Blant pappesker og sugerør på Øra

Da Doris Johannesen var barn, trampet tyskerne i gatene på Selbak, far stappet humle i pipa, mor stekte silda i tran og tante Anna serverte svenskesuppe til skoleungene.
Etter konfirmasjon jobbet Doris på Øra Fabrikker. Hun brettet, telte, klistret og limte og laget sugerør til rødbrusen.

– Jeg var ni år gammel da krigen brøt ut. Mor døde i barselseng, og far hadde gifta seg på nytt. Ågot ble som en mor for oss. Vi hadde flytta inn i en leilighet i Emil Mørchs vei på Selbak. Før hadde far arbeida på teglverket. Nå hjalp han svogeren som drev en revefarm på Helne. Det var moro å besøke far og se på de pene dyra med de spisse snutene som snart skulle henge rundt halsen på de fine damene.

Verket var nifst. Vi ungene grøssa når vi titta inn i de mørke gangene mellom mursten og taksten. En gang vi var ved elva, dro de opp en som hadde drukna. Den ene armen hadde stivna over hodet. Kanskje han hadde strekt den i været da han ropte om hjelp for siste gang.

Av og til lurte vi oss inn på gården og lytta ved døra til frk. Martinsen. Hun var jordmor og tok imot fødende i privaten.

Humle i pipa og kaffe av erter

– Tyskerne var over alt. De spente i bakken og så hovne ut. – Pass deg for soldatene, sa mor. Fullt så redde var vi ikke for Apen som bodde rett ved skolen og var mindre begava. Sparka vi ballen over gjerdet, fikk vi den aldri igjen.

Snart ble det smått med mat. Mor stekte den salte silda i tran, så det lukta over hele huset. Hun rista grønne erter i stekepanna og blanda i kaffen.

Jeg sto i fiskekø. De delte ut etter hvor mange vi var hjemme. – Vi er fem, sa jeg. Yngste bror var knapt nok avvent ennå.

Vi handla det som ennå var å få hos kolonialen til Syversen på hjørnet. Jeg hadde med bok og betalte på fredagen. I en snor bak disken hang saksa som de klippa i rasjoneringskortet med.

Far hadde tobakksplantasje oppe ved revegården. Han tørka bladene på en snor og rulla dem til pølser. Så skar han dem i fine skiver, blanda i humle, stappa i pipa og røyka i vei.

En kveld hadde vi glømt å slå av utelyset. Om morran var pæra vekk. Ut på dagen kom politi Karlsen med pæra. – Du får ikke glømme å slokke lyset i kveld, Joel, sa Karlsen.

En nyttårsaften var vi alene hjemme da de bomba på andre siden fjorden. Vi ungene sto i vinduet og så det gnistra og blinka på himmelen. Vi trodde det var fest, og at de sendte opp fyrverkeriraketter.

Grøt på maten

På Kjøbergskolen kokte vi grøt og stekte torskerogn. Torskerogn var det verste jeg visste. I frikvarteret satte vi oss i vinduskarmen med skolematen vår. Jeg hadde kokt grøt på brødskiva med brunt sukker på.

– Hva er det du har på maten, Doris? sa Solveig, bestevenninna mi. Dagen etter hadde hun med en 1/2 kg margarin til meg. Lettere skolevei hjemover har jeg aldri hatt.

Etter en stund fikk vi suppe fra Sverige. Den kom til skolen i digre spann. Den ene dagen var det kjøttsuppe, den neste velling og tredje dagen lapskaus. Det var like godt alt sammen. Jeg kjente en av damene som sto og øste opp og stilte meg i køen foran henne som vi kalte tante Anna. Jeg kunne nesten ikke få lokket på spannet før jeg rusla hjemover.

I syskolen hadde vi ei frøken som vi kalte Pira. Når vi hadde lagt tegnestift på stolen hennes, var det ingen som hadde gjort det. Under krigen var det mangel på stoff. Noen hadde med seg noen biter hjemmefra. Jeg sydde bluse med rysjekant til den vesle broren min. Så strikka vi røde og grå votter og lærte å stoppe og lappe. Jeg fikk lov å bruke maskin og stoppe de tynnslitte håndklærne fra kokkeskolen. Etterpå fikk jeg gå opp i annen og levere dem til Pira. Da var jeg kry.

8. mai 1945 sto jeg sammen med de andre ungene på et knøttlite lastebilplan og vifta med papirflagget og ropte Hurra og Seier’n er vår til jeg ikke hadde stemme igjen.

I desember samme år sto jeg til konfirmasjon i Pella. Silkestoffet, som onkel hadde med fra sjøen kom for sent, så jeg måtte låne kjolen til en venninne. Hansen på Selbak delte ut sko som hadde kommet fra Amerika til verdige trengende. Jeg sto på kirkegulvet i hvite tøysko. Høyreskoen var nr. 37 og venstreskoen nr. 38.

Reidar Storhaug fulgte meg inn

– Nå hadde far fått jobb på Plastfabrikken. På bussen hadde han hørt at de skulle ta inn jenter på Øra Fabrikker. – Kanskje det kan være noe for deg, Doris, sa far. Jeg ba han spørre for meg. – Det får du ordne med sjøl, sa han. Veien utover Øra var lang som en vårdag. Den første jeg traff der ute, var Reidar Storhaug. Han var snill og fulgte meg inn. Jeg fikk jobben.

