Jeg har tørka støv av Julia Pastrana

Julia Apekvinne i sin glassmonter var en av sensasjonene i Håkon Lunds Tivoli. Flere fulgte: Den Anatomiske Venus i 48 deler, siamesiske tvillinger på sprit, Dreyfus på Djevleøya…
Reisegutt Georg Lerfald tørka støv, demonstrerte og forklarte. I 1938 kommer Tivoli til Fredrikstad.

I tre år hadde jeg farta rundt i Nord-Norge med sirkuset til Endresen. I 1935 skulle det være riksmesse i Trondheim. Jeg drar til trønderhovedstaden med 25 øre i lomma, finner Ilaparken og husvogna til Håkon Lund, tivolieier med snurrbart og borsalino. – Hva vil du, pojk? Jeg ble ansatt på stedet med prøvetid og forskudd på lønna til overall og er reisegutt ved Lunds tivoli til jeg i -46 starter for meg sjøl.

Det ble hit og dit i nord og sør og øst og vest med skytebane, karusell samt to alligatorer i basseng. Dem redda jeg fra kuldedøden en vinternatt i Hamar, men det er en annen historie. Håkon Lunds tivoli var også de to antipodiske Silvas med linedans pr. sykkel og trapeskunster høyt over bakken, uten sikkerhetsnett. Det var den unge og slanke Arnardo ut og inn av ringene, det var dverger og apekatter og mye mer. Og det var vokskabinettet – det store trekkplasteret under messa i Trondheim og i åra framover.

Apekvinnen samt fostre på sprit

– Først den historiske delen: Napoleon på St. Helena, Dreyfus på Djevleøya, martyrer på strekkbenken, Muskelmannen samt Dantes helvete. Det sistnevntes pinsler fikk røslige trøndere til å gå i gulvet så det sang. Så den naturvitenskaplige avdelingen med den anatomiske Venus: en veldreid kvinnefigur i 48 deler der du arbeida deg innover, mens du fjerna lag på lag: først hud, så muskler, deretter inn i bryst- og bukhule, til du nådde de innerste og mest hemmelighetsfulle organer.

Julia Pastrana satt i sitt glasskap, med apehode og dekket av hår fra tå til topp. Funnet i Amerikas skoger, deretter linedanserinne i tsarens Russland i ektestand med sin impresario. Døden etter barselseng skilte dem ikke at. Impresarioen får kona balsamert og stiller henne ut, og så vandret Julia i sin røde kjole med broderte stjerner gjennom land og årtier fra tivoli til tivoli for å ende i Lunds kabinett i Ilaparken. Jeg har tørket støv mange ganger av Julia Pastrana.

Neste avdeling var FORBUDT FOR BARN. Manns- og kvinneunderliv i voks viste kjønnssykdommenes grusomme herjinger til skrekk og advarsel.

Tivoli bød på flere bisarre opplevelser. På sprit i sine glassbeholdere svømte så vel skjelldekkede fostre og siamesiske tvillinger.

Til kabinettet hørte en havarert medisinerstudent med alkoholproblemer. Han demonstrerte og forklarte på såvel norsk som latin. En morgen er han vekk, og en råtten lukt brer seg i hallen, for spriten til fostrene er erstatta med vann. Lund henter ham dausjuk på hybelen og kjører han til sjukehuset der han blir pumpa tilbake til livet for å få omgående sparken. Deretter: – Du får ta på deg ansvaret for anatomien, pojk!

Aldri kvinnfolk mer!

– Så drar et eldre kvinnemenneske og jeg på folkeopplysningsferd med Napoleon, Dreyfus samt Venus i kasser bak på tre lastebilsplan. Fram til små og større steder i Trøndelag, på Hedmark, i Buskerud der vi leier lokale, lesser av, stiller opp, averterer i lokalpressa: «Kom og se. 50 øre i inngang, 2 barn på en billett.»

