Et halvt hundreår blant planker og bord

I 1917 gikk Henry Eriksen for første gang inn porten på Kiærs Brug.
Da gikk saga med damp, tømmeret kom ned elva, Blakken dro lasset og gamlekara gikk til dem datt.

– Jeg er født på Labråten og vokste opp på Lahellemoen. Far var ved Skottvedtsaga på Gressvik til den brant. Så begynte han som stenhogger og hogg gatesten i Kiæråsen. Vi bodde nesten helt oppe på moen, på høyre side av den bratte bakken. Det var sakfører Rønning som eide gården. Far og mor og etter hvert ni søsken bodde på stue og kjøkken. En dag var vi bare åtte, for veslesøster på fem datt fra ei huspram og drukna i elva.

De første åra vi bodde der fylte far parafin på lampene. Senere la de inn elektrisk lys på Lahellemoen. Da tok folk med seg pærer fra bruket helt til de skifta til annerledes sokkel, for det ble så mye svinn.

Veden bar vi hjem fra bruket og vannet fra vannposten ved Glemmen Handel.

En gang i uka kom en kar med hest og vogn og tømte utedoene og kjørte lasset til Petterstomta. Vi syntes det var fælt når han satte seg til med matpakka med folkemøkk på fingrene.

Vi hadde alltid mat på bordet, men noen overflod var det ikke: Mor stekte silda som hun hadde kjøpt i fiskebasarene, på veakomfyren på fire ben. På søndagen hadde vi ofte kjøttkaker og til jul og påske ei stek.

Det banka på døra, og utafor sto klesjøden med varelageret på ryggen. Da gjaldt det å være flink til å prute. Mor handla helst klær til oss på avbetaling hos Lund og Tallaksen i byen.

Jeg øvde trekkspill og snekra stærekasser

– Jeg gikk for lærer Thomassen på Lahellemoen skole. Det hendte at han tok deg et godt tak i hårstråa ved ørene. Sløyd likte jeg godt og snekra spekefjøl og stærekasse.

Når skoledagen var over, slo vi kokk eller sparka fotball som vi laga av langflis som vi surra snøre rundt. Senere var jeg med å stifte Lyn, som hadde ordentlig ball, og sparka på banen i Bydalen.

Ellers holdt vi mye til i skauen ved Bingedammen. Vi delte oss i to partier og dengte løs på hverandre.

Jeg hadde en bror som skaffa seg treraders Liktonspell, og øvde meg på det. Etter at jeg var blitt eldre, dro jeg rundt og spilte på lokalene her i distriktet. Jeg og Karl Trantern var mye utpå og lot lua gå rundt. Det ble et tilskudd til lønna.

Under første verdenskrig var det matmangel. Mor sendte meg til butikken til Thorsen med rasjoneringskort i neven og var sjeleglad når kjøpmann glemte å klippe merkene.

Flere av søskna mine hadde spanskesyken. Eneste medisinen var konjakk som vi fikk mot resept på apoteket. Jeg har inntrykk av at det var de største og kraftigste som strøk med. Jeg klarte meg.

En dag var det storbrann på Guldbergsiden. Vi klatra opp i et piletre som sto nederst på brukstomta for å ha god utsikt. Bruket stansa og mange av folka som bodde langs elva, sprang nedover for å se hvordan det gikk med hus og hjem. Det var lørdag, det blåste nordost og brannvesenet kunne lite gjøre. En 50-60 hus brant ned før ilden stansa ved Wiesehaven. De som ble husløse etter brannen, ble innlosjert i losjelokalet eller rundt hos familiene. Det ble sagt at det var en gnist fra toget som hadde satt fyr på.

Etter konfirmasjonen var jeg et år på Gullichsens trevarefabrikk. De laga vaskebrett og gardintrapper. Jeg var kantegutt, tok unna for han som sto ved saga og hadde åtte kroner uka. Det syntes jeg var smått stell og gikk hjem til formann Pedersen og spurte om å få begynne på Kiærebruket. Jo, jeg kunne begynne da og da. Det var i 1917.

De gikk til dem datt

– De to andre brødrene mine arbeida allerede på bruket. Etter en melodi som ble veldig populær på den tida, ble vi kalt Lokkerguttane.

Første jobben var å stå og ta imot ved klyveren for en som het Oscar. Så ble jeg sendt til kappsaga på høvleriet. Det var de eldre karene som sto ved maskinen, og vi fikk bare gjøre småguttarbeid.

Ei tid var jeg i limbua. Det var en svær kassefabrikasjon på bruket, og i bua limte de kasseborda sammen. En smørte lim på fjæra, så sto Herman Johansen ved maskin som pressa sammen not og fjær, og så tok jeg imot og stabla vekk. Vegg i vegg sto merkemaskin som smelte et rosemerke på borda før de ble bunta sammen og lasta om bord i Brio som gikk til Durban og andre fjerne steder, som det ikke sto om i geografiboka.

Da jeg begynte på bruket, arbeida det en 400 mann der. En del kom fra Lisleby, noen kom roende over i eka fra Nabbetorp, men de fleste kom fra Lahellemoen og strøket omkring. Arbeidsdagen var fra seks til seks med halvannen times middag og en halv time for tomåla. Mange gikk hjem til middagen. Det hendte at noen av gamlekara sov middag på benken i spiselokalet i annen etasje på verkstedet. Det var ingen pensjonsalder, så de gamle gikk til dem datt. Det er ikke få som ble bært hjem fra bruket.

Det forekom at vi unggutter gjorde apestreker med gamlekara. Vi tok en ståltrådbit og hekta en lapp bak på dongerijakka. En som het Johannes ble bestandig fykende gærn.

