40 øre til Selbak, takk

Med 19 anløp fra Fredrikstad til Sannesund dampet Trippebåten i vei med plyssjofaer i aktersalongen, parafinlamper i taket, spyttebakke på dørken og parafintønner og fiskekasser på dekk.
Skipper Kristian Johannessen dreide rattet og sønnen Thorolf solgte billetter. Bil og bane seiret, og i mars 1940 la Trippen ut på siste ferd til Sarp.

– Første gang til vanns var når vi guttungene dyppet oss nede ved Elvebakken på Guldbergisden. Det var tryggest å ta i bånn med stortåa.

Første jobben var på landjorda – som visergutt hos en manufakturhandler i Nygaardsgata. Jeg fløy ærender tidlig og sent og bukka innimellom bak disken: – Værsågod frue! Lønna skulle være etter innsats. Jeg fikk ros for arbeidslyst og arbeidsglede. Den siste i måneden senket sjefen Aftenposten, tok et drag av havanneseren og utbetalte kroner 15. Da sa jeg takk og farvel.

Så tok jeg fatt med drakjerra til firma Harald Arvesen, Marsipanbakeri mm. Jeg distribuerte søtsakene til detaljister fra Lisleby til Labråten for seks kroner uka.

Kom deg i land!

– 17 år gammel bød det seg en sjanse til en bedre betalt jobb til vanns. Far hadde seilt som tømmermann om bord i både seil og damp og bygget prammer for Johansen på Hauge før han fikk jobb på Trippebåtene som billettør. Nå skaffet han meg hyre i rederiet som kombinert tørngutt og fyrbøter.

Halv 5 om morran måtte jeg gni søvnen ut av øynene for ti på seks var første avgang fra Trippebrygga. Først måtte jeg få vekk lofferne som i den kalde årstid hadde søkt nattlosji opptil den varme kjelen: – Nå får du se å komme deg i land da, Nils! En gang merket jeg det lea seg på dørken etter vandringsmannen: En lusehær på marsj. Så krabba jeg ned i maskinrommet for å kaste inn køl under kjelen der det ulmet fra kvelden før. Køla hadde vi i eget lager på brygga, ved siden av det lille kontoret der Ruth Larsen tok telefonen: – 2340 Trippebåtene, værsågod. Fyrbøter og maskinist pleide å sjaue køla om bord med bærebårer som tok en 150 kilo i slengen.

Når det var godt fyr under kjelen, var det opp igjen, spyle dekket, vaske dørken og pusse messing og børste støv.

Alt måtte være unnagjort når skipper og maskinist kom om bord på Trip nr. 5. Femmern sto jeg lengst om bord i og kjente best. Hun var hvit oventil og grønn fra fenderlista og ned, hadde en hvit og to røde ringer rundt pipa og hadde lov til å ha 103 passasjerer med på ferden. Akterut var damesalongen eller første klasse. Der var det røde plysjsofaer plassert overfor hverandre, bord med rød plysjduk på, radiator med vann fra kjelen og under taket parafinlamper med messingbeslag. Forut var salongen mer folkelig: trebenker, en rund vedovn og en spyttebakke som markerte hvor langt spyttklysene ikke hadde nådd. Det hørte til tørnguttens jobb å gjøre rent svineriet. Valgte du å være dekkspassasjer, fantes det krakker langs rekka akter.

Full fart forover!

– Ti på seks var dampen oppe, kapteinen slo full fart i maskin og Trippen satte kurs for Sannesund. Tørngutten vekslet mellom å hive på køl og løpe på dekk og ordne med fortøyninga der det trengtes. På brygga i byen var Nils Gammern alltid på plass for å løsne trossa, og ved flytebryggene oppover holdt vi oss inntil bare på maskinkrafta. Det var i alt 20 stopp før Sannesund. Først dampet vi over til Gamlebyen, deretter til Guldbergsiden, Gudeberg, Bilet, Nabbetorp, Sorgenfri, Nedre Wiese, Selbak, Øvre Wiese, Evje, Torp, Hauge, Torpeberget, Moum, Valle, Greåker, Vesten, Hannestad før vi seg trygt i havn i Spikerbukta.

Med 60 HK i maskinen tok turen opp elva vanligvis en time og 20 minutter. Med strømmen til hjelp gikk nedturen ti minutter raskere. Ved enkelte anløp var strømmen så stri at Trippebåten måtte snu og manøvrere seg motstrøms inn til brygga.

Andre steder var strømvirvlene problemet. Særlig kunne de være ille oppe i Sannesund. Trippen snurret rundt og rundt som en snurrebass til vi kom ut av runddansen og la vakkert til ved brygga.

Tåka stoppet Trippen

– Tømmeret i elva kunne gjøre at vi ble forsinket. fem, ti, 15 minutter lå vi og ventet på at tømmerslepet skulle sige forbi før vi kunne krysse elva og legge til ved neste brygge.

Tåka var det eneste som kunne stoppe Trippen. Tjukkere var den jo høyere opp vi kom. Det hendte at vi måtte stanse ved Torpeberget og ligge stille i timevis og vente på at det skulle lette. Ofte snudde vi der og satte kurs for Fredrikstad, det var ikke mange passasjerer lenger oppover likevel.

