Da Gunnar gikk gradene

Gunnar Pagander har gått gradene i Fredriksstad Blad: fra pakkerihjelp i 30-årene til kontorsjef etter krigen.
Da han startet, var det tre mann i redaksjonen, Andresen fyrte med køl i støperiet og Johan Iversen tok bladpakkene på håndkjerra.

– Det het seg at en kolonialforretning kunne leve av 20-25 familier. På Apenesfjellet i 20-åra var det fire pluss en melkebutikk. Vi handlet hos Nicoline Andersen, senere Fritjof Olsen, vis-a-vis i Sverres gate. Jeg trengte ingen lapp når jeg gikk ærend for mor. Nå må jeg ha huskeliste når jeg handler i Stabburet.

På fjellet var folk flest på Værste, på Skofabrikken, på Denofa eller foruten arbeid. Mannfolkgjengen på hjørnet kjøpte en og en cigarett. Kameraten min manglet ofte femøringen til ferja over til østsiden. Charles Såheim sa forleden: – Husker du jeg fikk av skolematen din, Gunnar?

På våren kastet vi på stikka på de første grønne flekkene. Året rundt sloss vi med gutta fra Dammyr. De stilte seg opp på Pynten og pælma sten. Vi svarte med invasjon av Dammyrfjellet.

Onkel var maskinist på Amerikalinjen. Av ham fikk jeg en fotball i presang. Den fenget lite. Jeg satt på gjerdet til huset til Høk og overlot til kameratene å sparke lærkula.

Frøken i trebygningen på St. Croix var snill, læreren i murbygningen av det mer hardhendte slaget. I klassen gikk tre guttehjemsgutter i tresko og grå vadmel. Noen mobbing kan jeg ikke erindre.

Da jeg i 1927 fylte 12 år, fikk jeg jobb etter skoletid i Fredriksstad Blad. Tanten min som var i ekspedisjonen, hadde spurt for meg hos forretningsføreren. Jeg var i pakkeriet og overtok en og annen budrute når de faste var sjuke. Betalingen var 15 kroner måneden. Ferdig med skolen i 1930 ble jeg fast i avisa. Jeg hadde lyst til å gå middelskolen, men det hadde vi altså ikke råd til. I stedet ble det kveldsskole i årene som fulgte.

I en halvannen etasjes tregård på hjørnet

– Fredriksstad Blad lå dengang som nå på hjørnet av Nygaardsgaten og Dr. Giebelhausens gate. Gjennom døra på hjørnet i den halvannen etasjes trebygningen kom du inn i ekspedisjonen med disk i vinkel, koksfyrt rundovn og en skrivemaskin på deling. Astrid Hansen, aldri annet enn Astri’ på bla’, Ågot Fjeld og Anna Pagander tok seg av kundene. På kontoret snudde forretningsfører Andreas Kristensen på skillingen.

Lokalene vegg i vegg var bortleid, først til Bjørnstads portefølje, senere til Haubes musikkhandel. Victor Bjørnstad tok kaffekoppen i bakgården mens han matet fuglene som satte seg på hodet og på skuldrene og på armen til den elskelige gamle mannen.

I sidebygningen ut mot Nygaardsgaten var Fredriksstads Blads redaksjon. Først inn en gang og opp en liten trapp til høyre og du kom til redaksjonssekretær Fritjof Dahl som pleide å fiske opp en tiøring av vestlommen til forlegent rødmende venninnepar med årets første blåveis.

På kontoret innenfor Dahl satt redaktør Urdahl. Redaktør Gjerløw hadde sitt kontor til venstre i gangen. De to redaktørene var verken venner eller uvenner. Gjerløw var ideologen og politikeren, Urdahl sto for lokalkoloritten. Gjerløw utdelte på lederplass drabelige hugg mot Per Moe Johansen lenger bort i gata, mens Urdahl sørget for at leseren ble underrettet om såvel siste nytt i Købersaken som pipebrann på Selbak. En av Urdahls spesialiteter var første aprilspøken. Den om en hemmelig underjordisk gang fra vestsiden til østsiden slo spesielt godt an.

