En gitar lar seg ikke lure

– Spell Amorata, Bjørn! ropte gutter og jenter i store salen på Folkets Hus. Bjørn Hellberg spilte: swing og sweet, vals og samba.
– Du må spille av din egen kropp og sjel, du må ikke jukse, slår gitarlegenden fra Greåker fast. Robert Normann har vært vennen og forbildet.

Jeg er en av de få som har gått på fattigkassa. Ikke sosialkontoret, men fattigkassa nedpå Brevik. Vi bodde på Greåker og jeg tråkka i vei i 20 minusgrader og nordasno for å hente honoraret på 11,30 i uka til livsopphold for far, mor og tre brødre.

Vi bodde i et hus på Lillebekk, så stort som halve stua her. Far, mor og en bror i ene sengen, jeg og en bror til i den andre. Når én snudde seg, måtte nestemann følge på. En dag kommer far hjem på sykkelen. Dekkene var spleisa med isolasjonsband, så’n vingla hit og dit: – Else, jeg har fått arbe’ på Gressvik Papp! Den kvelden satt jeg på trappa med en grå papirpose og spiste banan for første gang.

Far spilte gitar og banjo. Det fantes ikke bedre banjospiller i hele Europa. Den som sier noe annet, han juger. Han spilte i orkesteret Edderkoppen sammen med Ivar og Arnold Melby. De dro rundt og stemte opp fra sju om kvelden til sju om morran og fikk en femkroning for bryderiet. De var mye på Folkets Hus i Sarpsborg.

Far likte godt en tinto. Når han kom hjem om kvelden, helte han blådunder i glasset, spelte på banjoen og prata i vei: – Hva du enn gjør, så bli aldri musikant, Bjørn!

Jeg prøvde meg tidlig på strengeleken. Onkel Thomas hadde en gammal amerikansk gitar som jeg fikk låne. Jeg snudde dørhåndtaket på stuedøra, så når kameratene kom og ville ha meg med ut, så fikk de ikke opp døra. Jeg satt der inne og knepte og øvde og fant letteste måten å gjøre det på når jeg skulle over til neste akkord. Første låten jeg klarte sånn brukbart var Honeysuckle Rose. Den er enkel, men det er mye inni’n. Jeg har aldri hatt noen undervisning, jeg har lært meg sjøl.

Far preka stadig om Robert Normann fra Sundløkka som skulle være så fenomenal til å spille gitar. En dag sto det i bladet at han skulle spille på Folkets Hus i Sarp. – Du vet, jeg har ikke penger til billett, Bjørn, sa far. Jeg dro til Sarp og opp jerntrappa på Folkets Hus og banka på. Digre vaktmester Kjøstolf står i døra: – Hva vil du? – Jeg har en beskjed til Robert Normann fra far. – Hvem er far din? – Harry Hellberg, sier jeg. Da gikk’n inn og henta Robert, og jeg fram med veslehanda og Robert ordna en stol til meg, for det var så fullt at det var ikke plass til et sigarettpapir i salen. Jeg satt rett foran scenen, og Robert spilte, og da eksploderte det. Etterpå fulgte Robert meg til bussen og gav meg en klem og penger til billett, og jeg var ikke nær bakken. Hjemme satte jeg meg til med gitaren og så mange idéer i hodet at jeg ikke hadde tid til å legge meg.

Første gitaren jeg eide, kjøpte jeg av Slaktern som hadde laga’n sjøl. Jeg ga 250 kroner, og det var mange penger den gang. Det var rene treskeverket med en hals så bred som så, og strengene langt fra brettet.

En dag tropper Birger Andersen opp hjemme: – Bjørn, jeg har ordna spillejobb til deg og meg! Så jeg debuterte på feriehjemmet i Skjeberg. Det blåste kald kuling fra kilen, og Birger og jeg sto på et lite podium rett utafor restauranten. Det var stappfullt med folk, og jeg spilte på treskeverket til blodet rant av fingrene. Klokka 11 var det slutt og siste bussen hadde gått og vi hadde fått 50 kroner på deling i honorar. – Vi tar en drosje, sa Birger, men jeg syntes ikke jeg kunne sløse og tok det fillete gitarfutteralet på skulderen og rusla hjemover til Greåker.

