Borvann, blyvann og brystbalsam

– Vi beholder deg her, sa apoteker Bjørnson på Hjorten til Gunnar Johannessen. Så trillet han piller, rystet mixturer og blandet salver frem til Kongens gull.
– Jeg har aldri gruet meg for å gå på jobben, sier laborantveteranen.

– Jeg er fra Lislebyberget. Far var høvelmester på bruket. Der nede stelte de seg sjøl, det nytta lite med noe klokkesystem. Til tider hadde han jobb bare tre dager i uka, men vi slo oss igjennom. Jeg gikk for Ragnhild Lyngset på Leie skole. I 7. klasse fikk jeg lapp med hjem om at jeg burde begynne på middelskolen. Jeg hadde ikke lyst.

Bruket lokka lite, men verkstedet mer. Mor spurte for meg på Monteringskompaniet. De sa at om en tid var det sjangs. Neste dag traff jeg en kamerat, Erik Sorknes som gikk med varer for Haglund. Han pleide å bære kørja bort til apoteker Bjørnson i Jernbanegata. – Spør i apoteket, sa Erik, der trenger de en visergutt. Far sa jeg burde søke: – Det er greit å ha en jobb å gå til mens du venter. En torsdag gikk jeg inn døra i Giebelhausens gate. Det lukta vemmelig kreolakk i lokalet, Bjørnson var skarp som bare det, han så på meg til jeg skalv.

– Du kan begynne i morra, sa’n. Lønna var 25 kroner uka.

Da nattevakta solgte narresmokker

– Over apotekdøra hang hjorten. Den har jeg forgylla mange ganger. Inne i lokalet var det en disk tversover. Midt bak disken var det speil og på siden hyller med porselenskrukker med innbrente bokstaver: Tinctura Myrrhae, Syrupus Pectoralis. Under hyllene var det skuff på skuff med alt fra brokkbind til Norgesplaster. Bak disken var resepturet. Der sto pilleeskene ferdige med håndskrevet anvisning. Én tablett tre ganger daglig og flasker med papirtekturer med strikk rundt over korken.

Lenger bak var dispenseringsrommet der provisoren telte opp pulver og piller og målte ut mixturer. Vegg i vegg var vaktrommet, med en sofa og telefonen nr. 2210. Hver fjerde uke hadde apoteket nattevakt. Provisoren var ergerlig når det kimte om natta og så skulle de bare ha en narresmokk. Inn mot gården var laboratoriet. Der inne sto det digre, vedfyrte destillasjonsapparatet som jeg tente opp i hver morgen. Vegg i vegg med laboratoriet var skyllerommet. To kvinnfolk som vaska for oss, gjorde rent alt som var blitt brukt av glass og flasker. Opp trappa til annen var lageret med all slags emballasje, og i et lite kott ved siden av stod tablettmaskinen.

Med kørja til St. Joseph

– Da jeg begynte i 1942, var Ingvald Tendal og Jacob Pedersen provisorer. Videre arbeida Bjørnsons to døtre Kerry og Astrid i apoteket. Et halvt år senere kom Gerd som tredjemann. En sukka: – Skal vi ha flere nå? Det gikk alldeles fint, det gikk utmerket, det fantes ikke bedre plass å være. Jeg har aldri grua meg til å gå på jobben.

Første tida fløy jeg ærender, til fru Ditt og herr Datt med medisinflasker og pilleesker i kørja. Enkelte ringte for et godt ord, og jeg måtte trave ei halv mil med medisin for ei krones penge. Neste gang skulle jeg levere på sykehusene: St. Joseph eller Betesda. – Er du der Gunnar, sa oversøster blidt.

Minst en gang i uka ble jeg sendt på brygga for å hente varer som kom med Trafik. En gang kom det et fat med 200 liter rensa parafin. På et eller annet vis klarte jeg å få det opp i gårdsplassen i Giebelhausens gate.

En dag kom det brev fra Monteringskompaniet: Plass ledig. Jeg lå våken hele natta. Jeg trivdes på Hjorten, jeg var blitt glad i folka der. Dagen etter tok Bjørnson meg inn på kontoret. Jeg skjønte lite, han hadde vært sinna og gærn før på da’n. – Jeg tenkte du kunne bli her. Jeg kan lære deg opp, sa apotekeren. Jeg hadde jo lyst, men ville jeg klare det? – Åssen har du vært i regning, spør Bjørnson. Der hadde jeg blank S. – Vi setter i gang i morra, sa’n.

Så ble jeg pilletriller

– Det starta med det enkle. Bjørnson drev og fylte diverse droger i krukkene. En gang var det malurt. – Det heter Absinti på latin, det, Gunnar. Neste dag spurte’n: – Hva het det vi fylte på i går? Jaså, er det det du er, tenkte jeg. Så sørga jeg for å ha papir og blyant og skrive ned og lese godt på leksa til neste dag.

Snart ble satt til å helle i og fylle på mens jeg hadde øyer på meg hele tida så jeg ikke gjorde noe gæli.

En dag ble jeg forfremma til å trille piller. Først veide jeg opp det virksomme stoffet på skålvekta i laboratoriet. Det skulle f. eks. være nøyaktig 5 mg i hver tablett. Så malte jeg opp og rørte sammen melkesukker og potetmel til fyllmasse. Deretter granulerte jeg: blanda i gelatin løst opp i destillert vann. Når det var som kram snø, var det ferdig. Så sikta jeg det, hadde det på papir og satte det i tørkeskapet. Til sist dryssa jeg det utover pillebrettet, la et brett oppå og rulla frem og tilbake til pillene var ferdige, runde og fine. Trengtes større mengder brukte vi tablettmaskinen. Jeg sveiva i vei, og to stempler gikk mot hverandre og pressa tablettene som rasla ned i oppsamleren: 500, 1000, 2000 stykker etter behov.