Senere kom Holbæk Hansen og Johnny Gulbrandsen, samt kvinnepionerer som Ruth Bernhard og Else Marie Gjerløw, inn i redaksjonen.

Mest underbetalt var frilanserne

– Alle måtte skrive om alt mulig. Arbeidstiden var fra åtte om morgenen til stoffet var leveringsklart ut på natta. Overtidsbetaling var et ukjent begrep. Fremkomstmiddel var bena eller sykkelen. Redaktør Gjerløw visste forøvrig knapt hva en sykkel var. Fjernere reportasjemål ble nådd pr. rutebil eller tog.

Når fotballen rullet på Stadion eller bryterne tok halve Nelson i Arbeiderforeninga, rykket freelancere ut: Eno som var toller Eriksen, Storm Sørlie samt Yrvin. Honoraret var nesten ikke til å få øye på, de var vel nærmest glade for å få skrive i avisa. At en journalist fra Smaalenenes Social-Demokrat søkte seg over til Fredriksstad Blad eller vice versa, var utenkelig. Det hendte likevel ofte at journalistene fra byens to aviser ga hverandre stikkord fra debatten i et herredsstyremøte hvis det knep.

Over redaksjonen bodde faktor Olsen på tre rom, kjøkken samt alkove. Han var lett tilgjengelig hvis han trengtes i bakgården. Der holdt teknisk avdeling til med støperiet og pressa i første etasje. Støperikjelen var kølafyrt og støperimester Andresen var morsk og onkel til Bernt Evensen som var Norgesmester på skøyter.

Gundersen kom over fra USA med den nyinnkjøpte pressa en gang på tyvetallet. Til jul kunne den klare en 16 siders avis. Vanligvis var Fredriksstad Blad på seks-åtte sider og i agurksesongen om sommeren fikk leserne nøye seg med fire.

I firsprang etter Trippen

– Opp trappa til annen etasje var håndsetteriet og de tre linotypemaskinene. Der arbeidet folk som Osvald Husa og Halvor Hegnes. Hegnes hadde en utrolig evne til å lese nærmest uforståelige håndskrevne manuskripter. Av og til toppet det seg: – Er du helt på styr, komme med manus nå, vet du ikke at vi går i trykken klokka halv tre?

Bak redaksjonen, inn mot gården, lå pakkeriet. Avisa måtte hentes fra pressa, og år etter år, flittig og presis og trutt som et urverk, bar Nilsen bunkene over i pakkeriet, der Ågot Fjeld, Ester Corneliussen, Ågot Iversen og jeg selv talte opp: 20 til Nabbetorp, 50 til Lisleby, 70 til Cicignon. De ferdige pakkene lempet vi inn gjennom luka til rommet der avisguttene hoiet og skrek: – Den er min, nei, den der er din, denne her er min! En gang klarte de å rive ned ovnen.

Trippebåten som skulle ha med Fredriksstad Blad, gikk fra brygga halv fire. Hadde båten allerede lagt fra, var Johan Iversen ikke snauere enn han la i vei med avispakkene på drakjerra for å ta igjen Trippen ved Ferjestedet. En gang tok han siste sjangs – hev – og pakka havnet i elva. Om leserne fikk en fuktig og avkjølt utgave av Gjerløws leder, skal være usagt.

Ved siden av å jobbe i pakkeriet måtte jeg gå til hånde der det trengtes. Jeg gikk ofte med regninger. På Cicignon het det gjerne: – Det er altså ikke jeg, men min mann som skal betale. Neste gang var det omvendt. En gang tilbake fra posten mistet jeg brevbunken i sølepytten i Nygaardsgata. Fritjof Dahl tok meg med inn til Urdahl der jeg fikk trøst istedenfor kjeft. På sommeren hendte det at jeg ble satt til å stable i håndsetteriet eller støpe matriser i støperiet. En gang tok jeg feil av bensin- og parafinkanna og fikk et ganske avsvidd utseende.

