Da møla ble mel på Nabbetorp
På 30-tallet var 15-20 mann i sving i tremelfabrikken på Nabbetorp. Råvarene kom fra Kiærebruket, produktet gikk til linoleumfabrikasjonen og timebetalinga var 1 krone og 8 øre.
William Pettersen var blant de 20: – Vi snøt ut våt møle. Stenstøvet var verre. Flere av arbeidskameratene strøk med.
På tremelfabrikken het jeg William Drammenseren. Far var seilskutesjømann fra byen med Bragenes torv, men ble skylla over bord et eller annet sted i Stillehavet. Mor var sykepleierske. Hun fortalte at hun hadde stått på Honnørbrygga i Kristiania og ønska kongen velkommen i 1905. Et par spissburer la tomflaskene i lomma på kjoleryggen til de fine damene i rekka foran når de hadde tatt velkomstdrammen.
Etter at far var død, dro mor til Fredrikstad der hun traff Jørgen Pettersen som ble stefar min. Da jeg var sju år begynte jeg på Nabbetorp skole. Mor tok meg ut etter et par år, for ungene plaga meg slik for jeg sa itte.
Jeg flytta til bestefar i Drammen der jeg lærte snekkerfaget i verkstedet hans. Etter tre fine år til sjøs slutta jeg meg til familien i byen ved Glomma.
Far hadde fått seg arbeid på tremelfabrikken på Nabbetorp og skaffa meg inn der. Først hadde jeg noen strøjobber nede på brygga, senere ble jeg fast inne på fabrikken.
Tremelfabrikken er forlengst vekk. Unger har overtatt og bygd om det som ennå står av de gamle bygningene.
Som navnet sier, produserte fabrikken tremel som hovedsakelig gikk til linoleumfabrikasjonen. Råmaterialet, sagmøla, fikk vi rett over elva, fra Kiærebruket eller ovenfra Selbakbruket eller i et knipetak helt fra Halden.
Drabåtene Fix og Glimt halte møleprammene inn til fabrikkbrygga. Derfra gikk møla i et svært rør opp og inn i fabrikken. Ei diger vifte sørga for suget, mens to mann sto nede i prammen og skuffa møla bort til røret. Far min hadde i lange tider den jobben.
Møla føk opp i kvernloftet og ned i en svær beholder. I bunnen av beholderen var det ei rist som skilte ut det vi kalte krøll -det var biter og flis så grove at de ikke tålte å havne i kverna. Soldegutten helte krøllen i sekker som vi fikk ta med oss hjem. Rare varmen ble det ikke av flisa.
Fra beholderen rant møla ned i kvernene. To svære svin av noen hovedmotorer drev akslene på hver sin side med overføringer til alle åtte kvernene. De ble passa av kvernføreren. Når han snøt seg, fikk han ut våt sagmøle.
I kverna var det siler som regulerte finheten på melet. Det grøvste ble kalt grøpp. Det ble sagt at det ble brukt i sprengstoffproduksjonen, men det har jeg lita tru på. Den fineste sorten het S-mel som bakerne brukte å ha på bordet når de knadde deigen og rulla ut brød og boller. Noen sa at det havna nok litt tremel i deigen og, men det trur jeg bare var jangel.
Tremelet rant ned i pakkeriet der et par mann hadde jobben å fylle i striesekker. Gikk produksjonen for fullt, hadde de nok å gjøre. Så snart en sekk var rent full, var det å sette under en ny en, mens de trilla den fylte sekken bort til vekta. Den skulle veie 68 kg – hverken mer eller mindre. Var det over – eller undervekt, justerte jeg med øsa. Så skulle sekkene sys igjen. Da jeg begynte, syntes jeg det var artig å se på: De brukte tjukk tråd og en solid nål og nesta igjen og slo et halvstikk i hver ende. Senere fikk jeg sjøl jobben, men klarte den aldri så raskt og pent som gamlekara. Fra vekta gikk sekkene på samlebånd til lageret og videre til prammene ved brygga. Sekkene kom på ei sklie ned i rommet der vi sto klar, tok dem på ryggen og stabla dem i høyden. På vinteren holdt du varmen selv om det blåste den sureste nordasno langsmed elva. Når prammen var lasta, kom Fix og dro den ned til Prestelandet der sekkene ble heist om bord i båtene.
Tremelfabrikken gikk på skift med en fem-seks mann på skiftet. Snekkeren Rudolf Eliassen og smeden Johan Jørgensen gikk på dagtid. Ellers var arbeidstida fra seks til to, fra to til ti og fra ti til seks. Fabrikken sto fra morraskiftet på lørdag til morraskiftet på mandag. Timebetalinga var en krone og åtte øre – kvernførerne hadde en fire-fem øre mer i timen.
Av arbeidskamerater i mi tid husker jeg Pettersengutta: Søren, Håkon, Marius og Kristian. Så var det Marentius og Julian Soriussen, Birger Larsen Klyvern, Ernst Eliassen, Kristian Skjeggen, Trygve Pluggen og Johan Mossingen.