Første ukelønna var 45 kroner og 47 øre. Jeg kjøpte sykkel på avbetaling hos jernvarehandler Larsen på Selbak. Den kosta 350 kroner og het Trygg. Likevel gikk jeg overende i Nabbetorpbakken. – Åssen er det du kjører da, jente, sa far. Han tenkte mest på løkta som var blitt skjev. Fyrbøter Eilif Haug på fabrikken var snill som dagen var lang. Han reparerte sykkelen.

Sekkejentene slet seg nesten ihjel

– Øra Fabrikker var i et murhus i tre etasjer. I første var sekkefabrikken og i tredje kartonasjen. Georg, mannen min, mener at tapetfabrikasjonen i annen kom først i gang i førsten av 50-tallet, og at de i begynnelsen bare trykte i to farger.

Jeg ble plassert i en krok i første. Der sto en kar ved en maskin og stansa ut tobakksesker av papp. Jeg var 15 1/2 år og fikk bare håndarbeid. Jeg limte på en forhøyning inne i esken og etikettene på lokket: Petterøes Blanding. Ellers var det sekkejentene som holdt til i lokalet. De sto fire og fire ved lange bord: Elsa, Maren, Dagmar, Ragnhild og Nini. Jeg syntes de var godt oppe i åra, men de var nok ikke mer enn 30-40 år gamle. Jentene satte bånn i sekkene. De plasserte malen i sekken, bretta, pressa sammen og limte. Når de var ferdig med 25 stykker, var det å løfte vekk bunten. De arbeida akkord og det var tungt, de slet seg nesten i hjel. Jeg prøvde meg ei lita stund med sekkene, men klarte det ikke.

Etter ei tid flytta jeg opp i kartonasjen i tredje. Det var et rom tvers gjennom hele bygningen med heis i den ene enden og maskiner på begge sider. Jeg starta med å ta imot ved stansemaskinen. Jeg talte, limte mavebåndet rundt og plasserte pakkene i esker. Det gjaldt å stappe så mange pakker som mulig i hver eske.

Lengre borte surra trykkmaskinen som laga tekst og varemerke på eskesidene, limmaskinen som limte de små eskene og stiftemaskinen som stifta sammen de større. Når de rensa limmaskinen, lukta det dunder over hele lokalet.

Med esken under baken

– De minste eskene limte vi for hånd. Vi bretta sammen, limte ti og ti i slengen og plasserte bunken i press under baken. Så flytta vi den opp på bordet og satte en mursten oppå. En gang datt murstenen på foten til Lydia, og jeg lo, og hun ble sinna og jaga meg rundt hele lokalet.

Vi arbeida akkord, så fingrene gikk som trommestikker i takt med musikken til arbeidet fra høyttaleren på veggen. Var vi lei nitimen, sendte vi bud ned til Birgitte, Solbakken og Eilertsen på kontoret: – Sett på Give me five minutes more!

De siste åra havna jeg i sugerøra. Der laga de slike voksa sugerør så ungene kunne få rødbrusen sin. Sugerøra holdt til i et rom for seg sjøl oppe i tredje. Det var veldig etterspørsel etter rør, så vi jobba skift, og på kveldsskiftet kunne det dra seg til klokka 11 om kvelden. Først passa vi den store spinnemaskinen som vi mata med papirlengder og lim, og ut tøt røra i lange baner. Derfra gikk de til kuttemaskin som kappa opp røra. Deretter putta vi dem i voksetrommelen, der det syda og bobla, og røra fikk det vannfaste belegget.

Når det hadde bobla ferdig, tok vi dem opp og spredde dem utover bretta der de skulle tørke. Du måtte passe deg så du ikke svei fingrene. Til slutt dro vi dem sammen og putta dem i esker, klar til å sende ut til kundene.

En rimelig bra arbeidsplass

– På det meste kunne det være en 100 stykker som arbeida på Øra Fabrikker. Av jentene i kartonasjen husker jeg spesielt Elsa Begby, Billingtonjentene Therese, Åse og Lydia, Jorunn Eriksen og Karin Lie. Av gutta vil jeg nevne John Strandin, Hans Helgesen, Barth Hansen, Thorleif Bryntesen og Åsmund Oppi Andersen. Formann i tredje etasje var Johannes Solgaard og for hele fabrikken Hans Iversen. Laboratoriet sto Jan Sandersen for.

Melsom var sjefen. Han var en svær, røslig mann med buskete øyenbryn. Han tok seg en tur gjennom lokalene en gang i blant, men veksla sjelden eller aldri et ord med oss jentene.

Øra Fabrikker var et forholdsvis bra sted å være. En gang i året spanderte fabrikken tur på fjellet på de som arbeida der. Vi hadde skikkelig garderobe der vi kunne henge fra oss armforklet og ta dusj før vi tråkka Øraveien hjemover. Snakka vi med Eilif, så ordna han med badstubad, den ene dagen for gutta, den neste for jentene.

Spiselokalet vendte mot elva. Der kunne vi kikke på båtene eller beundre den fine dekorasjonen på veggen hvor tømmerfløterne manøvrerte tømmerstokkene mot Fredrikstad.

Gutta satt ved sine bord og jentene ved sine, og det hendte at det ble veksla øyenkast fra mannsside til kvinneside. Georg titta på meg og jeg på Georg, og så hadde vi fast følge i tre år før bryllupet sto i Vestsiden kirke. Så var det takk og farvel til kartonasjen på Øra Fabrikker.

Trykt i Demokraten 1993