Da tomtønnene rumlet på Øra

Chickasaw: amerikansk indianerstamme og tønnefabrikk på Øra med amerikansk tempo.
30-40 mann produserte tønner for Denofa: Arne Pettersen passa kryssmaskinen, Yngvar Olsen sto ved bånnpressa og Ove Strandin retta stavene på tønnene. Når en maskin røk, var Knut Weel på pletten med skrutrekker og rørtang.

– Jeg er født i -18 tvers overfor Folkets Hus i Torsnes. Far var stenhogger. Da det ble lite å gjøre i Torsnesbygda, tok han med seg familien og dro på anlegg. Det var på den tida de drev og bygde kraftstasjoner. Første snekra han forskalinger på Hvittingfoss og deretter på Solbergfoss. Vi bodde i et bryggerhus på ett rom og kjøkken. Mange familier bodde i brakker. Det syntes jeg var mer spennende. I 1922 kom vi tilbake til Torsnes. Der flytta vi inn hos bestemor og bestefar på Lia i det huset jeg bor i nå.

Far hogg sten i fjellet ved Skytterhuset, ved Nes og ned Ødegårdskilen. Da jeg var blitt en sånn ti år, hjalp jeg far med å slå kilehøl og å bære redskapen til Oluf Smed, som var onkelen min. Jeg traska i vei over skog og myr med bora i en taustump over aksla.

Mange stenhoggere gikk ledige i de åra. Far var til tider en av dem. Vi var ikke av dem som hadde det dårligst. Hjemme hadde vi stor hage med poteter og grønnsaker og bær. Mor dro til byen og sto på torget med jordbærkørjene. Da jeg var blitt litt eldre, slo vi oss sammen en fire-fem i følge og dro til Aremark og krøp i lyngen og pella tyttebær. Vi rigga opp stenhoggertelt av presenning og noen staur, tente opp varme og kokte poteter til saltsilda. Soveposer hadde vi ikke, men jeg stakk bena i en striesekk og frøs ikke mer enn jeg hadde godt av.

Etter skolen fortsatte jeg i fjellet fram til krigen. 9. april meldte jeg meg på Hafslund. På rekruttskolen var jeg blitt kokk. Jeg lasta opp en lastebil med Norgesmelk og ammunisjon, men det ble lite bruk for noen av delene for vi drev og fløtta på oss støtt. En gang sovna jeg på lasteplanet og våkna da en tok tak i geværet mitt: – Hva fanken gjør du? Da var vi i Årjäng. Vi ble internert i Filipstad der jeg kokte korv til 1.151 mann.

I åra under og rett etter krigen ble det mer hit og dit. En tid var det anleggsarbeid i Horten, så noen år på Hydro i Porsgrunn. Deretter yrkeskole her i byen med Josef Martinsen som streng og flink lærer. Skolebestyrer Erling Olsen skaffa meg jobb på Ford, der jeg var i flere år til de søkte etter reparatør på Chickasaw tønnefabrikk på Øra. Jeg begynte på fabrikken i -48 og var der til -61, da jeg begynte ved forsvaret i Gamlebyen.

En indianerhøvding ga navnet

– Fabrikkbygningen på Øra ligger der ennå. Nå er det Brattås verksted som har overtatt lokalene.

Teglstenhuset ble oppført under første verdenskrig. Da holdt en elektrodefabrikk til der. Om Elektroden kom noe særlig i gang, tviler jeg på. Det gjorde i allfall ikke kobber- eller ekstraksjonsverket i nærheten, som skulle levere råstoffet.

I 1936 starta firma L. H. Strøm tønnefabrikk og snekkeriverksted i den treetasjes bygningen. Navnet Chickasaw var etter en amerikansk indianerhøvding. Strøm drev import av utenlandske tresorter og av skotsk whisky. Så utvida de virksomheten: I første etasje i fabrikken på Øra satte de i gang med å lage de eketønner til Denofa. I annen var det snekkerifabrikk, der det ble produsert skohæler, smørbutter, osteformer, radiokasser, A-joller og en 10-12 ting til.

Ekestavene til tønnene kom fra Amerika. Maskinene ble overtatt fra Dalens sementfabrikk. De var laga for gran, og de tyske ingeniørene tvilte på om de ville tåle ekestavene. De fungerte alldeles utmerket. – De går ikke bra før de har blitt litt slarkete, sa fabrikkmester Otto Romberg. Han og formann Valdemar Olsen hadde fulgt med over fra Dalen. Thomle var disponent og daglig sjef på Chickasaw.

