen: Det hadde spruta gnister fra motoren, og dermed brant hele mølla ned. – Det var det, sa far.

Nedafor fabrikken var slippen. Far var ofte med og hjalp til med å sette ut og ta opp båter. Det samla seg ofte en masse mannfolk der nede, og iblant stakk de nesa inn fabrikkdøra og tøysa med oss jentene.

Inn fabrikkdøra fra brygga kom du først til treeriet og røkeriet med de to røkeovnene. Innafor var den store salen med to langbord, der jentene satt på rekke og rad: Cecilie Hansen fra Etholmen, Hilde Jonassen fra Kilebrygga, Sally Saltvik, Vera Aleksandersen fra Pulsarvik, Else Etholmen og flere til – en femten stykker i alt. Utafor veggen var skuret med parafinmotoren som dura og gikk og dro akselen oppunder taket med remmer ned til lokkemaskinen og maskinen som kutta hodet av sardinene.

I annen etasje var losjementet til ekstrahjelpen i sardinsesongen. Det kom jenter fra byen og helt fra Stavanger, som ville tjene seg noen kroner. De bodde to og to på rommene, laga maten sin på svartommen på kjøkkenet og klarte seg sjøl.

Med skaut på hodet og tresko på plankene

– På sommeren var det trivelig når sola skinte, måkene skrek og vi tok kakeskiva på krakken i veggen og vifta til mannfolka nede på slippen.

På vinteren kunne det være bælkaldt både ute og inne. Vi proppa ved i ovnen i hjørnet, men rommet var svært så det ble ikke rare lunken av det. Vi hutra under parafinlampa med skaut på hodet og tresko på bena og litt varme var det vel i det svære oljelerretforklet. Gulvet var av sement, og vi rigga til planker på treklosser til å sette bena på og kasta innimellom en sild på hverandre for å hjelpe på humøret. Arbeidet gikk på akkord. Hvor mye betalinga var, har jeg glemt, men jeg er sikker på at jeg fikk mindre enn det jeg skulle ha.

Ellers var Johansen en snill kar der han gikk og rusla, når han ikke var inne i byen og passa butikken han hadde der.

I. C. Johansen, nedlagt på boks

– Som småjente hadde jeg vært med mor og hjulpet henne på fabrikken, men det var mest for moro skyld. Nå ble jeg lært opp av Anna og Ester, to svenske jenter som hadde vært lenge i faget.

Den første tida gikk det mest i ansjos og gaffelbiter – I. C. Johansen, nedlagt på boks, sto det på etiketten. Senere leide Grundvig og Engelsviken seg inn i sardinsesongen.

Jeg starta i ansjosen. Silda kom i bakker fra båter ved brygga og ble tømt i kørjer på golvet, der den ble skylla. Når vannet hadde rent av, havna de på bordet hos oss jentene. Vi putta i boksene, lag på lag, med laurbærblad mellom og de peneste på toppen. Laken ble rørt ut i et diger bakstetrau på benken ved vinduet. Blandinga var hemmelig, men jeg fikk den på en papirlapp når Johansen dro til byen: Kardemomme, allehånde, ingefær, pepper til å nyse av og litt til. Synd at jeg ikke tok var på lappen – jeg kunne ha solgt oppskrifta og levd lykkelig alle mine dager. Laken ble øst over i ei zinkbalje på bordet, så målte vi opp og helte i boksene som så skulle stå og synke en to, tre dager før de ble avpassa, som vi sa: ei jente kontrollerte at de var tilstrekkelig fulle. Senere hadde jeg denne jobben sjøl. Deretter gikk ansjosen til lokkemaskinen, der ei jente la i lokket og onkelen min, Fredrik Jensen, dro i hendelen: Pang! lokket var på og boksen var klar for å bli pakka i trekasser som ble frakta med skøyta Paul inn til Fredrikstad.

Til gaffelbitene kom islandssilda i digre tretønner fra Fredrikstad. Vi kutta opp og flådde i en fykende fei ved bordene, så var det lake oppi og rett til lokkern og videre av gårde samme vei som ansjosen.

24 timers arbeidsdag i sardinsesongen

– Ved St. Hanstid starta sardinsesongen. Det krydde av båter utafor fabrikken. De kunne komme helt fra Stavangerkanten og ligge tett i tett ved Røsholmsungen.

For jentene var det å stå i arbeid døgnet rundt. Det hendte at Johansen tok inn for mye sild, så det gjaldt å få sardinen i boksene før den ble skjemt.

Den første tida tredde jeg sardiner på jerntråder og satte trådene i rammer. Det hendte at jeg sto rett opp og ned og tredde fra sju om morran til det lysna neste dag, bortsett fra matpausene, da jeg såvidt fikk slengt meg ned på ei kasse inne på salen. Etter at rammene var fulle, gikk de inn i røkeovnen som ble passa av Herman Larsen. Røkinga skulle være akkurat passe – ikke for lite og ikke for mye.

Den røkte silda gikk til maskinen der de mista hodet. Så var det utover bordene med dem, der jentene putta dem i boksene og helte et mål olje eller olje blanda med tomatsaus ned i hver boks. Etter avpassinga gikk de til lokkern, der onkel sto rødprikket over det hele hvis vi la ned sild i tomat. Etterpå havna de i koka, to svære gryter fyrt med køl, der boksene fikk et oppkok, deretter ble de vaska og tørka og pakka med etikett på og gikk samme vei som ansjos og gaffelbiter ut i den store verden.

Å tre sardiner var tungt – å pakke ned i kasser var lettere, men du var alltid trøtt i armene og hadde vondt i nakken og ryggen når du rusla hjemover til stua på Etholmen. På lørdagskvelden var det dans på Grindbakken når Gunnar Karlsen kom med trekkspillet, men dit gikk jeg mest for å titte, for danse har jeg aldri brydd meg om.

Trykt i Demokraten 1993