Søk Veum, De Bringa, sa Bretteville Jensen

Mannssentralen på Veum ble arbeidsplassen: Stengte isolatdører, pasienter i rem og belte, langbad, sjokk og hjernekirurgi.
På 50-tallet kom de nye medisinene. – Jeg er glad for å ha opplevd forandringen, sier Torkjell Bringa.

– Min første jobb i omsorgsfaget var å være vaktbikkje for en homofil operasanger.
Tidligere hadde jeg vært gjetergutt i hjembygda Seljord, skysset Seljordpresten i sognebud, arbeidet som bygningsarbeider og skogsarbeider i Canada, seilt til sjøs på det fjerne Østen før jeg vendte hjem til gamlelandet og gardsguttjobb på gårder nær Drammen. En dag sto det i avisa at en Drammensmillionær søkte oppasser til sin sønn. Mannen, ca. 40 år gammel, var umyndiggjort og anbrakt på en gård ved Lier.

Dengang var det straffbart å praktisere homoseksualitet, og jeg fikk jobben å passe på at sønnen holdt seg på matta. Han var fornem mann med et svart skjerf kunstnerisk slengt over skuldrene, spiste den fineste mat i gårdens bestestue og promenerte med meg ved sin side i skog og mark. Vi ble godt kjent med hverandre, og det hendte at jeg slakket litt på tøylene og tok han med til det farefulle Drammen. Han var like mye ved sine fulle fem som deg og meg, fortalte villig vekk om sin sangerutdannelse i Tyskland og viste meg utklipp fra sine tidligere operakarriere.

– Søk De, Bringa, sa Bretteville-Jensen

– Etter et års tid var jeg lei og søkte og fikk en ferievikarjobb på Lier Asyl. Det var mye å ta i med som jeg var lite vant med, men det jenka seg fort til. Fra høsten til våren 37-38 gikk jeg på den psykiatriske sykepleieskolen ved Gaustad i Oslo. Vi var en 10-13 mannfolk fra alle kanter av landet som hadde undervisning et par dager i uka, og var ellers i fullt arbeid rundt på avdelingene. Direktør Evensen holdt forelesninger, det samme gjorde en yngre lege: Bretteville-Jensen.

En dag hørte vi at han var blitt overlege ved Veum sykehus i Fredrikstad. De averterte også etter flere pleiere. – Søk De, Bringa, sa Bretteville-Hensen. Så vi ble ansatt på Veum omtrent samtidig, høsten 1938. Jeg begynte som pleier på den nye mannssentralen, der de første pasientene hadde flyttet inn noen måneder tidligere. Arbeidsdagen på avdelingen var fra sju om morgenen til seks om kvelden og lønna 200 kroner måneden. Hva vi betalte for kosten og hybelen i tredje etasje i sentralen har jeg glemt. Mannssentralen hadde fire avdelinger: mottakelsesavdeling, avdeling for de urolige og kroniske pasientene og et par avdelinger for de roligere innlagte. Dessuten fantes en mindre avdeling for tuberkuløse sinnslidende på en 10-12 senger.

Bak tre meters gjerde var luftegården

– I den ene fløyen i mannsavdelingen lå pasientene på rekke og rad i store saler: En 20-25 på den største ned til 10 stykker på den minste. I den andre fløyen var det lange ganger med enerom og isolater. Oppholdsrommene for de rolige pasientene hadde litt grønn hygge, det var bilder på veggene, stoppede stoler og en radio i hjørnet.

På dagligstuen til de urolige trengtes solidere saker: massive trebenker som du såvidt klarte å løfte og tommetykke bord med jernbeslag som sto for en støyt.

Utenfor var luftegården med et tre meter høyt gjerde rundt. Enkelte forsøkte, men det var aldri noen som klarte å komme seg over. En tre-fire pleiere luftet 20-25 pasienter en times tid morgen og ettermiddag. Noen pasienter ville ikke ut og lufte seg, og andre ville ikke inn igjen, så det det hendte vi måtte ty til mannemakt.

Mannssentralen hadde et tungt belegg. Det var en god del kroniske schizofrene som ble der år etter år og ble sløvere og sløvere. Mange var redde og urolige. På isolatene lå pasientene på gulvet på tykke tepper. Ofte klarte de å rive teppene i småbiter.

Pleierne hentet maten i spann fra kjøkkenet. Når vi brakte den rundt på isolatene, ble alt servert på aluminiumstallerkener og skje var eneste spiseredskap. Ofte brukte pasientene hendene i stedet. Vi gikk alltid to i følge inn til de aller uroligste. Pasientene kunne komme mot deg med potta over hodet eller kaste mat og bestikk vegg i mellom og gå løs på deg med det de hadde for hånden. Mange prøvde å skade seg selv. De var så forslåtte av å stange hodet i veggen at de var helt blå, du kunne såvidt se ansiktstrekkene. Andre sto ved springen og vasket og vasket seg dagen igjennom. Så hadde vi de katatone stuporøse: med en arm eller et ben i samme stilling i dagevis.

Til tider måtte vi ty til tvangsmidler for å hindre pasientene i å ødelegge seg sjøl. Da la vi dem til sengs med belte rundt livet og remmer som holdt fast hendene. Tvangstrøye ble brukt en sjelden gang. Vi prøvde alltid å slippe pasientene løs fra rem og belter så snart råd var.

Andre pasienter kunne være rolige og medgjørlige og hjalp til så godt de kunne med å vaske gulv, tørke støv eller re senger. Ikke så få hadde kunstneriske anlegg. En husker jeg spesielt godt, han satte opp staffeliet på avdelingen og malte de vakreste bilder. Ett har jeg på veggen, det er malt etter et fotografi som er tatt av hjembygda mi.

