Runde sneller og Elvislåter på Porselen

– Vi fikk kvinnfolklønn for mannfolkarbeid, sier Lillian Bunes. Først dagen lang ved håndpressa der sneller og rør ble laget med muskelkraft: – Vi kjente det i armene når vi gikk hjemover.
Senere i grammofon, der grader ble slipt vekk, og det ble kontrollert at Book Jensen ikke hadde hakk i plata.

Da jeg var barn, flytta vi mye rundt. Først bodde vi hos Lundberg i Lislebyveien, så tvers over gata hos Evensen, så oppe i Havna, adresse Lislebyveien 101, deretter opp til Kake-Bernhard på Lahellemoen, derfra til tante i Bjørndalen før vi til slutt havna i Bakgata 18 nede i byen. Da hadde bror min ordna med flyttelasset på en lastebil, ellers dro vi det vi eide på ei kjerre. For det meste leide vi oss inn på ett rom og kjøkken. I stua hadde vi buffet og en pent utskjært kommode og dobbeltsenga. I den lå mor og minstesøster, til oss andre ble det redd opp på gulvet.

Mor var alene om å fø opp ungeflokken på fire. Egentlig var vi fem, men den eldste bror min bodde hos bestemor på Leie. Det vi trengte til livets opphold, fikk mor på forsorgen. Det gikk mye i melkemat og poteter. Melka fikk vi i store spann fra meieriet. En gang før jul fikk mor noe karbonadedeig av noen veldedige fruer. Den gikk til spille, for mor huska ikke lenger hvordan hun skulle lage til kakene.

Da bestemor døde, var det en liten arv etter henne, men forsorgen tok pengene som takk for hjelpa.

Visst var det smått stell, men vi så det ikke slik, det var mange som hadde det på samme måten.

Jeg kan ikke huske at jeg lekte noe særlig som barn. Litt paradis hoppa vi vel ute i gata og kasta ball mot veggen, men så sto mor i døra: – Gjør det, Lillian, gjør det – for jeg var jo eldst i søskenflokken. Jeg ble sendt med lappen til Glemmen Handel. Sammen med søstra mi bar jeg sinkbalja ned til vannposten ved gamleveien for å skylle klesvaska. Eller jeg passa veslesøster så hun ikke forvilla seg ned til elva. En gang var mor på besøk hos tante, og vi ungene alene hjemme, og så kjeda vi oss og ville på besøk vi også. Vi ga oss i vei, men så ble det et grusomt uvær med regn og vind og kornmo som blafra, så da vi kom til Bjørndalen, var vi både redde og våte.

På Lahellemoen skole hadde jeg Westby som var flink til å lære fra seg og aldri brukte harde ord. Håndarbeid likte jeg best, og det skjønte nok frøken, for hun kom hjem til meg med presang da jeg skulle konfirmeres av Nossen i Glemmen kirke. Det var stas å få to kjoler på en gang. Det var tante som hadde sydd kjolene, og den hvite hadde fallkappen nederst.

Første jobben hadde jeg mens jeg gikk på skolen

Ekteparet Rønningen hadde en liten kiosk eller butikk i Havna. Jeg begynte som barnepike for veslegutten og endte bak disken med å selge sukkertøy og skråtobakk.

Etter at jeg var konfirmert, skaffa tante meg inn hos Hansen & Co. Der kommunen holder til nå, satt jeg i to år sammen med 30 andre jenter og sydde regntøy og dongeriklær.

Arbeidet gikk greitt unna, men betalinga var ikke rare greiene. En dag hørte jeg at de søkte etter jenter på Porselen. Fabrikken hadde ord på seg å være en farlig arbeidsplass på grunn av alt støvet, men lønna gikk for å være bra. I 1940 begynte jeg på presseriet på Porselen. Det var en overgang fra symaskinen hos Hansen til den svære salen på Porselen, der det lukta parafin både oppe og nede. Hos Hansen satt vi ved maskinen hele tida, ved håndpressa på Porselen sto du dagen lang og brukte nær sagt både armer og ben. Dt var mannfolkarbeid utført av kvinnfolk med dårligere arbeidslønn enn menn hadde.

Massa kom fra Mølla gjennom en trakt i taket og ned i kassa. Vi som sto ved pressene, måtte gå bort til kassa og fylle i bakkene og bære dem tilbake til pressa. Det gjaldt å blande massa riktig, ikke for våt og ikke for tørr, slik at du fikk helt gods. Jeg lærte kunsten av de eldre kvinnfolkene. Senere ble det jeg som hjalp nykomlingene med blandingen.

I håndpressa laga vi alt slags porselengods

Vi pressa sneller til å feste ledninger på og svære, runde klædder til å føre ledningen gjennom veggen med. Formann Arne Olsen ga oss en lapp der det sto hvor mange som skulle lages av en enkelt sort. Så gikk vi i gang. Det var et hjul på pressa med fire pinner på som gikk rundt og rundt. Jeg plasserte massa i matrisen, fakka en av pinnene på hjulet, trakk ned, tok tak i oppstøteren med undermatrisen og dro opp og vips, så hadde jeg laga en porselensgjenstand. Det jeg hadde laga, satte jeg på et brett som ble plassert i reoler og så kom mannfolka og kjørte reolene inn i tørkeskapa. Når vi var ferdig med ordren, fikk vi en ny lapp av Olsen og gikk til ei ny presse. Slik kunne vi skifte presse en tre, fire ganger i løpet av skiftet. Du kjente det i armene når arbeidsdagen var slutt.