Globoid fikk vi fra fabrikken, men Albyl, Magnyl, Koffeinsalicyl samt diverse vitamintabletter laga vi på apoteket. Vi trilla også sterkere saker: Petidin, Metadon og morfin. Mistanke om misbruk var fjern. Det var ingen som tenkte på å kontrollere hvor mye vi brukte. De narkotiske stoffene hadde vi i et treskap på veggen. Nøkkelen var som i kommoden hjemme.

Katterus på valeriana

– Apoteket laga en rekke tinkturer: av valeriana, av myrra, av safran og av malurt. Vi hadde urtene på fem liters flasker som vi fylte opp med 70 % sprit. Så gikk vi der en ukes tid og snudde og rysta på flaskene når det bød seg en anledning. Til sist la vi urtene under ei presse for å få ut de siste dråpene. Når valerianarestene havna i søppelkassa, holdt alle strøkets katter møte på gårdsplassen.

Noe av tinkturene blanda vi i medisiner som smakte vondt. Vi leverte en god del chloraldehyd som sovemedisin til Veum. Chloralen hadde en spiss, lei smak. Den gled lettere ned når vi satte til tinktur laga av pressede appelsinskall.

Salver og smørelser ble også laga for hånd. I apoteker Blikstads tid hadde Hjorten en borsalve som var en fabrikasjonshemmelighet. Etter mye om og men røpet Berta Halvorsen på laboratoriet den til Bjørnson så jeg kunne gå igang og gni den ut med vaselin i porselensmortelen.

Det hendte iblant at sjøfolk kom hjem med skabb. Det vemmelige utslettet måtte kureres med salve laga med kvikksølv. Kvikksølv er levende og leit å håndtere. Jeg hadde det opp i lanolin, og så sto jeg og gnikka og gned time etter time til det ikke var mulig å se et eneste korn gjennom lupen, slik det sto i bestemmelsene.

Dyrlege Hvattum sendte resept på transmøring med fosfor til å smøre på grisebena så de skulle bli sterke og ikke brekke når Gissgiss la på seg mot jul. Jeg skar opp biter av fosfor under vann, for kom det i lufta, var det full fyr. Uhell eller vanvare – en bit havna på arbeidsbenken og brant i vilden sky. I siste liten fikk jeg hevi det ut gjennom vinduet og ned i snøfonna. Der lå fosforet gjemt og glemt til våren kom, og det dryppa fra taket, og snøen smelta, men dermed ble det en ny lystig, liten brann utafor apotekvinduet.

Forkjølelsesdram til avholdsfolk

– De første årene mine på apoteket var det ennå krig. Quisling var fører, og termometeret sank til 30 grader vinterstid. Det kom påbud fra høyeste hold å ha uslingbildet i vinduet. Bjørnson var jøssing med radio i kjelleren og nekta å drive reklame for landsforræderen. Det kosta ham en tur inn på fengslet i Gamlebyen.

Kulda svei og folk ble forkjøla og hosta og harka i vei. Hjorten bød på lindring for såre halser og tette neser. Jeg sto dagen lang og blanda kamfermikstur og honning og Rigabalsam, dr. Frølichs hostesaft samt Bergens brystbalsam. De siste får du jo ennå, men nå er både opium og sprit fjerna.

Det hendte ikke så sjelden at avholdsfolk som var friske som fisker, stakk innom og kjøpte en flaske. De kunne jo ikke gå på polet, men honning og Rigabalsam med sprit samt en dæsj eteriske oljer var den reneste likøren.

Blyvann, borvann og Bergens Brystbalsam

– Var du plaga av mageknip i tillegg til forkjølelse, var Hoffmannsdråper tingen, ved vond smak i munnen anbefalte vi dr. Vogts munndråper, var du tørr i munnen, hjalp Hjortens trøskesaft. Og krangla hjertet, laga vi uttrekk av digitalis.

Å forebygge er bedre enn å helbrede. Tran var mangelvare. Når vi fikk inn et fat, sto det lang kø nedover Giebelhausens gate for å sikre seg helseboten. Hvis ikke noe annet hjalp, gikk folk til legen og ba om resept på sykebrennevin. Vi solgte hele konjakk over disk, med Vinmonopolets velsignelse og en smule brekkasje. Med og uten konjakk innabords gikk folk overende på isglatte krigsgater og forstua armer og ben. Hjorten laga blyvann til omslag i oljelerret, og var det blitt sår, blanda jeg borvann eller jodbensin til å rense såret.

Ønska mannfolk og kvinnfolk å fikse seg etter vel overstått, førte vi Hjortens ansiktsmassasjekrem, blanda olivenolje med eteriske stoffer til å kline i håret og anbefalte glyserin og rosenvann for røde og sprukne hender.

Vi ble flinke til å tyde legehåndskrift. Skjønte du første stavelse, var det lett å gjette resten. Vi tyda resepter fra dr. Kronfeldt på Åsebråten, dr. Braastad på Lisleby, dr. Otnes, dr. Schie, dr. Brantenberg, dr. Andersen, dr. Krogstad, dr. Follestad.

En mann hadde slått seg på brommikstur – et populært middel mot slitte nerver og søvnløshet. Etter hvert var han blitt avhengig og gikk runder til byens leger på jakt etter resepter. En dag kom han sjeleglad inn på Hjorten med en ny resept. Jeg tar den og leser «Rp. Aqua Fontana, vann ifra krana. Dr. Frestad».

Trykt i Demokraten 1993