Et sted var det brennkaldt, de hadde stormfyrt i ovnen så Muskelmannen ble mykere enn voksen han var laga av, men jeg stramma opp hakepartiet på’n før noen merka fadesen.

I Orkanger hadde det blitt en lang dag før vi kunne slå opp døra og ønske velkommen, så jeg tok matbiten foran syfilisens forbannelse. Tre svære gutteslamper kommer inn, ser de herjede underliva, ser noksagt på meg og matpakka, så jeg skjønner det er best å ta siste skiva ute. Snart følger tre likbleke gutter etter. Den ene kaster opp og sverger: – Jeg skal aldri ha meg kvinnfolk mer i hele mitt liv!

På Kongsvinger kom legevisitten

– På Årnes hadde jeg kommet inn til hjertet av den anatomiske Venus, da en branne av en tømmerhugger begynner å svaie. Jeg har hjertet i ene handa og dytter gubben tilside med den andre, rett før han slår skallen i panna på den digre Bjørneovnen. Etterpå ba han pent om unnskyldning for at han hadde vært til bry: – Men det var dissa fæle innvollene…

Sluttede selskaper gikk for halv pris. Vi hadde stilt ut på Kongsvinger da de ringer fra sykehuset og bestiller omvisning neste dag for hele personalet som gjerne vil repetere.

Jeg rekker å få nerver før hele visitten med overlegen i spissen kommer feiende inn, og forklarer febrilsk: – De skjønner, jeg kan bare ei utenatlært lekse. Kan ikke De overta, doktor? Men nei, jeg må til pers i nystrøket, hvit frakk på både norsk og latin. Det må ha blitt ståkarakter for en reservelege bad meg om å ta det en gang til: – Det gikk litt fort for meg.

Og så dro vi til byen ved Glommen

– Første gang den medisinske Venus besøkte Fredrikstad var i 1938. Lund hadde leid første etasje i Telefongården, og Arbeidslediges forening sto for arrangementet. Ellefsen i foreninga gne seg i henda, for folk strømma på mens jeg avvekslende passa skytebanen, fiska fram hjerter og nyrer og lodda ut hovedgevinsten: En ekte russisk samovar, skjenka til det gode formål av direktør Lund sjøl.

Siste fredssommeren, 1939, var vi tilbake, nå pr. to jernbanevogner med et stort tivoli og jeg sjøl som reisegutt. Stedet var den småbyidylliske hagen i Arbeiderforeningen. Vi slet og rigga oss til mellom prydbusker og under løvkroner for å få alt klart til åpninga.

Direktøren sjøl bodde på Schultz, reisegutten fikk nøye seg med innkvartering i Bentsens Kost- og Logiforretning i Hollendergata. Som vanlig var leide vi arbeidskraft til tivoli på stedet. Det var nok av ledige bukselommehender å ta av på slutten av 30-tallet. I farten husker jeg to brødre Thoresen, Lorentz Mathiesen fra Kråkerøy, Arthur Sørensen, Reidar Andersen og Anker Melby – gutter med øvelse i å passe både ringkast og skytebane for Larssons Tivoli hadde ligget foran oss i løypa. Mens vi drev på og skrur opp og monterer, måtte jeg husje vekk ei nysgjerrig jentunge: – Se og pakk deg unna før Lund kommer. Ser han deg, blir han ordentlig sinna! Det var søstra til henne jeg senere kom til å bli gift med.

Kjære Gud, hjelp meg!

– Så en vakker sommerkveld slår Lund opp portene til Tivolihaven – den ene mot Samvirkelaget, den andre mot Bryggeriveien. Inngangsbilletten kosta 25 øre. Vi hadde noe for alle, til glede eller til gru. Til sisnevnte hørte så avgjort spøktoget av tysk opprinnelse. Små vogner rasla hit og dit, mot dører som slo, og troll som rugga på hodet, og skjeletter rasla, og hodeskaller som nikka og faen sjøl steg opp fra kista si. – Kjære Gud, hjelp meg ut herfra! ropte tanta til min tilkommende, som mente at nå var det nok valuta for pengene: 50 øre for voksne og 2 barn på en billett.

