Gartner av Guds nåde

Det startet i skolehaven ved Heibergsgate. Det fortsatte hos Hannestad på Trara.
Isbegonia, hortensia, krysantemum og liljer fikk liv under Søren Kjellbergs hender. Læremester var Gustav Steinhagen. – En gartner av Guds nåde, sier Søren Kjellberg.

– I vinduet i Odinsgate 5 på St. Hansfjellet der jeg vokste opp, hadde mor potteroser, hortensia og pelargonia i vinduskarmen. I stua på et bord sto en gulrotbregne. På bladene vokste det fram småskudd som ble avleggere til venner og kjente. Det var rart at plantene klarte seg, for det var tynne vegger og kaldt som bare uffameg.

En vinter frøs vannledningen, og vi bar vann i bøtter fra nede ved Frelsesarméen. På morran måtte mor bruke hammer for å få høl på isen på sinkbalja i kjøkkenet.

Det var fjell alle veger og fritt og fint. På toppen var en liten dam der vi seilet på hjemmelagde flåter. Til tider dro gutteflokken av sted for å tyne Myragatagjengen. Gode venner var Ragnvald Hansen, Birger Gustavsen, Olaf Larsen og Robert Habel.

Til pliktene hørte handletur for mor til fru Andersen Moe i Brogata. Hjemover tråkket jeg med den tunge flisekørja på skulderen opp Valhallabakken.

På Seiersten skole hadde vi skolehage med lærer Torp. Hagen var i krysset Heibergsgata og Torsnesveien der kirkegården er nå. Hver av oss hadde en jordlapp med plass til fem-seks jordbærplanter, litt purre, selleri og noen sommerblomster. Læreren viste og ledet og vi spadde, raket, planerte og gjødslet. Jeg kan ennå kjenne lukta av fosfor.

– Værsågod å stå, sa Borchsenius

– Jeg var blant de heldige som fikk gå middelskolen for fru Aamot, frøken Berg, lektor Sten og rektor Western. Flere av dem var flinke lærere, men det var derfra til dit, og kunne du ikke leksa, var det 2,5 sitt ned! På morrakvisten hendte det at du måtte paradere for vaktmester Bilet som mente at han var over rektor.

Andre året jeg gikk der, ble Borchsenius rektor. Første gang han kom inn i klassen, reiste vi oss opp, bukket og satte oss slik vi var vant til. Da ble Borchsenius arg og slo i kateteret: – Dere har værsågod å stå når rektor kommer inn i klassen! Senere kom vi godt ut av det med Borchsenius.

Jeg var mye i Ynglingeforeningen sammen med Mikael Frestad og Johannes Hermansen. Ynglingen ble ledet av Sverre Breda, Henrik Hasselgård og klokker Bjarne Ingjerd fra Kråkerøy. De drev godt. Vi hadde håndskrevet avis, så sang vi litt og spilte brikkespill og sluttet gjerne med en andakt. En uke var jeg på sommerleir på Tjellholmen. Før hadde de bodd i telt, men nå var vi innlosjert på sovesal med køyer i tre etasjer. Vi badet, lekte og sparket fotball dagen lang. Et par uker hver sommer var jeg hos noen slektninger i Råde. Der luket jeg gulrøtter, tråkket i høyet og satt høyt på strå når vogna rullet opp låvebrua. På kvelden leide jeg Dagros og Stjerna hjem til fjøset.

Jeg tok middelskoleeksamen i 1928. Eksamensfesten på var på lørdag. Mandag begynte jeg i gartneriet hos Hannestad. At jeg fikk jobben kom nok av at farbror var gift med søster til Ruth Hannestad. Jeg fikk 12 kroner uka, arbeidet fra sju til seks og var ansatt på ubestemt tid.

