Med Wenche Sveen ved seng og på scene

Barnepleierske da for tidlige fødte unger ble smurt inn med olje og pakket i vatt. Røntgensykepleierske da pasientene lå med hodet på skallebordet med spinalnålen i ryggen.
Revyprimadonna med splitt i skjørtet og sølvrevboa: – Nå må Fredrikstad få sitt Reperbahn.

– Jeg er født i Elverum, men kom som seksåring til Fredrikstad, der far hadde serveringen på Handel og Kontor og Høisand Badehotell. Først St. Croix, litt stor og litt skremmende, deretter Leie College: landlig idyll med skolegang bare annenhver dag.

Etter konfirmasjonen hjalp jeg til hjemme før jeg sammen med gode venninner søkte barnepleieutdannelse på Oslos beste vestkant i Røde Kors klinikk, adresse Fredrik Stangs gate i Oslo. Vi fikk kjørt oss. Fem jenter på to rom, to på det ene og tre på det andre. Forstanderinne med røntgenblikk og sans for tellekanter på bluser og trøyer i skapet. Krøll på sengeteppet betød anmerkning i karakterboka. Inspeksjon ved frokostbordet: beltet måtte være stivet og nystrøket og hver knapp på plass. Var det noe galt på ferde, het det: – Her kommer dere fra bedremanns hjem og ter dere som sjusker!

Første gang jeg holdt en blodig og nyfødt baby i hendene raste tankene: – Herregud, hvordan skal dette gå? Det gikk. Det samme gjorde matingen med bittesmå melkedråper på teskjeen.

Undervisningen var grundig – og stort ansvar lagt på skuldrene til unge og uerfarne jenter. Alene på nattevakt skulle du notere i boka: første, annen eller tredje gangs fødsel. Så inn på stuen og vurdere når veene kom. Er det på tide å tilkalle jordmor? En natt gikk i ett, for sola gikk opp over 4 nyfødte unger. Da vi på morrakvisten skulle trå til med sistemann, lå ungen fullt ferdig i sengen.

Så smalt champagnekorken!

– Kuvøsen var ennå ikke oppfunnet. Kom Bernt eller Charlotte før beregnet tid, smurte vi krypet inn med olje, pakket det inn i vatt, la varmeflasker rundt og satte sentralfyren på maks. Fedre tar mer på vei enn mødrene. Fram og tilbake på terrassen i blå Friscoskyer: – Hvordan går det, søster? Når det glade budskap kunne forkynnes, smalt ofte champagnekorkene. Det var ikke fattig folks barn som så dagens lys i Fredrik Stangs gate.

En dame fra den russiske ambassade hadde abortert 16 ganger. Den 17. ble det klaff og en liten Matrjuska kom til verden. Neste dag ankom sjåfør med blank skjermlue og leverte en kasse med konjakk og sjokolade som takk for at vi hadde tatt imot en ny sovjetborger.

Tragedier skjedde. En natt fødte en kvinne med keisersnitt – barna klarte seg, men moren døde. Da hun skulle begraves kom faren inn på stuen, står over ungene og ser på guttene: – Ha det bra da, barna mine, i dag skal mor begraves. Vi gråt alle sammen på avdelingen.

Så seilte jeg på Mjøsa

– Etter eksamen var jeg i den private barnepleien. Det var trivelig og trygt arbeid – ulempen var at du ble så glad i de deilige ungene. Til avveksling byttet jeg en tid ut den hvite frakken med sort satinkjole og hvitt forkle og kappe og seilte på Mjøsa om bord på Skibladner der far hadde restauranten. Jeg serverte laks og jordbær til Dagny Bjørnson, flott vepsetaljedame i vidbremmet hatt ved Captains Table på vei fra Paris til Aulestad. Trauste og trygge bønder fra Toten på akterdekk foretrakk en halv Silver White, mens maskinen dunket og skovlene pisket Mjøsa fra Eidsvold til Lillehammer.

Så trakk jeg igjen i hvitt og begynte i november 1956 på kirurgisk avdeling på Sentralsykehuset i Fredrikstad, der malingen såvidt var tørr. Kirurgen holdt til i 5., 6. og 7. etasje i det som nå heter A-blokka, overlege var dr. Schie og mine nærmeste overordnede oversøster Gerny, avdelingssøster Gyda og søster Hjørdis som hennes høyre hånd.

