Et munnspill vi hver har kjær

sang Harmonika Boys fra scenen i Tivolihaven. – Så fint de spiller, tenkte Arne Guldbrandsen.

– Går du over Dammyrbrua i dag, ligger det en masse industri til høyre nedover ved jernbanen. Sånn rett før og under krigen hadde vi Fellesslakteriet og en sementfabrikk, men ellers var det løkke på løkke der vi sparka fotball så lenge vi klarte å holde oss på bena.

Eller vi klatra i fjella, dyppa oss i elva og slåss med gjengen fra Karivold. Med gutta fra Hassingen var det litt opp og ned, men når storkrigen brøt ut, slo de seg sammen med oss for å tyne Karivoldrampen.

Egil Løkke dirigerte og kommanderte, og så pælma vi sten og skjøt med sprettert og pil og bue så det var et under at ingen ble skamfert.

I speidern gikk det roligere for seg. Vi var triangelgutta i KFUM med rød trekant på skjorteermet. Den andre speidern var forbudt av tyskerne for Baden Powell hadde vært engelskmann. Per-Jan Henriksen gikk på den gule anstalt og samla troppen hjemme hos seg på Guldbergsiden. Han lærte oss å knyte knuter og kaste med livline, og så dro vi på tur til Onsøyskauen og overnatta i barhytter.

En påske hadde vi fått låne barnehjemshytta ute i Solviken. Da tente vi bålet på stranda og satt i ring rundt, og jeg tok fram munnspillet og blåste I sommarens soliga dagar mens gutta sang.

Høyere eksamen: Lokkern med slag med tunga

– Det var en god del musikk og sang i familien. Fetterne mine musiserte, og far klimpra på mandolin, og mor sang I en sal på hospitalet, hvor de hvite senger sto, og jeg stakk i å gråte.

Helst skulle jeg ha spilt fiolin eller piano, men hvem hadde råd til slike anskaffelser, og hvor i all verden skulle vi ha plassert pianoet på to rom og kjøkken?

Det ble altså munnspill av merket Tango. Det kosta kr. 3,50 i kortevarebutikken til Løkke på Hassingen og hadde slik en fin skjelvetone. Jeg satt på trappa hjemme og øvde på En sjöman älskar… og var kry da det klang sånn noenlunde brukbart.

Erling Olsen og jeg var kamerater og slet trepulten sammen på Trara skole. Erling blåste også munnspill, og vi slo oss sammen og jeg ga’n akkorder og så satt vi oppe i fjellet og holdt konsert for kattene på Dammyr.

Da jeg hadde kommet så langt at jeg kunne spille Lokkern mens jeg slo med tunga, var det som å ha avlagt høyere musikkeksamen.

Harmonika Boys vi heter…

– Det var en masse folk som spilte munnspill den gangen. De fleste drev det til I Roslagens famn utover sjøen en stille sommerkveld og nøyde seg med det.

Noen var virtuoser. Det var Harmonika Boys som stilte på scenen i Tivolihaven ved Arbeiderforeningen, mens Georg Lerfald kjørte karusellen og folk sikta og kasta på pøs. Boysen var en 9-10 halvvoksne gutter, sleivet i klea i gateguttstil med sixpencen på snei.

Dirigent og primus motor var senere disponent i Demokraten Reinert Eriksen. Han sto foran og vifta med taktpinnen, og gutta stemte i kjenningsmelodien som han hadde laga sjøl:

Harmonika Boys vi heter,
en gjeng fra gata vi er,
ei trommer og ei trompeter,
et munnspill vi hver har kjær.