Ikke i Høyrekartoteket

– Etter en tid ble jeg forfremmet til ekspedisjonen. Først ved enden av det ene skrivebordet, så ved bord med to skuffer rett ved vinduet. På vinteren trakk det iskaldt til tross for at jeg stappet et pledd i vinduskarmen.

Ekspedisjonen var nervesenteret i avisa. Ågot Fjeld hadde oversikten, hun visste nesten hvor hver eneste abonnent bodde og kjente personlig alle avisbudene. År senere kunne guttunger som nå var voksne menn komme innom: – Nei, er det deg Ole! Så hyggelig å se deg, Per, sa Ågot Fjeld.

Avisbudene innkasserte også bladpengene ute i distriktene. Hvert kvartal satt vi med penn og blekk og skrev ut en 7-8.000 regninger. I hele den lange tiden vi hadde ordningen, kan jeg bare huske et par tilfeller hvor budene ikke hadde orden i sakene.

Hvaler var Fredriksstad Blads beste distrikt – hvor vi hadde nærmere 80 % av husstandene. Ellers var abonnentene jevnt fordelt både sosialt og geografisk. Det politiske synet var ikke alltid avgjørende – å holde Fredriksstad Blad eller for den saks skyld Smaalenenes Social-Demokrat var en tradisjon i familien.

Det fantes unntak: Kone, litt forlegen inn i ekspedisjonen:

– Jeg vil gjerne tegne abonnement, men det skal stå i mitt navn, for Marentius vil ikke ha navnet sitt i Høyrekartoteket.

Høyrestøvel ønskes!

– Da som nå var annonser en viktig inntektskilde. Forskjellen var at dengang kom forretningene til oss når siste skrik i Rhumbabukser skulle annonseres. Utformingen av annonsene – ordet lay-out var ikke oppfunnet – tok setterne på sparket. Det hendte at Henry Joelsen og jeg før jul forsøkte oss som reklametegnere. Det slo ikke alltid an hos gutta i annen etasje i bakgården.

Annonsene var i det mindre formatet. Første gang jeg så en helsides annonse – kan det ha vært Lund og Tallaksen som averterte rett før jul – var inntrykket overveldende. Ellers var det, da som nå, møter eller forestillinger som skulle i bla’. Dunker Arntzen holdt foredrag i Folkeakademiet om Nye veier i tuberkulosearbeidet eller basaren på Fjellhøi med Herre i eget hus av Birger Madsen eller Røde Mølle med Storbyens fristelser eller Verdensspeilet med Kapteinen fra Port Douglas.

Privatfolk kom innom eller ringte inn sine avertissementer når Mons hadde forsvunnet: – Sett dusør utloves, da De, eller Butikk med bakværelse billig til leie i Torvgt. 66 eller Pent brukt barnevogn til salgs. Eksp. anviser. Den underligste annonsen jeg har tatt imot, var fra han som ønsket en høyrestøvel, men det var visst kode fra Hjemmefrontens ledelse.

En lokalavis blir stikk innom-stedet i byen. Best husker jeg de faste: Mannen som nesten hver dag kom innom for å ringe jernbanen for å høre når åttetoget gikk. Bussjåførene som hadde med penger for bladet eller avertissementtekster fra folk langs ruta.

Chr. B. Apenes med myndig kurs for Gjerløws kontor for å gi en håndsrekning med redigeringen. Apekatten, fin mann i ordets egentlige betydning, med tomflaskene i sekk under armen.

Ola Hytten og Sælte for å hilse på, krangle seg imellom og få en gratis avis til hygge og nytte. Den og den og den og den – inn gjennom døra til ekspedisjonen i Fredriksstad Blad, sånn midtveis i Nygaardsgata og 30-tallet.

Trykt i Demokraten 1993