En gartner av Guds nåde

– Oppe på Trara hadde Hannestad potteplanter og blomsterløk og på Rosenlund nelliker, krysantemer og tomater, men der arbeidet aldri jeg. Sjefen selv, Christian Hannestad, var en godmodig kar som ruslet rundt i dress og gjorde lite sjøl men fant aldri på noe tull for oss andre. Sønnen, Ove Hannestad, var nok atskillig skarpere i kantene. Til den gamle garde hørte videre Lauritz Lauritzen, Ragnvald Flod og to ganger Bjarne Andersen. For enkelhets skyld ble det Bjarne Lisleby og Bjarne Traramoen. Bjarne Lisleby begynte senere eget gartneri på Greåker. I sesongen var det en del kvinner i gartneriet. Flinke og flittige fru Holmberg var hos Hannestad i mange år.

Formannen het Gustav Steinhagen. Han hadde tysk far, hadde vært hos Hannestad siden 1921 og var gartner av Guds nåde. Han kunne alt – jeg har aldri sett på maken. Dessuten var han en flink lærer: – Se her gutt, stå der og se på meg, og så satte han i gang med å lage blandingen av torv, sand gjødsel og jord. Han sådde isbegoniafrø så små at det gikk 25.000 på grammet. Han hadde frøene i hånden og strødde dem, å så forsiktig, i jorda han hadde blandet ferdig i kassa.

En av de aller første jobbene mine hos Hannestad var å strø gjødsel på de store hortensiane, og så skulle jeg ha en liten pinne som jeg løste opp jorda med. Vi spiste frokost i ekspedisjonen med kaffeflaska i et skap ved vannrøret. Etter frokost var det ut i gartneriet der alpefiolene sto i rekke og rad i benkene med glassruter over. Vi rullet strie over benkene for å skjerme de skjøre plantene mot sollyset. Når skyggene ble lange, var det ut og rulle sammen strien igjen.

Den første tiden drev jeg mye med å potte om hortensia, julegleder og alpefioler. – Slik og slik, sa Steinhagen og lærte meg den riktige jordblandingen. – Og husk, forsiktig når du vanner alpefiolene, ellers råtner de ved stilken.

Hannestad leide en liten løkke oppe ved Traraveien, omtrent der kjøttkontrollen ligger i dag. Hele fredagen hadde vi drevet på med å legge ut løker, og så på lørdagen ble jeg sendt av gårde for å grave dem ned. Ved totiden var jeg tilbake og ferdig med jobben. – Du kan’te ha gjort det alt nå, sa Steinhagen. Det smakte godt med ros iblant.

På høsten gikk vi i gang med å få inn det som sto ute, krysantemum eller hortensia. Vi bar inn og satte dem tett i tett i benkene. Når nattefrost var ventet, skulle de minste drivhusene dekkes med halmmatter fra øverst til nederst, eller med lange bord som ofte var glatte og isete og leie å håndtere.

I fyrhuset passet Gondrosen varmen om natta og helte på sinders som kom i 50 kilos sekker fra Thiis. På dagen fyrte hver og en av oss etter som det passet. Når dagene ble kortere, var det å gjøre klar julegledene. I november formerte vi dem: plukket av enkelte blad, hadde dem i en kasse med jord og sørget for jevn temperatur til de brøt. Så priklet vi og plasserte i større kasser til de var klare til levering. Det var i det hele tatt ett veldig fiklearbeid med julegledene. Vi stakk pinner ned for å støt­te, eller vi bandt skuddene til pinnen med bast.

– Hold kjeft, gutt!

– Når plantene var ferdige, pakket vi dem fem og fem i oljepapir, rullet sammen og slo bast rundt, og så kjørte Anders Femtehjell og Svarten av gårde med lasset. Mye gikk videre utenbys med jernbanen, en del til mindre gartnerier i distriktet: til Kiær på Kråkerøy, til gartneriet på St. Croix, til Olsen i Skolegata.

