På to hjul med stjerna på brystet

Kristianiagutt årgang 1914. Oppvekst mellom elva og Lompa. Kølapelling i Bispegata finansierte den første sykkelen. Norgesmester på to hjul med AIF-stjerna på brystet.
Med heva knyttneve i Antwerpen i -37: Solidaritet med Spania!
– Vi tok vare på hverandre i AIF, sier sykkelveteranen Reidar «Nappa» Hansen.

– I -25, da byen skifta navn fra Kristiania til Oslo, dilta jeg som 11-åring i gutteflokken etter brigademusikken bortover Grønlandsleret, opp Schweigaards gate til Harald Hårdrådes plass der det var blomsterpåleggelse og minneord ved Halvdan Koht. Barndomshjemmet var på hjørnet av Platougata og Grønlandsleret, vegg i vegg med Østre Arbeidersamfunn. Den ene veien kunne du drukne i Akerselva, den andre i bayerølglassa på restaurant Lompa.

Folk i strøket sjaua på brygga, var ved jernbanen eller jobba på Aksjebryggeriet. Far hadde fiskeagentur og leverte om bord på båtene. Hjemme var det hotell gjennomtrekk med folk opp og ned trappa støtt. Den første jeg forelska meg i var mørkhuda og svarthåra og peruansk og kona til en av stuertene. Når vi gikk søndagstur på brygga, ble far ofte invitert om bord på båtene på en dram. En gang datt han ned leideren og slo seg halvt forderva. Det var før sjuke- og uføretrygda, så mor måtte gå med fiskekørja på beste vestkant og selge ved dørene. Såvel Kølapålsen som Pål Berg hørte til kundekretsen.

I min barndoms gate, ei løkt på hjørnet står…

– Tøyen og Kampen var barndomslandet. Der Jordal idrettsplass ligger nå, var det ei diger søppelfylling. Når det hadde regna, duppa spritkannene i vanndammene – de var finfine å spille fotball med. På vinteren akte vi i den stupbratte Grønlandsbakken. En gang endte jeg tvers gjennom butikkvinduet hos Tormod Jensen. Far tok fram lommeboka, men fru Jensen bare vifta’n vekk: – Vi får være glad han Reidar er like hel! Arthur og Arne Ruud bodde på brannstasjon der faren var brannmester. Når klokka ringte, dalte seletøyet ned på ryggen på hestene, og så var det opp med porten og ding, dong bortover Grønlandsleiret, mens røken dreiv etter dampsprøyta.

Under Vaterlandsbrua seg den gamle, grå elva. Kamerat Arnold og jeg hadde laga kunstferdig kano av kassebord: Full fart ned stentrappa og hoppe uti og tvers gjennom og ned i gjørma på bunnen. Mor halte meg bort i bryggerhuset på Helmer Husebyes meieri og kjefta og spylte gutten med vannslangen, mens jentene kniste bak gardinene.

På ettermiddagen skrangla melkekjørerne inn på meieriet, Ola eller Peder spente fra og løfta Reidar opp på hesteryggen. Så red jeg Blakken eller Brona som den rene villvestens cowboy opp til stallen i Tøyengata, der stallmesteren løfta meg ned og takka med fingeren til skjermlua.

På kvelden når sola gikk ned over Grefsenåsen, og skyggene ble lange over Grønlands torv, kom løktetenneren. Jeg har skrivi et dikt:

I min barndoms gate
ei løkt på hjørnet står,
der konene fortalte
siste nytt ifra i går.
Og Trofast til fru Jensen,
han skvetta fast på den,
der Karlsen fant sin støtte,
når han kom pussa hjem.

ABC og 2 + 2 = 4 lærte jeg på Grønland skole. Når vi var ulydige, tok pene frøken Taranger oss på fanget i hele klassens påsyn så vi rødma opp til øra og bestemte oss til aldri å gjøre det mer.

De gratulerte ikke en gang…

– Jeg lærte å sykle på Grønlands torv på sykkelen til Arthur Ruud. Allerede mens jeg gikk på skolen hadde jeg gått med varer på drakjerre. 14 år gammel ble jeg forfremma til visergutt på sykkelen til Trygve Pettersen Finere Colonial på Majorstua. Det ga kraft i beina å tråkke med flisekørj på ryggen til Smestad og Slemdal. Min første egen tohjuling var en Shelby som kosta meg 20 kroner i en butikk i Basarhallen. Den ble finansiert ved fyrabendsarbeid. Det datt alltid køl av vognene til Sørensen og Lie i Bispegata. Jeg var ute med appelsinkassevogna med barnevognhjul og pelte opp og solgte på dørene. – Billig køl, frue. Du måtte ha talenter hvis du skulle klare deg.

