Med hodet i motoren på Plymouth og Buick

Jan Larsen startet med pøsebil i Repslagerveien. Han fortsatte på Autorep i Brochs gate. – Hent en pose kløtsjpulver, beordret Erling Gabrielsen.
Inn porten rullet Plymouther, Studebakere, Nasher, Dodger, Packarder, Pobedaer og Moskvitsjer og en og annen A-Ford.
– Den hopper, sa fru Bjørnulf om Buicken. – Pass lakken, sa Høstmark med Studebakeren. – Kan du ta klokka i pant? sa’n Isak fra Bede.

– Da jeg var fire år gammel, la jeg en taburett overende på kjøkkengulvet, plasserte meg med det største grytelokket til mor mellom hendene, satte taburetten i gear, ga gass og kjørte ut i verden. Litt eldre ble det pøsebil med fire fiskebollbokser spikra fast som hjul, en foran til løkt, en kamerat til å døtte, og dermed durte doningen i vei nedover Repslagerveien.

Jeg gikk på Nøkleby skole, for tyskerne hadde okkupert Trosvik-skolen. En dag spurte lærer Thomassen i klassen hva vi skulle bli. – Lærer, svarte Bjørn Mentzen. Nå er han rektor på Nøkleby. – Bilreparatør, sa jeg.

Far var lange tider på hvalfangst. Han overvintra på Georgia og kom hjem med fullskjegg. Bror min ble redd: – Å er’e for en fremmed, fæl fyr som ligger i senga til mamma? Under krigen hadde han gått i land og ble tvinga av tyskerne til å lesse høyballer på bilene til Banlits over i Gamlebyen. Utafor Cewex røk tauet og ballene og far og flere med ham havna i gata. Han brakk nakken, da var klokka fem på kvelden, og på slaget fem på fem på morran døde far på sykehuset i Gamlebyen. Jeg hadde fått gitt’n en klem i trappa før han gikk på arbeid den dagen. Mor gråt, men jeg trøsta: – Jeg skal ta meg av deg så lenge jeg lever.

Jeg gikk til Karl Hansen, kjøpmann vår, og sa at jeg har ingen far mer. – Ta kjelken du, Jan, sa Karl, og dra med disse varene opp i Øvre Oredalen. Hos Karl Hansen var jeg visergutt i to år. Mor hadde sydd hos Hanco før hun gifta seg. Nå tok hun i mot søm hjemme, vendte vinterkåper og gabardinkapper og fikk ros for arbeidet. Hun sydde bukser for skredder Enger og slik havna jeg som hjelp i forretningen. Ennå gikk gamle Karl P. og rusla i verkstedet. Han lærte meg å sitte med bena i kors og sy i knapper i jakker og bukser. Ellers tråkka jeg rundt i byen med opptil 20 esker i kørja på viserguttsykkelen. På lørdagene kunne det være opptil 40-50 livkjoler og smokinger som skulle ut til folk.

Stikk og hent ei pose kløtsjpulver, Jan

– Skredder Enger hadde personbil, en Opel Kadett B 11333. En dag sier skredderen: – Jeg skulle ha skifta olje og smørt vogna, men har ikke stønner. Jeg hadde lagt pøsebilen bak meg og gått over til en liten kanadisk Ford som bror min kjørte for pølsemaker Nils Rostad på Damyr. Ett, to, tre satt jeg bak rattet på Opelen, vred om nøkkelen, tråkka på startern og dura bort til Shellstasjonen, som Kristensen og Kristiansen drev på brygga. Ei stund etter merka Enger at bilen var vekk. – Den kan du bare hente borte på Shell, sa jeg.

Jeg hadde hatt Erling Gabrielsen som søndagsskolelærer i Frikirken. Sammen med August Johansen og Oddvar Oppsand drev han Autorep i Brochs gate. 14 år gammel fikk jeg sjangs som ryddegutt og altmuligmann. Første dagen ble jeg sendt av gårde til Volvoverkstedet på brygga for å hente et kilo kløtsjpulver. Da de helte opp en pose med sand, skjønte jeg at det var noe som ikke stemte. Ellers ble det mye å gå med kost og twistdott. Når folk ikke fikk starta, ringte de verkstedet og jeg tråkka av sted med batteri i kørja. Når bilen rusla og gikk igjen, var jeg kær.

På vinterstid måtte jeg være på plass klokka seks om morran for å fyre i den runde kølaovnen i hjørnet, så det var en lunk i lokalet når gutta kom. Blåste det nordavind ute og det var minus 20 når vi åpna porten, var det like ille inne. Foruten Erling Gabrielsen og Johansen arbeida Gunnar Amundsen, Arne Kristiansen og Knut Nordstedt i Autorep. Inne i lokalet var det plass til tre personbiler. Under taket gikk akselen med remmer ned til boremaskin og dreiebenk. Lastebilene reparerte vi ute på plassen, Vikanebussene til Andersen ute i Brochs gate og lå under motoren eller over panseret i all slags vær. Matpakka tok vi på kassa på et lite rom foran kontoret, og kaffen varma vi på autogenapparatet. Jeg starta med 45 kroner uka. Etter hvert skjønte de jeg hadde handlag og interesse, fikk lønnspålegg og skifta ut feiekosten med pipenøkkel og skrutrekker.

