Kystens siste mohikaner

Skipper Henry Frantzen, bak roret på Gerda og Asta, med kurs for Oslo, Tønsberg, Arendal eller Flekkefjord. I lasterommet mursten, gatesten, kantsten, koks, kull, sement samt dynamitt.
– Det var mange harde tørninger, men du var din egen herre.

– Jeg er født i 1903 i Viker i Onsøy. Bestemor og bestefar bodde i stua i ene enden av huset, og vi i andre enden, og så delte vi kjøkkenet i midten. Vi fiska i Fjellkilen og pella frukt og bær i hagen. Bestefar og jeg rodde med sjekta til byen, og så stilte vi oss på torvet med eplekassa. Best husker jeg fluene oppe i kjøttbasaren.

Bestefar og far hogg kantsten i Vikerfjellet. En dag datt en blokk ned på benet til bestefar. De måtte sette av benet, og da var det slutt på stenhogginga. Far fortsatte en tid i brottet, men gikk trøtt og isteden om bord i Denofabåtene. Der seilte han skipper i mangfoldige år.

Jeg hadde en time å gå til Rød skole og lærer Hysingjord. På vinteren hendte det at en bonde skyssa oss med slede, ellers gikk vi på ski. En gang da jeg kom hjem fra skolen sa far: – Få se om du er våt på bena. Så tok jeg av meg støvlene, og far vred opp strømpene.

Ute i verden var det storkrig. Det sto i avisa om slaget ved Verdun. Det var fælt hvordan de slakta ned hverandre i tusenvis. Etter hvert ble det mangel på mat. De kom rundt i husene og telte opp hva folk hadde i spiskammerset. Den andre bestefaren min hadde to sekker mel som han tok med opp i fjellet og grov ned. Da kom en og spurte: – Å er’e de graver vei for der, da? Da ble’n redd og henta sekken hjem.

Etter konfirmasjon var jeg noen år med onkelen min og fiska. Så hjalp far litt til så jeg ble dekksmann på Denofabåtene. Vi seilte med 250 fat i slengen til Oslo. Det var et annet system blant sjauerane den gangen. De slet og bar og gapa og skrek og tok seg en øl eller tre for tørsten.

I begynnelsen av 30-tallet fikk jeg jobb inne på fabrikken. Jeg var på tomta og trilla tønner opp i bøkkeriet. Formann på bøkkeriet het Banditsch og var tysker. Det var også Snackenberg, som var driftsbestyrer og veide 130 kilo. Når Snackenberg kom nede i gata, fløy Banditsch inn og vifta med hendene, og så satte de igang med hammere og klubber så det braka som det rene tordenværet.

Guttungene var billigst i drift

– I 1931 sa de opp folk, og vi som var tatt inn sist, måtte gå først. Jeg hadde lagt meg opp noen kroner og ville starte for meg sjøl. I Hunnebostrand var det ei jakt til salgs. Jeg sykla til Svinesund, tok ferja over og bussen videre. Ved brygga i Hunnebostrand lå Syren. Hun var bygd i 1916, hadde furutreskrog, var gråmalt og kosta meg 8.000 kroner. Jeg døpte henne om til Gerda etter Gerd, dattera mi.

Gerda hadde styrhus på akterdekket, lasterom som tok 70 tonn og ei kahytt forut med to køyeplasser og en vedovn. Maskinen var en 40 HK Lysekilmotor som jeg starta med trykkluft og blåselampe. I tillegg kunne jeg heise storseilet og fokka. På dekket var det lossebom med motor og vinsj. Dynamo fantes ikke, så i lanterner og natthus brente jeg parafin. Mannskapet var én mann, flere hadde jeg ikke råd til. Den første tida hadde jeg gjerne med meg guttunger som var billige i drift. Senere var Edvard Hansen fra Korshavn med meg i over 18 år. Han hadde seilt til sjøs og vært i USA og var en veldig flink og snill arbeidsgutt.

Når vi dro, hadde vi med oss en nistebom med kjøttkaker og lapskaus. Når den var tom, la vi til og spiste på en kafe på land. Eller vi tok livbåten og rodde utpå og pilka og stekte og braste på vedkomfyren. En gang vi hadde koteletter til middag, sa en jeg hadde med meg: – Jeg kan ikke huske når jeg spiste middag sist. Det var sånn det var på 30-tallet. En gang lå jeg i sju uker ved brygga i Fredrikstad før jeg fikk last.

Svart, med hvit stripe langs skansekledningen

– I 1936 skaffa jeg meg større farkost. Jakta het Asta og hørte hjemme i Gravningsund ved Søndre Sandøy. Hun var av ek og bygd i Vejle i 1886. Asta var på 60 fot og lasta 85 tonn. Motoren var en 50 HK Laval med elektrisk tenning og dynamo, så jeg hadde elektrisk lys både i natthus, kahytt og lanterner. Hun var svart, med en hvit stripe langs skansekledningen, og var føyeligere i sjøen enn Gerda.

Jeg frakta mye sten med Asta, i førsten gatesten, senere ble det mest kantsten. Jeg lasta i Iddefjorden, på Dypedahl og i Hasleviken på Hvaler og ved Holm i Torsøkilen. De kjørte stenen med hest og vogn ned fra brøtta i åsen. På brygga lå det digre hauger med lus og pædder og svære stabler med kantsten. De la ut løpere og kjørte gatesten ut med trillebukk og velta’n ned i rommet. Kantsten tok jeg i vinsjen med kjetting rundt. To mann drev på med spett i rommet og fikk sten ut til siden og stabla’n opp. Det var flinke arbeidsfolk. Du så nesten ikke de arbeida, så hendige var dem. Spesielt husker jeg Harald Bryggebas og Erik Humlekjær som ble svigerfar til bror til kona mi.