Ellers ble jeg ofte sendt med hesten og vogna og Femtehjell ned på tollbua. Dit kom asalea fra Belgia og blomsterløk fra Holland. Asaleane lå lag på lag i kassa. En dag så jeg det lå igjen et lag på bunnen da kassa kom på vekten for at de skulle regne ut taraen. – Det ligger igjen… sa jeg. – Hold kjeft, gutt, sa Andreas. Hannestads gartneri tjente noen kroner ekstra på den veiinga.

Det hendte at folk kom innom oppe på Trara og kjøpte en blomst eller to. Større omsetning var det på torvet der fru Anna Bakken sto trofast år etter år og bød fram levkøyer, asters eller begonia fra Hannestad. Femtehjell kjørte ned vogna og bordet om morran, sørget for påfyll med blomster ut over dagen og hentet utstyret hjem ved tretiden.

Foruten Svarten hadde Hannestad en mørkegrønn Chevrolet. Med den kjørte Johan Bakken til Sarpsborg på onsdag og lørdag som var torgdager. Resten av uka fikk automobilen hvile seg i garasjen.

Da Märthaliljen var i skuddet

– Hannestad hadde egen blomsterforretning i Grand Hotel. Før hadde det vært en høy trapp inn, men den fikk Hannestad tatt vekk, og senket gulvet så kundene kunne gå rett inn fra gata. På oppsatser sto asters og potteplanter på rekke og rad, og bak disken betjeningen: Først bestyrerinnen fru Jacobsen, så frøken Johansen og til sist frøken Borghild Eriksen, som ble gift Syversen og senere drev Krokus blomsterforretning i mange år.

Blomstersalget vekslet med årstid og hva som var i skuddet. Til konfirmasjon skulle det være hortensiaer. Var slekta stor og lykkønskningene mange, var det knapt plass i vinduskarmene hos folk som hadde en 14 års gutt eller jente i huset.

Hva brudebuketten besto av har jeg glemt – men iallfall ikke av roser, for det ble så å si aldri brukt da jeg startet i gartnerfaget. Myrtekrans var svært vanlig, og vi hadde myrtebusker oppe på Trara og sendte på bestilling ned i butikken når Lars og Signe skulle vandre oppover kirkegulvet i Glemmen kirke. Da kronprins Olav og prinsesse Märtha skulle gifte seg, kom Märthaliljen i skuddet. Alle skulle ha den, og vi tok hjem løk fra Japan og dyrket den selv og solgte i lange tider masser av den kongelige planten. Mot jul gikk det som sagt, da som nå, i julegleder – julestjerner kjente vi ikke. Og skulle tante ha en ekstra oppmerksomhet, fikk hun en gruppe: svibel i midten, 3 konvaller, 3 tulipaner og en liten bregnekvist som prikken over i-en.

I kapellet skulle det være palmer

– Livets slutt skulle også markeres med blomster. I bakrommet hadde Hannestad eget kransebinderi. Vi ble sendt ut for å pelle bjørnemose, og så satt flittige damer og formet ståltråd og bandt mosekrans med silkebånd trykket hos Næsgaard eller Centraltrykkeriet: Kjære Far, Tak for Alt.

Både til brylluper og begravelser kom det bestillinger på palmer til utsmykning av kirke eller kapell. Vi hadde et assortert palmeutvalg oppe på Trara. Så lastet Femtehjell og jeg på vogna og dro av gårde for å ramme inn sorgen eller utsmykke gleden. En gang skulle vi hente palmene etter bruk, men vel inne i kirken kom nok et brudepar anstigende til Mendehlsontoner. Det var bare å trekke seg tilbake og vente til de lykkelige var vel viet, med gratis palmeutsmykning fra Hannestad gartneri.

* * *

I første omgang var jeg fire år på gartneriet på Trara. Så gikk jeg gartnerskolen og dro til Tyskland i -34. Der lærte jeg en masse om roser og om nazismens vesen. Det er en annen historie.

Trykt i Demokraten 1993