Onkel Elgar hadde fått jobb som politi i Oslo. Jeg var inne og besøkte ham hver eneste uke. Av og til fikk jeg være me’n i Svarte-Marja. Det hendte han måtte plukke ned en og annen jazzgitarist fra takrennene rundt om. Onkel bodde i tredje etasje på Holbergs plass 1. I første etasje var revyteateret Edderkoppen. Ofte sto Robert Normanns navn på plakaten. – Kom Bjørn, sa Elgar, så går vi ned og hører på. I pausen tok onkel en øl i baren og jeg fikk en brus. Ved siden av oss satt en kar og gråt. Han var engelskmann, og hverken onkel eller jeg var noe stive i det språket. En tolka for oss: Mannen var berømt jazzgitarist og hadde kommet til Oslo for å høre Robert Normann spille. – Nå har jeg hørt en, sa’n, som kan klare det umulige.

Det første platealbumet mitt var rødt med Django Reinhardt og Joe Money, sånt som de ikke engang hadde i Kringkastingen. Det var kjøpt i Statene av Finn Winther Pettersen, som var chief på Stavangerfjord og handla jazz for gutta i Fredrikstad.

Mor til Finn drev Bjørnungen, den lille cigarforretningen som lå rett ved inngangen til Bjørnen. Familien bodde i fjerde etasje. I stua sto verdens eldste platespiller. Etter en tur på byen samla vi oss hos Finn: Hans Eriksen, Sigurd Sjöberg, Finn og jeg sjøl. Platene snurra og gikk mens gutta noterte harmonier for bare livet. Etterpå var det ned i et lite kott i kjelleren. I hjørnet sto en kamfertreskiste med tinto. Det ble jam-session utover natta.

Etter at jeg hadde begynt å spille til dans, hadde jeg blitt kjent med Robert. Jeg kalte guttungen min opp etter han. Den tida bodde Robert i Eriks gate 11 på Kampen i Oslo. Kona og jeg lånte bilen til Arne Oliver Hansen og dro på Oslotur. Når vi stansa i Eriks gate, sto Robert i kokkelue i det åpne vinduet: – Fårikålen er snart ferdig!

Vi sørga alltid for å ha med noe: – Ta deg en liten en. Det smaker før maten! Robert hadde sju gitarer stående. Det var bare å ta for seg av dem og av fårikålen.

– Se her, sa’n og åpna døra til soverommet. Der hadde han figurer som han hadde skjært ut. De skulle være til styrhuset på skøyta han hadde liggende ved brygga. Gullsmed Wessmann kunne ikke ha laga dem bedre. Det låter jo musikk av alt han gjør.

Jentene hadde lagt seg, og så satt vi i pysjen i sofaen med bena i kors og spilte i ett sett uten å spørre etter hva for en toneart det gikk i.

Det dro seg på med spillejobber. Jeg spilte med far på Folkets Hus, med Edgar Svendsen på Festiviteten i Sarpsborg og på Tamburen i Gamlebyen, med Hans Eriksen og flere på Høisand bad, med sønn til Garaguli på Jeløya, med Odeon på Fjellhøy og Fagen, med Roxy Swingers på Folkets Hus, med to blad Madsen på Hankø hotell, på Phoenix og på Bjørnen, for bare å ta det aller grøvste.

Med Odeon starta det på Fjellhøy. Jeg hadde tatt med kona for å danse, men så står Johan Tyrolern på podiet, frekk i kjeften som alltid: – Ærede publikum. Her har vi Bjørn Hellberg, den beste eleven jeg har hatt, men jeg vil ikke sleppe’n ennå. Folk lo og klappa og jeg var flau: jeg var for pokker ingen Segovia.