Gunnar Nilsen i Cadillac, Bjørn Hansen i Austin Seven

– Fremdeles gikk det mange 20- og 30-tallsmodeller i trafikken. De hadde stått med klosser under hjula under krigen og ble henta fram i 1945. En kunde kjørte fremdeles rundt i T-Ford med fotgir og magnettenning. Bonzo sigarforretning kjørte en svart A-Ford, frøken Arvesen på Trosvik skole en mørkegrønn Ashkine. Falleth hadde en sekssylindra grønn Fargo som brødbil, brødrene Eriksen kjørte bakervarer i en Opel Olympia 37-modell. Det samme gjorde Samvirkelaget med Øystein Thelning bak rattet.

Andersen på Fredrikstad Portefølje hadde byens fineste bil, en Cord, tidligere eier Sonja Henie, kremgul toseter med skinntrekk og fornikla eksosrør ut gjennom panseret.

Stabbur-Nilsens lyseblå Cadillac var en sikker toer. Den rusla av og til av gårde på egen hånd, når eieren glemte å sette den i fri. Arthur Ryen hadde en grå Ford V-8 som vi bygde om bremsene på fra mekaniske til oljetrykk. Real Pensel kjørte en blå Buick, Bjørnulf en svart av samme merket, der vi hadde skifta inn en Nashmotor. Gullichsens Trevarefabrikk trona bak rattet på en grønn Studebaker Champion av edleste årgang. Byens lengste mann, stadsfysikus Bjørn Hansen, 2 meter på strømpelesten, tredde seg inn i byens minste bil, Austin Seven 47-modell. Han ble svært lei seg på det da elevene på Den gule bar vogna inn i skoleparken, så Hansen måtte ha hjelp for å få’n ut i trafikken igjen.

Skulle du ha vesteuropeiske eller amerikanske biler, måtte du ha lisens, og det var ikke lett å få. Masse bilsugne Fredrikstadfolk kjøpte østeuropeere: IFA, Škoda, Moskvitsj, Pobeda. Noen rynka på nesa av dem, det gjorde aldri vi. IFA’n var vrien å regulere forgasseren på, ellers var østeuropeerne gode, solide saker. Fru Hansen på Titan kjørte en fire seters Škoda kabriolet, en herlig bil. Da jeg var i militæret, kolliderte jeg med en lastebil mot en Pobeda. Det var militærbilen det gikk ut over.

Reservedeler fra fargehandleren

– Folk hadde god greie på bilene sine den gang. – Jeg trur det er noe gærnt med forgasseren! Kan du være så snill å regulere forgasseren. Ofte ba de om råd og vink, så de kunne reparere sjøl. På gater og veier så du ofte en bakende i været eller et par ben som stakk ut. Bilene var greiere å ha med å gjøre. Rust var et mindre problem når bunnen var av furubord.

Å skifte kingbolter var en vanlig og hverdagslig sak. De kom i sett, vi brosja opp, så om de passa og smokka dem på plass. Banksjef Grøner hadde Studebaker med korkkløtsj. Vi skrudde opp, henta en pose korker hos fargehandleren, dytta ut de gamle, satte i de nye og varma kløtsjplatene i kasserollen over kokeplate så korkene skulle svelle ut. Vi reparerte vannpumper, startere og dynamoer. Trengtes det, laga vi deler sjøl. Johansen dreide til kommutatorer, pinnebolter og radiatortopper. En gang laga’n en ekstra radiatortopp og ga meg: – Den skal du få som et minne, Jan.

Når motoren ble slakk i sylindrene, kom folk for å få den bora. Vi bora opp, satte i foringer og nye stempler og dermed var vogna klar for nye 100.000.

Det ornær jæ, sa Åneby

– Noen bulka dengang og. Det verste tok karosseriverkstedet til Thøgersen seg av. Mindre skader fiksa vi. Oppsand lærte meg å krympe dører ved å blåse på varmluft så døra trakk seg sammen og smakk, der gikk den pent igjen. Så fylte vi tinn i ujevnhetene, pussa og lakkerte over. Trengtes hellakkering, sendte vi bilen til Solberg Olsen. Radiatorene var åpne og lekte så strålen sto rett ut i gata. Som førstehjelp helte vi på et brunt pulver, jeg tror det het Ra-tett, som jeg tror var finmalt hestemøkk. I neste omgang var det å bruke loddebolten eller å sende elendigheten over til Arne Larsens radiatorverksted i Glemmengata. Ny frontrute skaffa Frenkie Sanengen, og skulle vogna trekkes om, hadde vi Tappen Johansen, rett ovafor Duval. Vi hadde mye arbeid med de tre Chevroletene til Abel Martinsen som kjørte melk for meieriet. Bondeveiene var dårlige, melkespanna mange og tunge og fjærene røk. – Det ornær jæ, sa Åneby i Glemmengata og smidde nye fjærer.