Rutebiler og lokaltog tok mer og mer over trafikken. I 1936 gikk selskapet konkurs. Mannskapet overtok og senere ble far formell eier av båtene. Da seilte han som skipper og jeg var forfremmet til billettør med gull på lua, veske på maven og billettrull. -Ikke ta’n, det er han Thorolf på Trippen, lød det engang i en litt trengt situasjon på Torp.

Bryggesjauere, torvkoner og en levende geit

– Fra Fredrikstad til Sannesund kosta billetten 75 øre. Skulle du til Selbak, måtte du ut med fire tiøringer, over til Gamlebyen klarte du deg med en tiøring og en femøring. Barn gikk for halv pris, og bikkjer seilte gratis. Faste kunder hadde månedskort, som gjengen med Denofa-arbeidere som tok Trippen over hver morgen. Da sparte de den lange veien gjennom byen og ned Fergestedsveien.

Til de faste på morrakvisten hørte sjauerne til Torpebruket, formenn til sagbruk og teglverk og telefon- og elverkarbeidere med syklene sine på fordekket. På nedoverturen hadde vi med diskenspringere fra Nabbetorp og Selbak som skulle låse opp og gjøre butikken klar til de første kundene. Mange forretninger holdt oppe til syv, og det fantes ekspeditører som tok Trippen hjem i middagspausen.

Enkelte dager i uka hadde fiskekonene gått på sine ben til byen for å handle fra båtene ved brygga. Så dro Margit Iversen fra Torpeberget, Julia Brandt fra Torp og Gerda Pettersen fra Selbak med fiskekassene sine tilbake med Trippen ti på seks for å kunne fallby torsk og makrell rundt i husene. Særlig på lørdager hørte torvkonene til de faste. Da var fordekket fylt av plommekasser og eplekasser og iblant kasser med levende griser som grynta og skrek. Største firbente passasjer i min tid var en lys levende geit.

Den er min, skrek gutten på Selbak

– Middelskoleelevene var en frisk flokk til og fra. Litt før ni dro de nedover til Den gule anstalt og litt over to tilbake igjen. De holdt seg i salongen forut med fnis og leven og dytting til kjæresten og: – Han vi har i tysk er alldeles grusom, altså! Bare en eneste gang kan jeg huske de gikk over streken. Da jeg kom ned i salongen, sto spyttebakken og putra på ovnen.

Transport av varer veide for en del opp nedgangen i passasjertallet. Vi leverte en god del gassflasker til Torpebruket og fraktet ferdig støpegods fra det vesle støperiet på Moum. Avispakker med Fredriksstad Blad, Smaalenenes Social-Demokrat og Fredrikstad Dagblad gikk med halv fire-båten fra byen til budene som ventet på bryggene. Hun som gikk for Fredriksstad Blad i Gamlebyen gikk i mannsklær. Folk fortalte at kjæresten hennes hadde omkommet på sjøen, og nå gikk hun alltid i klærne til gutten.

Kjøpmennene fikk ofte varer med Trippebåtene. Ved mange anløpssteder sto og hang flokker med arbeidsledig ungdom uten noe å gjøre. Når Trippen kom, bød det seg en anledning til å tjene noen øre som visergutt for kjøpmannen på stedet. Særlig stor var flokken på Selbak. Guttene hadde lange kjepper som de pekte på varene på fordekket med: – Den er min. Den skal jeg ha! Nåde den som tok feil. To gutter rullet en gang en parafintønne på 140 liter opp til kjøpmann Berger på Kjølberg og fikk 25 øre hver for umaken. Det hendte ikke så sjelden at noen bare fikk fram litt lommerusk: – Du Thorolf, du får få til billetten neste gang. Neste gang ble helst aldri.

Noen havna i elva

– Det var også folk som nektet å betale og ble satt av på neste brygge. På lørdager og søndager tok nemlig en del seg en tår over tørsten og kunne være til bryderi for både passasjerer og billettør.

Det var likevel slutt på den tida da to konstabler fulgte med Trippen til Selbak, og skipperen brukte fløyta før anløp for å tilkalle forsterkninger så fullikællene kunne bli tauet trygt opp til Selbakarresten til avtørring. Stort sett gikk ferdsla til Trippen langs elva uten dramatikk. En gang kjørte en av båtene på land ved Nedre Wiese-bruket – men det var før min tid.

Men jeg husker godt kona som tråkket feil og havnet i elva, men fløt på den store, svarte kåpa. Reserveskipperen var benhardt nidkjær: – Vi må holde ruta. Maskinisten og jeg var mer menneskevennlige og fisket madammen opp og om bord.

I elva havnet også politimannen som ville prøve å holde igjen ei overfylt ferje med fotballentusiaster som skulle til Sarp for å se FFK slå sarpingene.

Til sist gikk det ikke ihop lenger. Ved brygge etter brygge ropte jeg opp til far i styrhuset: – Ingen i land. I mars 1940 gikk Trip 5 sin siste tur opp til Sannesund, og jeg måtte finne meg noe annet å gjøre.

Trykt i Demokraten 1993