Rare ting kunne skje: En kar hadde besøkt bror sin, ble stående utenfor og svarte ikke et ord da vi snakket til ham. Vi måtte ringe til legen, mannen ble undersøkt og innlagt og ble på Veum livet ut.

Jeg skjønner ikke de kunne tenke etterpå

– Så veldig mye behandling hadde vi ikke å gi. Den første tida var jeg med på å gi langbad. Vi tappet lunkent vann i karet, plasserte pasienten oppi og fylte på så mye varmt som pasienten kunne tåle. Pasienten skulle være i karet så lenge som mulig, og vi var gjerne en to-tre pleiere om å holde han på plass. Det ble ofte en masse plasking, og pleierne var ofte like våte som pasienten.

Enkelte ville ikke ta mat til seg. En pasient holdt vi liv i i et helt år ved sondenæring; han fikk er rør gjennom nesen, og der fylte vi på fløte og melk med utpisket egg og annen næringsrik, flytende kost.

Av medisiner hadde vi Chloral og Brom mot søvnløshet, og brukte opium for å dempe de verste uroanfallene.

Det ble gitt en del elektrosjokk. Pasienten ble lagt på en divan på mottakelsesrommet og fikk et munnbitt som ble holdt på plass av en pleier. Så festet legen elektrodene til tinningene, trykket på knappen så strømmen ble sluttet og hun eller han fikk noen voldsomme krampanfall. Vi var gjene en to-tre pleiere som tviholdt på ben og armer. Etter en 5-10 sekunder gled pasienten over i dyp søvn.

Jeg husker at mange av pasientene gruet seg for elektrosjokkbehandlingen.

Som siste utvei overfor svært urolige og hallusinerte schizofrene tydde man til hjernekirurgi, lobotomi.

Vi dro med pasienten i bil inn til Rikshospitalet der operasjonen ble utført. En gang husker jeg at overlegen var med innover. Av en eller annen grunn var vi pleiere til stede under inngrepet. Jeg sto og så de åpnet opp, jeg så alt sammen, det var helt synlig. De hadde en kniv og kuttet over på et vis. De hadde en pumpe og sugde ut blod og væske. Jeg skjønner ikke at pasienten kunne tenke etterpå. De var blitt roligere når de kom tilbake på avdelingen, men de var sløve, de fulgte ikke riktig med. Noen ble utskrevet, men kunne være plaget av epileptiske anfall. En døde like etterpå. Jeg tror det hadde med operasjonen å gjøre.

80 liter tyttebær på en dag

– Arbeidsterapi ble mye brukt på Veum. På mannssentralen hadde vi en arbeidsstue på en 50-60 kvadratmeter. Der sto det vever på rad og rekke, og pleier Vedvik ga kyndig veiledning. Så strikket pasientene votter og strømper til de som var på utearbeid, og noen klippet til og sydde tøfler av filt. Mange likte godt å være på arbeidsstuen, for det var en avveksling.

Veum hadde en stor gårdsdrift, og pasientene pløyde og harvet og sådde og høstet. Det var Svardal og Heggenes som førte kommandoen og hentet utegjengen om morgenen og førte dem tilbake ved endt arbeidstid.

Eneste gang jeg hadde innlagte til hjelp var under krigen da vi ble sendt til Rakkestad på bærplukking, og jeg og en pasient klarte 80 liter tyttebær på en dag.

Sjefen for sykehuset var Bretteville-Jensen. Jeg likte han godt. Han ruslet rundt og pratet mye med pasientene uten å la seg merke med at han av og til kunne få svar i hytt og vær.

Jeg kunne sitte på avdelingen og ta et slag kort eller sjakk med en pasient. Så kommer overlegen og jeg reiser meg: – Sett deg, Bringa, så spiller vi et parti sjakk, sa Bretteville-Jensen.

Til lyspunktene for pasientene hørte festene: de ble holdt i den store salen i første etasje i mannssentralen. Da var det bevertning ved langbord: Kaffe, smørbrød og kaker, og så var det dans etterpå. Arthur Sørensen og Klevås spilte opp, og pasientene fra kvinnesiden og mannssentralen fant hverandre i vals og tango. På søndagene var det andre toner i salen. Sønnen til pleier Andersen spilte orgel, og så sang de salmer, og prost Nossen leste dagens tekst og holdt andakt for de syke. Gudsordet var sikkert en trøst for enkelte.

Med sinnslidende på Stavangerfjord

– I 1945 sto det en annonse i avisa: «Pleiere søkes for å hente sinnslidende nordmenn i USA.» Fristen var gått ut, men jeg slengte inn en søknad og fikk snart telegram: «Meld Dem for overlegen på Ullevål».

Vi var en 20 pleiere og fire leger som dro over med Stavangerfjord. Samlingsstedet var Boston: dit ble de sendt, sjøfolkene som ikke hadde klart påkjenningen under krigen. De kom fra alle kanter, noen med fly helt fra Canada. De var tause, innadvendte, fortalte lite om hva de hadde opplevd. På tilbaketuren hadde vi en hel avdeling om bord for oss selv, og de syke slapp ikke opp på dekk under overfarten. Noen ble aggressive – en bet øret av en annen. Da vi kom hjem, ble de først transportert til Hovelsåsen, og derfra sendt til sine hjemsteder. Jeg hadde et par med meg til Veum sykehus.

Der gikk alt sin vante gang, til de nye medisinene kom på 50-tallet. Det betød en hel revolusjon i sinnssykepleien. Pasientene ble roligere, mer tilgjengelige, flere kunne skrives ut og leve et normalt liv. De fleste dører var åpne, remmer og belter forsvant, luftegården var ikke lenger i bruk. Jeg er glad for at jeg også har fått oppleve den epoken.

Trykt i Demokraten 1993