Så falt de inn i refrenget: Ragnar Gjerløv, Tarzan kalt for han var så lang og tynn, Bjørn Hansen, Egil Hansen, Arne Helgesen, Arne Johansen og resten av gjengen. Det låt brennfint og jeg sto og lytta: Der skulle jeg gjerne vært med, men så var de jo så mye bedre enn en sjøl…

Pensida fram på Fjellhøy

– 15 år gammel pakka jeg sjokolade for Schou Sørensen og var gått med i ungdomslosje Fri, som samla seg til møter på Fjellhøy. I losjen virka ildsjeler som John og Vivian Berge, Per Johansen som lød tilnavnet Post og John Thorbjørnsen og Gudrun Samuelsen, som ble kona hans og aldri ble kalt annet enn Guri.

På mandager var det studiesirkler om drukkenskapen som samfunnsproblem, eller en av byens leger sto på talerstolen og snakka om alkoholens virkning på kropp og sinn.

Etter lærdommen var det servering av kaffe og hveteboller. Guri på kjøkkenet gjorde store øyne da jeg klaska sammen hvetebolla og rulla’n sammen og spiste’n som en annen sjokoladesigar.

Laget hadde hytte, kalt Friheim, ved Foten og på lørdager sykla vi utover i flokk og følge, og mangla en sykkel, var det friplass på stanga.

Jenter søkte gutter og gutter jenter og en gang i uka var det dansefest. Fjellhøy var ikke innvidd som Valhalla, der de måtte danse losjedans med jenteryggen vendt mot kavaleren. På Fjellhøy dansa vi slowfox og foxtrot med pensidene mot hverandre til tonene fra LAWIMA: Arne Mauritzen på bass, Roar Wilhelmsen fra Torp på gitar og Per Larsen fra Østsiden som dro trekkspillet.

Neste kveld kunne det være Odeon i hvite skjorter og mørke bukser som holdt takten: Bjørn Hellberg spilte gitar, Lorentz Lindberg trakterte trompeten, Edgar Svendsen stilte med trekkspill og Kråkerøygutten Erik Holm var stø som fjell på bassen. Trommeslagerne veksla på, men jeg husker såvel Tore Samuelsen som Janka Førde ved vispene.

Det var Lady be good, det var Honeysuckle Rose, det var musikk som svinga, det var nye låter i det ærverdige lokalet der det helst hadde gått i 3/4-takt.

De løfta deg opp i jammen

– Det hendte jeg tok mot til meg og entra scenen med spillet – de så vel på meg som en fargeklatt – et muntert innslag – kall det hva du vil!

Enkelte musikere rynker på nesa av munnspillet: – Det er ikke noe ordentlig instrument!

Slik var det langtfra på Fjellhøy. Du ble godtatt, de tok imot deg, de la seg på ditt nivå og løfta deg opp, så du spilte med skosålene et par centimeter over scenegulvet.

En kveld ble vi igjen og hadde jam-session. Det var fritt fram, vi spilte, vi improviserte, en time, halvannen, jeg vet ikke, jeg svevde, jeg var helt vekk. Etterpå kunne jeg vri skjorta mi.

Vi var veldig sugne på swing og grundig lei av germanerhumpen. Vi sveiva Sølvsuperen over på Lux, vi rota blant platene hos Felix, vi gikk på nyankomne amerikanske musikkfilmer på Biblioteket der det var mer enn de harde tresetene og de flate salen som ga følelsen av å være i kirke. Jeg har hørt at Sigurd Sjøberg satt med skrivebok på knea og noterte noter så det gnistra. Art van Damm, Benny Goodman, Johnny Meyer hørte til favorittene. Pete Brown kom nedover fra Oslo, Rowland Greenberg likeså.

Hørte deg på radioen. Du spilte fint.

– Henry Helland planla program etter siste Dagsnytt: Nye og gamle melodier. Tor Jørgensens Trio fra Sarp skulle sørge for 3/4-takta, Mauritzen, Larsen, Wilhelmsen og i all beskjedenhet meg sjøl for swingen.