En gang i uka stansa de en av kvernene fordi stenen var slitt ned og måtte skjerpes. Karene gikk igang med pigghammere og hakka stenen ned en 8-10 millimeter. De sto og panka inne i fabrikken, og det støva noe alldeles forskrekkelig. Tremelet var barnematen sammenlikna med stenstøvet. Gamle Jonsen var den første som ble sjuk og døde av silikosen. Så fikk en kar fra Sorgenfri sjukdommen, og senere gikk Eliassen og Mossingen og en som het Pettersen og bodde på Lundheim, samme veien. I begravelsen til Pettersen var jeg med og bar kista helt fram til storveien.
Jonsen etterlot seg kone og en stor ungeflokk. Som et plaster på såret fikk kona skurejobb på fabrikken. Hun vaska kontoret og spiselokalet. Karene brukte skråtobakk og snus, og i hjørnet sto spyttebakken av tre, og den skulle hun tømme og gjøre ren hver dag. For vaskejobben fikk hun vel akkurat såpass at hun og ungene ikke sulta ihjel. Vi tok opp saka i fagforeninga, og Håkon Pettersen sa ledelsen et Pauli ord, og da fikk vi masker mot støvet.
Direktørene var Christensen og Brønnlund. Christensen så vi nesten ikke, han satt på kontoret borte ved Middelskolen eller styrte med sølvrevfarmen sin på Furuholmen. Brønnlund var iallfall en gang i uka på fabrikken. – De skulle begynne med roing, Pettersen, sa’n en gang, han mente vel jeg hadde muskler til det.
Møllemesteren var formann og ansvarlig for drifta. Først hadde vi Kristiansen fra Nabbetorp. Det var en kjekk kar, han var folkelig og hørte på hva vi sa og prøvde å rette på ting vi klaga over. Så mye kunne han ikke gjøre, for han hadde jo sine over seg igjen.
Etter at han slutta kom det en tosk, en stormannsgærn type i frakk. Han skulle kontrollere alt mulig uten at han kunne bedømme noe som helst.
I en murbygning for seg sto hoggerne. Når det var mangel på møle, kjøpte fabrikken opp kutterflis og malte det opp i hoggern. Det var en innretning på veggen med et papir som rulla og en penn som skrev, og du kunne se om hoggern hadde vært slått av. Folk var så gærne på denne maskin at en av kara sa at han hadde løst til å ta en sten og knuse hele dritten.
Kameraten min, Trygve, sto ved hoggern og måtte ut et nødvendig ærend og stansa maskinen og gikk og gjorde sitt fornødne. Da var møllemesteren på pletten og kjefta og bråka og sa at han fikk holde seg til han fikk ropt på avløsning. – Jeg vet ikke hvor jeg fikk alle bannorda fra, sa Trygve.
Noe liknende hendte Birger Klyvern, som også var en voksen kar og sa at er det på det viset, så gikk han på minuttet, han var ferdig med hele fabrikken. Da ble møllemesteren spak, for det er slik de er, tar du igjen med dem, så kryper de som bare rakkern.
Det var ei jakt som lå og lasta ned ved brygga og møllemesteren drev som vanlig og snørra rundt der, men så trådde’n feil og havna i elva. Det var ikke en eneste som oppløfta kjeften eller lea en finger for å hjelpe’n, men han fikk da kara seg på land til slutt.
Fagforeninga ved fabrikken var tilslutta Høvleriarbeiderforbundet. Vi ville helst inn i Kjemisk, for da hadde vi fått en bedre tariff, men vi slapp aldri inn der. Håkon Pettersen var lenge formann i foreninga og ei tid var det jeg som leda møtene som vi holdt på forværelset på losje St. Hans. Så mye klarte vi ikke å oppnå, vi var så få og de andre hadde makta.
I 1940 ble vi satt på porten alle mann. En av karene fikk en idé: Det vokste skog og kratt nordover fra fabrikken og på den lille øya der Capjonbruket hadde loggi før i tida. Om vi rydda skogen og solgte veden og tjente noen kroner på det viset? Trygve Pluggen og jeg inn på kontoret til Bjørnlund: Om det var i orden at vi satte igang med skogsarbeid?
Bjørnlund dro på det: – Jo, ja, – han funderte og tromma på skrivebordplata. – Men vi må jo beregne oss en betaling på åtte kroner favnen, for området er jo fabrikkens eiendom. Ute i gangen sier jeg til Trygve Pluggen: – åtte kroner, er’u gærn, det er altfor mye! – Ta det med ro, William, sa Trygve, vi betaler dem aldri et øre. Og det gjorde vi heller ikke.
Klokka sju neste morra stilte gjengen med øks og sag, men Rudolf Eliassen var skeptisk og ville helst slippe: – Jeg er for gammal, sa’n, men da sa vi at han fikk være filer og holde redskapen i orden, og da er du den viktigste av oss alle sammen!
Vi hogg sikkert en 100 favner. Det var én for alle og alle for én, men likevel var det en av gutta som var ille til å komme for sent. – Kommer du først nå? sa vi og så på klokka. – Ja, jeg måtte ta nyhetene først. – Hva sa dem i nyhetene? – Dem driver og slåss som bare fankern. Han hadde ikke hørt på nyhetene, det hadde bare vært så vondt å komme opp av den varme senga.
Trykt i Demokraten 1993