Først og sist var det vanlig sykehusarbeid: Da som nå tømte vi bekken, stelte senger, delte ut medisiner og trøstende ord. Enkelte gjøremål hører til historien: Vi kokte sprøyter og la dem i formalin og vi pudret gummihansker. Nå er det engangsutstyr – bruk og kast. Var filla utslitt den gang, måtte frynsene fremvises for økonomisjef Askø før vi fikk en ny. Var det ebbe i rompespritflaska, måtte avdelingssøster egenhendig kvittere ut påfyll hos den strenge og korrekte økonom. Og rompesprit trengtes. Vi hadde pasienter liggende, uke på uke med nagler i benet og snor og strekk og lodd. De skulle vendes og vaskes og pudres og pleies for ikke å få stygge liggesår.

– Søster, jeg får ikke sove!

– Nå ligger alltid pasientene på recovery etter større operasjoner. Den gang fikk vi de nyopererte rett opp på avdelingen. Det skapte ekstra press og større ansvar, men på den annen side ble vi langt bedre kjent med pasientene. Tredje eller fjerde hver uke var det nattevakt: Tre-fire runder hver natt, forsiktig opp med døra til stuene og kikke over skikkelsene i sengene i det blå nattlyset. Toer-sengen reiser seg: – Søster, jeg har så vondt, jeg får ikke sove. En hånd på pannen og en rask avgjørelse: Skal jeg varsle nattoversøster? Var noen svært syke, hadde vi vaktselskapet å ty til. 150 flinke og villige kvinner og menn satt natt og dag ved sengen til de syke – til hun eller han kom seg – eller døde. I dag har vi topp moderne overvåkingsutstyr. Like viktig er vel en hånd å holde i.

En uttært kreftpasient som trykker salmeboka mot brystet i voldsom dødsangst hører til de triste minner. Til de lyse hører skøyeren som tok opp alt vi sa på bånd og nektet å slette opptaket. En av byens fruer tviholdt på dyna da vi skulle re opp – grunnen var en halv konjakk som sengekamerat.

Tonen mellom lege og pasient var nok noe stivere enn den er i dag. Men overlege Schie måtte trekke på smilebåndet da toer-sengen kommenterte kameraten på treeren, som lå med forstoppelse med to ben i gips og klaget over vondt i magen: – Å, doktor, De får nok ta en titt på eggestokkene til han som ligger der borte!

Med hodet på skallebordet

– Etter et par år valgte jeg røntgenveien. Gudrun Macedo sto for lærdommen, og den var god og grundig. Litt i bistreste laget kunne hun være av og til – men det jeg kan om røntgen, har jeg lært av søster Gudrun.

Røntgen lå den gang i tredje etasje, rett inn til høyre ved den gamle hovedinngangen. Der debuterte jeg med en urografi – legen satte kontrast og jeg knipset og eksponerte og overlege Braaten nikket: – Passe lyst og passe mørkt, akkurat som det skulle være.

Røntgen den gang og nå – ja, det er bokstavelig talt som lys og mørke. Gjennomlysingen foregikk den gang i stummende mørke, og personalet vandret på forhånd rundt med røde briller for å venne øynene til å studere Olsens eller Hansens magesekk på gjennomlysningsskjermen. Kontrasten hang på et stativ som av og til deiset overende, så både pasient og lege og søster ble hvite snømenn.

Til luftencefalografien hadde vi Lysholms skallebord. Pasienten satt bøyd på en stol med hodet på bordet, legen stakk inn en nål i ryggsøylen og slapp inn luft mens vi tok bilde på bilde – 16 i alt. Braaten ga ordre: – Eksponer, kjør, eksponer, kjør. En gang gjorde jeg akkurat omvendt. Strengt blikk fra legen: – Det det gjør du ikke om igjen. Angiografien foregikk også ved skallebordet. Den gang stakk legen inn nålen i åren i halsen. Det hendte at pasienten besvimte når vi satte kontrastvæsken.