Vi øvde som jernet i et rom i bakgården hos Mauritzen der vi ikke plaga noen og troppa opp i Rådhussalen i Gamlebyen til avtalt tid. Det var direkte på lufta med en kladd av en mikrofon ned fra taket. – Er’u nervøs, sa en av gutta. – Innmari! – Det er jeg også, men her har du en tablett som jeg har fått av doktoren. Mange år etterpå fikk jeg høre at det var amfetamin. Vi stilte opp, bassen bak i hjørnet, jeg foran ved mikrofonen. Helland annonserte, vi bare hørte’n, vi så’n ikke: – Lady be good, Blue Moon, Stardust.

Dagen derpå fikk jeg telegram fra ei jente jeg kjente på Gjøvik: – Hørte deg på radioen. Du spilte fint.

Godt å spille på Radiumhospitalet

– Du henta inspirasjon der den var å finne. Jeg var noen år til sjøs – i løsfarta på Afrika, Asia, Sør-Amerika. På Curacao, i Aruba, i Buenos Aires – der var nye rytner, det var latin-amerikansk – det var musikk med nerve. Jeg hadde alltid spillet på innerlomma. På puber i England var det bare å ta det fram og spille Auld Lang Syne – det var slik det var. En gang lå vi en måned i Calcutta, for de streika i havna. På en dansesal spilte et 16 manns orkester. Jeg entra scenen: – May I sit in? – Come along, boy! Det ble noen munnspellkor der, og.

60-tallet ble en mer rolig tid. Jeg gifta meg og fikk småunger og da ble det mest Sov, Dukkelise til husbehov.

På 70-tallet slo jeg meg sammen med Basse Bergerud fra Kråkerøy – jazzmann og hammondorgelentusiast. Vi dro rundt og spilte: på Røde Kors, på Veum sykehus, på Solliheimen. Eller lenger av gårde: til Hønefoss, på Radiumhospitalet. Jeg hadde grua meg for å spelle på Radium – det sto skrekk av sjukdommen. Det er sjelden jeg har opplevd et sted det var så godt å spelle. Vi var i foajeen, et springvann risla, rundt om satt og sto leger og sykepleiersker og pasientene og de pårørende. Basse fikk lokka meg til å synge: – If you were the only girl in the world… Du vet, enhver fugl synger med sitt nebb. Det hendte vi spelte på radioen, også. Denne gangen må det ha vært opptak for her forleden fortalte en at han hadde hørt oss en morra.

Harmonika Boys opp av aska

– En dag, det var i 1981, fikk jeg besøk av to av gamlekara fra Harmonika Boys. De ville ha hjelp til å få fugl Fønix opp av aska. Jeg ble litt stolt, for nå var liksom situasjonen fra Tivolihaven snudd om. Litt betenkt var jeg jo, for de fleste av dem er jo fra Gressvik og jeg bor på Kråkerøy, og du vet jo hvordan det er.

Sjøl kan jeg bare lage lyder og forstår meg lite på harmonier, men med god og hyggelig hjelp av Bjørn Hellberg gikk det greit. Come-backen var på Paviljongen på Gressvik. Brødrene Lindkvist sto også på programmet og støtta oss kollegialt opp med bass og med trommer, og alt i alt tror jeg det låt brukbart.

En gang er ingen gang. Så vi fortsatte i røde vester og stråhatter. Vi spilte rundt omkring – i Halden, på Smøgen, på Najaden i Oslo.

På Distriktets dag i -83 skulle de egentlig ha hatt Wenche Myhre, men dama kosta 50.000 med orkester. I stedet ble det oss med Spanske øyne, Amour, Amour, Charade.

Ragnar Gjerløw sto for sangen. Han var storsjarmør med scenetekke og avleda fint når vi gjorde en feil. Nå er Ragnar borte. Vi lå nede noen år, men nå har vi starta på’n igjen.

Jeg må stikke hjem og hente Hohner-spillet mitt, for vi skal øve i kveld.

Ha det!

Trykt i Demokraten 1993