En dag hadde vi rigga til med talje og S-krok ute i gården og løfta opp bilen og Gabrielsen lå under. Så ringte telefonen: – Ta den du! Men stemmen i andre enden av tråden ville snakke med Gabrielsen sjøl. Han hadde såvidt nådd kontordøra da det sa pang, og lemmen datt ned. Da Gabrielsen tok røret, var det bare tut-tut-tut. Jeg har ofte lurt på hvem det var som ringte den gangen. En gang lå jeg under bilen til barberer Madsen, en Chevrolet Master de Luxe 39-modell, og skulle regulere bremsene. Kristiansen som lød navnet Amerikaneren, lå og kjente med følern, mens jeg skulle stille inn. Så fikk jeg i meg en masse eksos og svima av og var nesten over på andre sida, men dr. Opsand kom i full fart og de helte i meg lunka melk fra meieriet og redda livet mitt.

En dag kom det en underlig tordivel putrende inn porten. Rybom hadde kjøpt en av de fem første folkevognene som kom til Norge. Nå skulle han ha service på bilen. Det var innmari vanskelig å få ut tennpluggene på sida. – Den motorsykkelen der får de ikke solgt mange av, slo jeg fast.

Den hopper, sa fru Bjørnulf

– Halve byen hadde ærend innom porten i Brochs gate. Gjengen fra drosjetråkka: Leo Larsen, Karl Kristiansen, Josefsen kom og skulle ha regulert forgasseren eller justert tennpluggene på Dodgene sine. Eilertsen med bilen til Kråkerøy Verk tok alltid mærrabitt på meg: et godt klyp i innsida av låret der jeg lå over motorkassa. Det gjorde aldri fru Bjørnulf når hun kom og klaga over Buicken: – Den hopper så fælt for meg, Larsen. Vi tok en tur, hun drar ut choken og henger håndveska på knappen. – Legg den i setet, De, frue, så går det bedre! Tannlege Høstmark og bilen var like fine. Han i svart frakk, hvitt lommetørkle i brystlomma og gule hansker, den 8-sylindra Buicken så blank som et speil. Når vi reparerte motoren, måtte vi legge et trekk over skjermen. Kom det en dråpe bensin på lakken, tørka han det vekk med svinelærsfingeren.

Og så var det han som hadde mistet potten. Jeg kikka under – nei, eksospotta satt der den skulle. – De skjønner, det er den andre potten jeg mener. Det var luftfilteret som hadde detti av.

Noen tråkka hardere på gassen enn andre. Hansen på Elco hadde en Citroen 11 Sport. Han kappkjørte med seg sjøl til Oslo og stakk innom og fortalte om dagens rekord. – I dag klarte jeg det på en time og 20 minutter. Neste dag hadde han knappa det ned til 1,11. De andre langs Osloveien var suppekokere og suppedasser.

Anders Politi tok seg daglig en tur på verkstedet og kontrollerte at alt var i orden. På lørdager kom de reisende fra Bede for å reparere bil og gjøre forretninger. Lastebilen var gjerne fra 30-tallet, med kona og ungene på ei kasse på planet. Far setter inn bilen på verksted, sender kjerring og unger opp i byen på raid og tar sjøl en tur på polet. Oppgjørets time kommer: – Det blir 70,25, takk. Roter i lomma: – Jeg har bare 30 kroner igjen, du får ta klokka i pant. Senere kom Grønneberg innom og vurderte urverket: – Den der er ikke verdt en femmer, en gang.

Nå gir du meg en klem, eller går til byen!

– Når bilen var reparert, pumpa Pettersen på bussholdeplassen fem liter av gangen opp i måleglasset og jeg tok en prøvetur rundt kvartalet uten sertifikat. En gang var det Svartemarja som hadde vært på verksted og måtte prøves. – Det der er ikke kjekt, Larsen, sa overkonstabel Graarud.

Tre dager etter at jeg hadde fylt 18, stilte jeg med kranvogna hos Rasmussen – 10 minutter for sent. – Han har sendt hjem alle de andre, sa frøken Wiese. – Hva vil du? brølte Rasmussen, uten å heve blikket fra skrivebordet. Jeg skjøv over innkallelsen: – Jaså, du vil begynne å kjøre lovlig nå? Turen gikk galant, så jeg sto der med lappen i neven og måtte innom baker Kleven og kjøpte boller til gutta på verkstedet, slik skikken var.

Første bilen min var en Citroen 33-modell, 34 hester og én liter på mila. Den var vrien å holde i annet gear, så kameraten min måtte sitte med hånda på gearspaken. Kløtsjen røk alt i ett, og rekord for skift var 1 time blank, tru det eller la være. En jeg kjente laga barnevogner og disponerte en staffasjemaskin, og med den laga jeg flotte, hvite striper på den svarte lakken, så bilen gikk under navnet Likvogna. Citroenen hadde fallforgasser med kran fra bensinrøret. Du kunne strekke fram benet og stenge krana. Når vi kjørte tur i Veumskauen med jenter i bilen, hosta motoren og stoppa. Det var grei beskjed: – Nå gir du meg en klem, ellers får du gå til byen!

Trykt i Demokraten 1993