Jeg måtte fram med gitaren, og så dro det seg på et par år sammen med Lorentz Lindberg på trompet, Edgar Svendsen på trekkspill og Erik Holme på bass. Prøver hadde vi aldri, men møttes ved halv sjutida når festen starta klokka åtte og prata litt og klimpra litt og blåste litt til publikum ble utålmodige, og vi åpna med I can’t give you …

Vi arrangerte stort sett mens vi sto på scenen: Med to mann som spilte annen stemmen, gikk det greitt for meg å legge på tredjestemmen. Kontakt med folka du spilte for var viktig. Du fikk et hyggelig blikk nede fra salen og kasta deg ut i harmonier som du ikke ville ha våga deg på ellers. Men du må spille av din egen kropp, du må ikke stjæle. En gitar lar seg ikke lure. Folk kom bort: – Spill den, spill Amorata, Bjørn! Repertoaret var de gode, gamle jazzlåtene: Whispering, How high the Moon, Honeysuckle Rose – du må inn i bakgårdene for å finne folk som kan dem i dag. Jeg spilte med Roxy Swingers en 7-8 år på Folkets Hus.

Det var Karl Jensen på trekkspill, Jon Jørns som slo trommer, Arne Oliver Hansen på altsax, Ronald Nilsen på tenorsax og Oddvar Svendsen på bass og jeg sjøl på kneppa mi.

Ikke noe galt om Odeon, men det svingte mer i Folkets Hus. Det var mer dybde i kompen, og så hadde vi jo fått med Arne Oliver som var jazzmann til tusen og gjorde det lettere for oss andre å få til tingene. Jeg trivdes godt på huset. Du var fri på alle måter og kunne hilse med en tinto til kompiser på dansegølvet.

En påske vi spilte var det bælvarmt, det var rene krematoriet i den store salen. Det ble mange turer inn på nr. 10 som var pauserommet til musikken. Jørns blir trøttere og trøttere – haka siger ned mot brystet og bena krøller seg, og til slutt står han på kne foran tromma og slår, mens skjorta har glidd opp og buksa ned, og alle kan se et par solide, grå vadmelsunderbukser. Etterpå holder jeg og en av gutta i Roxy jam-session i den tomme salen, til jeg bar han hjem til Hjørnerødgata og opp den bratteste trappa i byen.

I mangfoldige år spilte jeg sammen med Gunnar og Håkon Madsen. Vi har laga taffelmusikk på City og Phoenix for kommunale spisser og hyggemusikk for vanlige folk som kopla av en fredags- eller lørdagskveld på gamle, trivelige Bjørnen. Det var stil over restauranten: Den grønne salong og den gule salong med pent kledde middagsgjester over god mat og ditto drikke til tonene av Pigen i Spanien og Greven av Luxemburg. Senere på kvelden var det dans på frimerket av et dansegulv.

Stamgjester var innom: Bjarne Reinertsen, sjøl musiker, Garshoel, rause gutter med: – Send bort til musikken og sett det på regninga! Samspillet med to bla’ Madsen var fenomenalt. Vi var alltid på mellombølgelengde, og enten det var vals eller jazz, så svingte det av fela og pianoet. Midt i låta kunne Håkon hviske: – Ta en B, Bjørn. Og så ble det langt, lengre enn det sto i blekka. Jeg har mye å takke Madsen-gutta for.

Her for en tid siden var jeg ute og besøkte Robert i Kvastebyen. Det svinger alltid av Robert når’n speller, når han går, når han putter planter i jorda, når han preker: – Ska’ vi ta en på gitar’n, Bjørn? – Hva for en da? – Du, jeg er så dårlig til å huske navn! Så steppa’n i gang, det bare røk av gårde, én time, halvannen, hele tida noe nytt, noe du aldri har hørt før.

Og så er guttepøsen 76 år!

Trykt i Demokraten 1993