Det lå jakt ved jakt og lasta sten: Skipper Eriksen på Juliane, skipper Flodin med Eros, skipper Andersen med Hilmer, skipper Olsen med Inghart, skipper Narten med Lora, skipper Martinsen om bord i Dagmar og skipper Johansen med Ingvar.

Så hadde vi folkene fra Hvaler: Skipper Arntsen på Virgo, skipper Karlsen på Anni, skipper Olsen på Ragna, skipper Bjørnval med Kvikken og nok en skipper Olsen på Ingrid. Vi kjente hverandre alle sammen. Fikk en motorstopp underveis, var det alltid en som gjorde klar ei trosse og tok deg på slep. Det hendte meg en gang i stiv kuling utafor Rakkerbåene, men da dro en meg inn til Nevlunghavn.

Stenlastinga tok gjerne dagen. På kvelden starta vi opp motoren og dro ut i Kjøkøysundet der vi sov noen timer. Det hendte vi gikk på natta, men jeg likte det ikke noe særlig. Det gjaldt å komme seg av gårde når det lysna, for da var været penest. Senere blåste det gjerne opp sønnavind, og det ble grov sjø ved Strømtangen og leit å komme forbi. Var det passe vind i fjorden, heiste jeg seil og fokk og sparte solar. Lasta gjorde Asta en seks-sju mil, og turen til Oslo tok en 10-12 timer.

Det var stor trafikk i fjorden. Passasjerbåtene som gikk på England og Tyskland gjorde en 20 mil og laga så svære bøljer at det var rent uhyggelig. Jeg måtte slå av farta og holde jakta rett mot sjøen for ikke å bli gravd ned. På sommeren krydde det av lystkuttere med Oslofolk på seiltur med grammofon på dekket. De hadde ikke motor, så det var jeg som måtte holde klar av dem. Det var ikke alltid så lett, for de fleste hadde liten greie på seiling og annet sjømannskap.

Så kom tåka…

– Et annet problem var tåka. Ett, to, tre så var den der, så tjukk som en vegg. Det var å bruke øya og tåkeluren: ett støt – jeg legger om kursen til styrbord, to støt – jeg dreier til babord.

Så hadde jeg kompasset, klokka og notisboka. Der hadde jeg skrevi ned: Så og så lenge på den kursen, så og så lenge på den neste. Før eller senere kunne jeg legge til ved kaia i Oslo. Vi fortøyde ofte ved Bispebrygga, men lå aller mest nederst i Akerselva. Det gikk mye gatesten og kantsten, for de drev og utvida byen. Det var kjekke folk fra Veivesenet og Sporveien som hjalp til med lossinga, og dukka det opp en slusk og ba om hjelp, fikk han alltid ei skive med salt pølse. Det ble gjerne en tur opp i byen når du var klar lasta, med en øl eller to på Postkafeen. Neste dag henta du koks og køl på Sørenga eller sement ved Slemmestad før du dunka videre til byene langs kysten.

Jeg har frakta alt fra dynamitt til papirmasse. Dynamitten henta jeg på Engene, hadde knallperlene i kahytten, førte rødt flagg i masta og hadde forbud mot å legge til kai på stedene der jeg skulle levere. Mursten frakta jeg for teglverkene langs elva: fra Borgen, Nøkleby, Narnte, Sorgenfri, Borregaardverket og Tangen. Når vi lasta mursten, brukte vi et skrev som vi tredde på hjulet og på håndtaka på trillebukken, og så sto jeg ved vinsjen og låra bukken ned i rommet der to mann sto klar til å ta av. Det kunne være bælkaldt på dekk på vinterstid, med nordasno og 15-20 kuldegrader, og du trampa i trebånnene for å holde varmen. Flinkest til å arbeide var folka på verkene på østsida – de på andre siden elva var mer hurragutter som likte både to og tre drammer.

I storm og stille i 40 år

– Foruten mursten frakta jeg en masse drensrør. De stabla vi gjerne på dekket. Når sjøen slo inn, sugde de vann så lasta ble ekstra tung. Jeg har gått med drensrørlast over fjorden til Tønsberg og hatt overvann på dekket hele veien.

Neste gang kunne jeg gå med tretønner fra Chickasaw. Når jeg hadde 500 tønner om bord og halvparten på dekket, var det såvidt jeg hadde sikt fra styrhuset. Når det blåste opp, måtte jeg gå ut rett mot sjøen og passe på når det løya og få snudd – ellers hadde jakta velta.

Jeg har mista lasta en eneste gang. Vi gikk med papirmasse fra Oslo til Yven. Jeg hadde lagt meg nedpå et øyeblikk da det plutselig blåste opp ut forbi Hankøsundet. Asta legger seg brått over og tar inn vann fra en lekkasje rett oppunder dekket. Da jeg kommer opp kappa, står vannet over dekket og halvveis opp på motoren. Det var bare å kappe tauene og få ballene over bord – halvparten til styrbord og halvparten til babord. Så var det å sette igang med handpumpa natta igjennom. Først da vi kom til Strømtangen om morran, tok ikke pumpa vann lenger.

Jeg seilte med Asta i storm og stille fram til 1976. Det har blitt mange harde tørninger, men det var et fritt liv, du var din egen herre. Etter hvert tok bilene over mer og mer av godstrafikken og da ble det tid for å legge opp. De aller fleste av jakteskipperne er borte nå. Hvis du skal finne på noe, kan du vel kalle meg fjordens siste mohikaner.

Trykt i Demokraten 1993