Pedersen var formann for hele bruket. Han gikk i dress, men var en grei kar som oppførte seg fint. Iblant var Kiærene, Hans og Anders, oppe og titta. Hans var konsul og kjørte egen bil og det var uvanlig på den tida. En gang holdt han på å kjøre på meg. Kiærene konfererte med formennene, men jeg kan ikke huske at de noen gang snakka til noen av folka.

Arbeid for voksne folk

– Da jeg var 19 år, begynte jeg som skjæregutt oppe på saga. Lorents, som hadde hatt jobben ville heller være ved kjerraten, og så sa formann Axel Jacobsen at jeg kunne overta. Jacobsen var ellers en hyggelig mann som ga oss ei krone fra sin egen pung når han syntes vi hadde vært flinke.

Jeg sto bak ei tralle som jeg dro bakover, velta stokken innpå, skrudde’n fast med klaver og kjørte’n inn i saga. Så måtte jeg fly bort og hjelpe skjæreren med å lempe plankene bort til kantsaga. Det var arbeid for voksne folk. Fra saga på den tida husker jeg Ole Skreddern, en som ble kalt Skæmm, Ole Bekhus og Kristian Kristiansen Bastian.

Det var tre oppgangsager som dura og gikk, og dessuten ei kantsag som var sirkelsag. Hver sag skar en 100 stokker om dagen. Jeg hjalp til med å montere sagbladene som vi skifta hver tredje time. Da tok vi dem til filerverkstedet der Hovelsen, en eldre kar, filte bladene.

Nede i fyrhuset var det tre kjeler og to dampmaskiner, en for saga og en for høvleriet. Digre hjul snurra og gikk, og oppe under taket gikk akslinga tvers igjennom saga med remmer ned til maskinene.

Bråka gjorde det, men støva lite, for stokkene var rå når de kom opp med kjerraten.

Han må være spenna gæern!

– Saga gikk sommer som vinter. Det var like kaldt inne som ute. Det spruta is av stokkene når de gikk inn i saga. Det hendte de måtte ut og sage råk i isen for å holde lensa fri. En gammel kæll sto med svære votter midt på vinteren og kasta sprikkel ned i hoggern. Jeg sa at jeg kunne overta så han fikk varma seg i fyrhuset.

På sommertid var det varmen som plaga oss. En gang var det stans for noe hadde røki, og jeg løp ned trappa og hoppa ut i lensa og svømte mellom tømmerstokkene. Formann Pedersen hadde sett meg fra vinduet. Han rysta på hodet: – Den der har jeg lurt på lenge, han må være spenna gæern!

På saga arbeida vi akkord og gikk på skift. Det første skiftet gikk fra seks til halv tre, og så var det ettermiddagsskift fra halv tre til tolv. Midt på natta sto saga. Når vi gikk ettermiddagsskift, fikk vi ikke ekstra betalt, men hadde fri lørdag.

Fra saga ble plankene kjørt til tomta. Det var lagt skinnegang, og Ingvald med hesten kjørte vognen med råplank oppover og tørr plank nedover til høvleriet. Ingvald hadde ei rød merr, svær og kraftig, og det kunne trengs til å dra det tunge lasset.

Ei tid arbeida far min på tomta i lag med karer som Herman Ræbbersen og Fritz Martinsen. De rigga til løpere og stabla de rå plankene opp i høyden. Det var et slit.

Fra bruket gikk planker og bord sjøvegen med båtene som lå nedover ved Prestelandet. Bruket hadde en kølafyrt drabåt som het Nappen. Skippern kalte vi Guttebass, og kølalageret var nede på brygga, rett der vi guttunger hadde badeplassen vår.

Nappen dro husprammene over elva og så sto sjauergjengen klar og stua planker og bord i rom og på dekk. Møla ble dradd på prammer over elva til tremelfabrikken på Nabbetorp og oppover elva til teglverkene, og kapp fra sagene gikk til cellulosefabrikasjon på Torp bruk.

I 1933 starta den nye tida

– Da jeg ble skjæregutt, gikk jeg med i organisasjon. Vi hadde møter på spiselokalet eller losjelokalet. Første formann i mi tid var Karl Sundt. Han utførte mye godt arbeid for folka og kom senere på forbundskontor i Oslo. Årsmøtet var alltid på Fagen. Da var det duk på bordet og halve øl og skinkestek og Trantern som spilte til dans.

Før første mai øvde Kiærmusikken stadig på avholdslokalet. Første mai stilte hele foreninga bak musikken, så slo Birger tromma og Arthur og Tangen blåste horn og så marsjerte vi bortover Nygaardsgata til Torget.

I 1923 var det storstreik i treindustrien. Den varte i tre måneder. Hjemme klarte vi oss brukbart. Første tida pukka far og jeg sten i fjellet. Så pelte far fram stenhoggerredskapen igjen. Jeg slo kilehøl og så skjøt vi ut blokker og far sto ved pusstønna og tjente vel så bra som på bruket.

Jeg var skjæregutt til 1933, da det ble store forandringer på bruket. Alt det gamle ble revi, og nå ble det sag og høvleri i en bygning. Det ble installert ei ny sag som skar like mye som de tre gamle. Arbeidet ble lettere. Stokken rulla av seg sjøl dit den skulle – det var bare å sette på klava, trampe på en pedal og trekke i ei snor, så var jobben gjort, uten at du ble svett engang. En masse av folka ble sagt opp, både gamlekarer og unggutter. De yngre ble tatt inn etter hvert, de gamle så vi aldri mer på bruket. Den nye tiden kan en jo kalle det.

Trykt i Demokraten 1993