Flere av gutta i gata gikk med i speidertroppen som ble leda av ildsjelene Hanna Michelet og Arne Skaug ved Studentersettlementet i Foss gate. Vi marsjerte, vi orienterte, vi bygde barhytter og vi sykla. Fra speidern var veien kort til St. Halvard, sykkelklubben som holdt møtene sine blant limpotter og høvelflis på verkstedet til snekkermester Jacobsen i Mandalsgata. Første gang jeg konkurrerte, starta jeg på tursykkel blant racerne, tråkka med blodsmak i kjeften fra Kongshavn, opp til Kafé Se-opp og tilbake igjen og vant med to minutter. Talentet var oppdaga, og Håkon Sandtorp ga beskjed: – Møt meg klokka to på lørdag på Egertorget. Han kjente sykkelhandler Ludvig Munthe i Akersgata og plukka ut en Svalen racer til meg.

Uka etterpå var det Norgesmesterskap. Start fra Sem kirke og deretter tre mil langs støvete Vestfoldveier. Jeg vant med 51 minutter foran Ragnvald og Ragnar Johansen, fikk direktør Lindboes pokal, medalje på brøstet og laurbærkransen over skuldra. Johansen-brødrene furta så de gratulerte ikke en gang.

Flaks og kondisjon ga seieren. Jeg hadde fått treningsprogrammet av Ivar Ballangrud. Dagen etter nyttårsaftenfesten var det ut og løpe i snøslapset. Jeg dilta utover i Gamlebyen, oppover Kongsveien, over til Jomfrubråten, og Gamleveien hjem der veska sto klar for badstua i Enerhaugen bad. Sånn ved slutten av februar måned sa jeg til meg sjøl: – Start spurttreninga! Når jeg klarte fire lyktestolper uten å hive etter pusten, var formen der. I april var det å ta fram maskinen og legge ut på kveldsturer til Askim, til Moss eller til Gardermoen. På sommeren varierte jeg med svømming. Foran Ulvøya Rundt sa Johan Støa: – Nappa, du er bare bein, ta dette og smør deg inn med. Fettet lukta jævlig og hjalp lite, for de andre var under Ulvøyabrua før jeg var i vannet.

De som hadde en jobb, la ut

– Jeg sykla og vant og tapte og vant igjen og ble etter hvert mer bevisst. I St. Halvard begynte enkelte å drømme om Olympiaden i Berlin. Vi hadde Wandervögel på besøk, som la ut om det tredje riket. Det fenga lite. Jeg hadde kamerater som prata politikk. Kamerat Laggert var klar: – Se, hva de har gjort i Russland, Nappa, slik må vi gjøre her og, men uten kuler og krutt. I 1935 gikk jeg over i Arbeideridrettslaget Brage. Brage var bandy med trening på Klosterenga, og fotball med ballek på Jordal, men først og sist sykkelgruppa som i åra som fulgte vant alt som var. Øyeren Rundt, Mjøsa Rundt, Ski Rundt. Kamerater som Lorang Kristiansen, Reidar Bakke, Ernst Nyman, Ådne Madsen lå stadig på hjul.

Vi snakka mer sammen i Brage enn i St. Halvard, vi tok mer vare på hverandre. Noen hadde jobb, andre gikk med henda i lomma. Var det konkurranse, het det: – Sleng deg med, maten holder vi, resten greier klubben. Når sant skal sies, så var det de som hadde arbeid som betalte alt sammen. I St. Halvard trente jeg mye alene. I Brage møttes gjerne gutta på hjørnet av Platous gate og Grønlandsleret og la i vei i flokk og følge. En 16. mai sykla vi til Fredrikstad, overnatta på Sjømannshjemmet, forsov oss og tråkka som gærne hele veien til Oslo i øsende regnvær, for et par av gutta blåste horn i Kampen Arbeiderungdomskorps.

«Hele folket i arbeid til banjoakkompagnement»

– Det politiske og sosiale utfolda seg i salen i annen etasje i Østre Arbeidersamfunn. Dit kom Rolf Hofmo og Arthur Ruud fra forbundet. Der åpna Ragnar Andersen møtene, der studerte vi, og der arrangerte vi hyggekvelder. Jentene pønta salen og serverte kaffe og kaker, og så tok Gunnar Jensen fram mandolin og Åge Madsen fela, og jeg sjøl klimpra på banjoen, og noen spelte harmonikk, og så dansa vi Ramona til det ble tid å følge ei Kampenjente til kyss og klem i porten i Kjølberggata.

1. mai var dagen. Da stilte vi i blådress i toget og noen klaga: – Åffer har dere ikke med sykla? 1936 var det valg, og jeg sto på balustraden over Youngstorget og slo på banjoen, mens det blinka i lorgnetten til Nygaardsvold og blåskjortene i tramgjengen skanderte: – Hele folket i arbeid!