Neste attraksjon var speilkabinettet nede ved inngangen ved Brochs gate. Der ble du tykk eller tynn eller kort eller lang, og kona sukka over mannen sin: – At jeg gifta meg med den vanskapningen, men far svarte med samme mynt: – Nei, se på det utrulige hespetreet!

Videre kunne far vise mannsstyrke ved styrkekanonen. Den gikk på skinner og kunne slenges så høyt som du bare makta. Var armkrafta tilstrekkelig, nådde kanonen toppen og pang! avfyrte en smellkork. Deretter kunne gevinsten innkasseres. Jeg ble brukt som prøveklut for at Lunds tivoli ikke skulle gå med underskudd.

Hjemover med teddybjørn i armene

– Nederlag ved kanonen kunne gjenopprettes ved skytebanen. Vi hadde to, den ene med vanlige pang-pang mot skiver, den andre med roterende hjul med tall fra 1 til 10. Traff du tilstrekkelig med tall, kunne du vandre Bryggeriveien hjemover med kjæresten i ene armkroken og en teddybjørn i den andre.

Ungene maste om å kjøre karusell. Vår sto ved det store treet midt i hagen, og knirka og gikk med 32 seter. Den var av flyvertypen, og når farten økte, satte ungguttene setene i sving så de tørna liflig mot Sara og Elsa fra Engalsviken Preserving. Var du blitt sulten av all morskapen, fantes pølsebu der Tony Olsen, mor til min tilkommende, solgte pølser på papir med et strøk sennep for 0,50 kr.

Optimistene går på tivoli i håp om å vinne penger. Første stopp var gjerne automathallen – 10 meter lang og fem meter bred. 5-øringene ringla og rasla, og de fleste til syvende og sist ned i lomma på Lund, og folk gikk skuffa bort: – Noe forbanna juks, det hele. Noen ga seg ikke og skifta over til automaten med grabben: På med mynten og så senka griperedskapen seg ned blant dyrebarheter som glitra blant gule og grønne erter. Til du har tak i det 15 rubins lommeuret og heiser det å, så forsiktig opp – faen også, der glapp det!

Videre til varebasaren eller pilkast: 7 over og 7 under, eller siste sjans: Konfektlotteriet. Tre små hjul surra og gikk, og du kjøpte seddel med tre tall på, og så stoppa først det ene og så det andre og så det tredje, og hadde du 000, hadde du også flaks og kunne høste inn 1 kg konfekt fra Nidar av merket Tivoli som var laga med tanke på nettopp dette markedet.

Politi Fjeld var håpløst på knea

– Lunds tivoli rusla og gikk med småpent publikum uka igjennom. Litt stille på mandag og tirsdag, for å ta seg opp på onsdag med dueslepp i blomstrete kjole på spøktog og karusell. Så litt labert på torsdag, for å ta seg solid opp sist i uka.

Da var det ofte underholdning fra scenen. Holst gjorde bajasstreker, og Gunders hamra løs på «Titanics undergang» som han hadde laga sjøl. Karlo sjonglerte med ringer, og Boris viste muskler til damenes fryd og glede. Fredrikstads Olav Nilsen «Samson» var aller sterkest, for han bøyde 1/4 toms jernstenger og løfta 900 kg lodd, som de var av papp.

Neste gang vi var i Fredrikstad – sommeren 1940 – bød tivoli på superverdenssensasjonen Miss Quincy fra USA på toppen av en 12 meters mast vi hadde streva og rigga til sjøl.

Langsomt klatra hun mot mastens topp, der hun strakk sitt nette legeme i tettsittende trikot og turna og vred seg i trapes og i galge for å avslutte: – Ahh… med svalestup fra høyden og ned i et vanntrau på 2 1/2 meter i diameter. Folk var fra seg av begeistring, og politi Fjeld kom hver kveld, for han var håpløst forelska i dama.

Trykt i Demokraten 1993