Etter tørking gikk porselenet til pussing. Når vi hadde pussejobb, satt vi to og to ved bordene, skrapte bort gradene med kniv og rensa med svamp som vi dyppa i vann. Så gikk porselenet til glassering og derfra ned i første for å bli brent i ovnene.

I presseriet arbeida vi skift – fra seks til to og fra to til 11. I den første tida sto vi helt til 12, men det ble det slutt på senere. Spisetida var på en halv time, og mange som arbeida skift tok matpakka der de gikk og sto, for de syntes det var å sløse med tida å gå trappa ned og trappa opp til spiselokalet. Når det var store ordre, hendte det de kjørte nattskift med mannfolk fra andre avdelinger. Når vi kom på jobben om morran, syntes vi ikke de hadde fått unna noe særlig.

Timelønna lå på 60 øre

Når du hadde en bra akkord, kunne du tjene brukbart, men du måtte ha fingrene med deg, du måtte sannelig arbeide for pengene.

En dag var det vel noen i ledelsen som syntes at vi ikke gjorde nok. Det dukka opp tidsstudiefolk i lagerfrakker med blokk og blyant og stoppeklokke. Vi likte dem dårlig, men svarte når de spurte om noe. Det var i grunnen noe forbaska tull, det var maskinene som bestemte tempoet, du kunne ikke lure unna ved pressa. Etter en tid slutta de med tidsstudiene. De fant vel ut at de ikke fikk gjort arbeidet billigere på den måten. En av de som drev med tidsstudier kom fra gølvet, ble senere bas og kom inn i ledelsen. Da tenkte vi: – Ferdig med ham.

Holger Jensen var driftsingeniør og danske. Han gikk i lagerfrakk – nå går sjefene i dress. Jeg vet det, for jeg har hatt med det svarte satinforkleet på jobben og servert for de fine i funksjonærmessen mange ganger.

Når Holger Jensen dukka opp i fabrikken, gikk signalet: – Nå kommer Jensen! Han kunne bli fykende sinna når han mente at noen ikke hadde gjort jobben sin.

Etter at jeg hadde begynt i grammofonavdelingen, hendte det at Holger Jensen tok seg en tur innom, tok seg en stol og satte seg og prata med oss som jobba der om vær og vind. Jeg tror ikke han gjorde det for å snuse og kontrollere. Det var vel hans måte å kople av fra jobben på.

I grammofon var jeg i mange år. Jeg har vært med på å lage de gamle 78-platene av shellakk som gikk i stykker når du satte deg på dem. Senere kom de moderne longplayingplatene av vinyl. Shellakken kom til fabrikken i briketter fra Tyskland. Ved de to store pressene som laga 78-platene, sto i lange tider Sverre Gundersen og Erling Gjermundsen. De la i brikettene, dro i håndtaket og så var en ny Book Jensen klar.

Vi tre jentene pussa og synte platene

Gunhild Larsen var avdelingsansvarlig og så var det Kirsten Sundt og jeg sjøl. Vi plasserte plata på en maskin som gikk rundt og rundt, og så pussa vi vekk graden rundt med sandpapir. Etterpå synte vi platene. Vi satt ved et bord der vi hadde ei sterk lampe og holdt plata på skrå for å se etter en flekk eller en ripe eller andre feil. Var det noe gæli, la vi Book Jensen til side og noterte i boka. Var vi i tvil, hadde vi en grammofon og la på plata og lytta etter knepping eller andre ulåter når søstrene Bjørklund stemte i eller Beethovens ufullendte klang ut i fabrikklokalet. Jeg husker første gang jeg hørte en Elvisplate. Han låt da alldeles forferdelig! Nå synes jeg han synger veldig pent.

Jeg var i to omganger på Porselen. Først til 1945 da jeg gifta meg, så på ny ifra -59 til jeg gikk av med pensjon i -88.

Det har skjedd store forandringer i mi tid. Vi jenter var vel ikke de som merka mest til støvplagen. Silikosen herja vel først og fremst blant mannfolka i mølla. Men det kunne støve fælt når vi pussa tørrgodset. Vi maste og drev på gjennom foreninga for å få skikkelig avsug. Da jeg begynte hadde vi bare en vask nede der vi kunne skylle hendene før vi hengte ermforklet i skapet og gikk hjem. Det lukta slik parafin av klea at vi måtte skifte en gang til når vi kom hjem. Arbeidsforkle måtte vi holde oss sjøl. Nå holder bedriften tøyet, og de har fått dusj slik at folk ikke lenger kan lukte at du arbeider på Porselen.

Da jeg begynte, tjente jentene dårligere enn mannfolka. Nå er det stort sett gjennomført lik lønn for likt arbeid. Ikke alle mannfolka på Porselen var enig i det prinsippet.

På sisten spurte de om jeg ville være vakt. Da måtte jeg gå runder i bedriften på kveldstid. Jeg takka nei. Det kunne være andre enn forelska par som gjømte seg i mørke kroker og kriker rundt de store ovnene.

Trykt i Demokraten 1993