I 1937 var det åpna for idrettsforlik. Forliksløpet starta med 75 fra AIF og 75 fra oss. Midtveis i løpet lå jeg som sikker vinner. Det var mye prestisje ute og gikk, og så henta de silkeringene som Harry Haraldsen hadde brukt på bena i Berlin i -36 og limte på sykkelen til Myrvold, så han slo meg med to sekunder. Dagen etter sto det i avisa: Åge Myrvold og Harry Haraldsens berlinringer sikra seieren for Norges Idrettsforbund. Den som som kosa seg mest var Oscar Mathisen, for både ener og toer hadde kjørt Ideal fra sykkelbutikken hans i Youngsbakken.

Men til Antwerpen i -37 dro vi alene. Arbeiderolympiaden året før i Barcelona ble stoppa av de første skuddene i den spanske borgerkrigen. Nå viste AIF internasjonal solidaritet ved å sende 100 mann til Antwerpen. Fotballspillere, friidrettsfolk, svømmere, syklister – ja, til og med sjakkspillere, som ble erta fælt for de var de eneste som kunne trene underveis. Hofmo var med og Arthur Ruud og stud. med. Ingvald Johansen. Finere menneske enn Ingvald er ikke født. Han fløy mellom medisinstudiet og Folkets Hus. Når han var fri på lørdagen, gikk han rundt og så til gamle og sjuke i Iladalen og deromkring. Ingvald så forskjellen i fysikk mellom en 14-åring på Frogner og en på Grünerløkka og fikk innført begrepet fysisk alder i forbundet.

100 mann dampa av gårde med Oscar II fra Esbjerg med kurs for Antwerpen. Det blåste opp med svær sjø i Kanalen, så alle ble sjuke, bortsett fra Wilhelm Trygg og jeg. Vi samla inn billetter fra de andre og åt middag på middag til vi ble hivi ut av spisesalen.

I Antwerpen ble deltakerne fra de ulike landa innkvartert om hverandre for å bli godt kjent. Wilhelm Trygg og jeg delte rom på hotellet ved Stadtpark der ei ferm enke tok seg moderlig av gutta. En dag ordna hun teaterbesøk: Jegerbruden, med norske gutter på rekke og rad på galleriet. Helten hever geværet, sikter, synger, synger lenger enn langt, så ett øyeblikks pause, og dermed fra Wilhelm på galleriet: – Ja, men så skyt da, for faen! Spør om galleriet ble rødda.

I femmila starta fire mann: Lorang Kristiansen, Wilhelm Trygg, Kåre Johansen og jeg. Vi tråkka friskt i vei helt til overgangen fra brusten til fortau med asfalt. Wilhelm vipper over, Kåre og jeg likeså, mens Lorang spreller i gata, så dermed er vi bare tre. Ved vendemål sprekker Kåre. Han hadde lagt seg tidlig, men drømt om sykling hele natta, så han var like sliten på morran. Kåre har en sykkelslange over skulderen og dermed tar Wilhelm den ene enden og jeg den andre og tauer Kåre med oss og fullfører med kameraten på slep. Resultat: Sovjet 1., Frankrike 2., Holland 3. og Norge 4. og det fikk vi si oss fornøyd med.

Du stjal jo showet, Nappa!

– 100 km gikk 100 ganger Stadtpark rundt. Det var som å starte i et 17. maitog og like mange langs ruta som på Karl Johan hjemme. Runde etter runde, en stikker fram ei flaske, om den var til meg eller en konkurrent, er umulig å si. En engelskmann, en spanjol og jeg går i mål som 1., 2. og 3. – trudde vi, men så hadde vi regna feil, for etterpå fikk vi vite at det var nok en runde til.

Banerittet var i Sportspalast. Jeg var ikke banerytter, men en av gutta trakk seg, og jeg slengte meg med. Du vet hvordan det er i slike velodromer med nesten loddrett dosering, og etter et par runder får jeg en hollenderalbue i sida, fyker overende og havner foran stortromma i orkesteret. Sykkelen er ødelagt, men i et inspirert øyeblikk holder jeg maskinen over hue og får klappsalver som svar fra 15.000 tilskuere. Ingvald Johansen kommenterte: – Du stjal jo showet, Nappa.

Til sist var det sluttparaden gjennom gatene: kontingent på kontingent: Spanjoler, franskmenn, palestinere, sovjetrussere…

Best husker jeg kanskje tsjekkerne fra Sokolforbundet. I nasjonaldrakter dansa de i vei over Antwerpenbrusten. Så nye rekker: svømmere i badedrakter, brytere i bryterantrekk, vi sjøl med AIF-stjerna på brystet og neven knytta til hilsen: Solidaritet med Spania! Kamp mot fascismen!

Trykt i Demokraten 1993