Ofte ringte telefonen: Til operasjonsstuen! Alle vi på røntgen var litt engstelige, de fleste syntes det var litt ekkelt: det var så hvitt og sterilt og vi arbeidet under stress og fremkalte i et knøttlite mørkerom vegg i vegg med operasjonsstua. Gallestensoperasjoner var det verste: var det igjen stener og grus som ikke syntes på bildet? Vi håpet og ba: bare det ikke er for lyst, bare det ikke er for svart, men akkurat slik at overlege Braaten nikker fornøyd.

Etter en anstrengende kveldsvakt var det greit å stikke inn på sentralbordet til Elsa Johansen når du kjente kaffelukten i korridoren.

I februar var det fest

– På personalfesten i februar måned vanket mer enn kaffe. Fru Bydahl, ære være henne, var primus motor. Først bevertning i spisesalen: Bordene dekket på rad og rekke og i enden ærestribunen med Schie og Evensen og Askø og andre prominenser. Så intonerer to blad Madsen Norge i rødt, hvitt og blått, og fem kollegaer i kreppet kjole i nasjonalfargene starter serveringen: Skinkestek med surkål, kreert av Dorothea Martinsen og frk. Sandahl på kjøkkenet. Så talen for damene og for sykehuset og takk for maten, mens sausen blir kald og alle venter på kveldens clou: Underholdningen!

Vi hadde øvet og stått på i ukesvis og hatt det fryktelig morsomt. Bydahl og kompani hadde skrevet sketsjer og viser, teknisk avdeling med Lammer og Thorkildsen og Vallberg hadde malt kulisser, vi hadde rotet i kammers og kott etter alle slags mulige og umulige kostymer og prøvet og gjort gærnt: – Å Gud, jeg husker ikke et ord! og prøvet igjen til tonene fra Madsens tålmodige piano.

Første akt: Undertegnede inn i silkemorgenkjole med frynser og dusker, skinnende av vaselin i ansiktet og krøllspenner i håret som forarget frue av Fredrikstadnoblessen: – Det er da alldeles for galt at jeg som bor på Cicignon skal legges på badet, jeg ventet meg i allfall enerom på dette hotellet. Sceneskift til mannequinoppvisning, i historisk perspektiv. Start med Åse Stene som urtidskvinne i dyreskinn og ben, videre over barokkdamer og rokokkoherrer for å slutte med meg i striesekk og med pannebånd. Deretter natt på Stripa i Oslo, arbeidsstedet på Karl Johan for byens letteste garde. Lill Edvardsen og undertegnede i splittskjørt, sølvrev rundt halsen, lebestift og rouge, vrikker over scenen:

I Hamburg er Reperbahn elsket av mange
I Oslo er stripa vel kjent
men nå skal vi lage noen striper så lange
med hvilke vår by kan bli tjent.
Vi ønsker velkommen til alle som trenger
E’ løkkelig stund, men det koster penger
Tjo hei for en by vi skal få

Søster Tupsi fikk liv i pasienten

– Over til operasjonsstuen: Pasienten Karen Gretland på bordet, mens dr. Lange, dr. Reichelt, fru Bydahl som første og jeg som annen operasjonssøster gjør vår entré i blå lagerfrakker, toppluer og gummistøvler, mens vi synger: – Vi lister oss så lett på tå når vi skal operere. Hanskene er selbuvotter, utstyret vedsag og forskjærkniv og blodet skvetter og pasienten ynker seg og dr. Lange haler frem en sykkelslange mens vi stemmer i: – Jeg elsker tarmen, tarmer elsker meg… Til sist ordet til vaskekone fru Bydahl: – Se å få tørka opp i maven her da!

Til sist på stuen: Dr. Søyland som apatisk pasient med magesår som nekter å ta til seg vått eller tørt. Lite inspirasjon å hente hos sykepleierske Lill i gammeldags sanitetsforeningdrakt med høy hals og subbesidt skjørt og så unnselig at hun holder bekkenet på ryggen. Så rop på meg: – Søster Tupsi! Søster Tupsi! Inn i kort-kort, utringet til navlen og med platinablond parykk. Taket reiser seg i salen og pasienten i sengen: Spiser, drikker, en halv flaske konjakk, blir helt gærn, griper tak i meg, vil ha meg opp i sengen, jeg flykter nedover spisesalen, pasienten etter med dynen etter seg – helt vilt og improvisert.

Bra det ikke var dans etterpå.

Trykt i Demokraten 1993