Et par ganger i året la båten med ekestaver fra USA til ved Ørakaia. De lossa fra to luker på en gang og leiebilene til Billington kjippa materiallasten til lageret. En gang ble jeg plassert sammen med Yngvar Olsen som tallymann. Heisene med staver og bånner kom tett som hagl. Det var så vidt vi nådde å merke med fettstift og sette streker på papiret. Disponent Thomle kom ruslende og kikka på papiret: – Dere er ikke verst, sa’n, – da jeg var tallymann i Statene, kom det bare en heis i timen.

Tønner på løpende bånd

– Fyrbøter Anders Nilsen blåste i fløyta halv sju om morran. Folka flytta over skiltet i tavla i gangen, skifta i garderoben i tredje og satte i gang. Først plasserte Kjøniksen stavene ned i en settring av rundjern. Han passa på at det ble akkurat passe antall staver så tønnebuken ikke ble for stor eller det ble liten buk i tønna. Så gikk stavene på tønna inn i ei steamklokke der de ble myka opp så de kunne bøyes. Vi hadde en seks-åtte slike klokker i fabrikken.

Neste stopp var samlepressa. Maskinen likna et kremmerhus og pressa en ring ned på andre enden av tønna. Etter samlepressa gikk tønna inn i ei tørkeklokke og videre til Ove Strandin eller Gundersen, som retta opp stavene i tønna. De la på ei jernplate og banka med en diger hammer. Sjøl om de brukte hansker, kunne de svi fingrene for tønnene var brennvarme. Så gikk tønna til kjølelageret og derfra til Arne Pettersen ved kryssmaskinen. Der ble det laga spor til båndene og endene ble skjært rette.

Etter at det var bora sponsehøl, plasserte Yngvar Olsen og Henrik Pettersen ved bånnpressa bånner i tønna og satte på loggbanda. Barthold Johansen ved bandpressa tok over og satte på halsband og bukband. Banda ble laga i et lite verksted for seg i enden av salen. De var på en diger rull, og Reidar Billington og Gustavsen dro ut, kappa av, bora klinkehøl, klinka banda og kona dem på en maskin som vi kalte maneten. Til slutt skulle tønna impregneres og prøves. Anker Andersen pressa inn vannglass i sponsehølet og kontrollerte. Var det markhøl i treet, slo vi i skomakerplugger, var det gliper mellom stavene, «siva» vi tønna: vi tok av loggbandet og la i siv mellom stavene. Lakk tønna i bånn, drev vi inn vekegarn. En del av produksjonen gikk til eddiksyra på Borregaard. De tønnene måtte vi vokse innvendig.

Til sist ble tønnene stabla i høyden på lageret i den ene enden ut mot porten. Det gikk med handkraft, og hver tønne kunne veie en 30-40 kilo. Plutselig kunne de ringe fra Denofa og skulle ha levering på minuttet. Da var det full fart og lesse på så bilen kunne komme av gårde.

Dette går ikke an, sa Thomle

– Ellers var det mye tungt arbeid i fabrikken. Varmen slo imot deg fra tørkeklokka, det støva ved krysspressa, det bråka fra balataremmene ned fra transportakselen i taket, og det var tempo hele tida. Alt gikk på felles akkord og folk kunne tjene en to kroner tønna. Arbeidstida var til fire, og vi hadde en halv times frokost og middag med en ti minutters røkepause i skoftet.

En dag kom disponent Thomle ruslende gjennom lokalet og så en kar som satt på ei tønne og tok livet med ro. Thomle var jurist og ingen stor praktiker. Jeg tror ikke han skjønte alle detaljer i produksjonen. I grunnen var han snill, men kunne hisse seg noe voldsomt opp når det var noe han ikke likte. Nå gikk han til formann Valdemar Olsen: – Dette går da ikke an! Valdemar Olsen var rund og blid, men under pisken og flytta mannen.

Snart etter begynte halvferdige tønner å tårne seg opp i fabrikken og folk var flyende sinna og tenkte på akkorden. Thomle måtte krype til korset, for mannen han hadde ergra seg over var så rask til å gjøre jobben at han hadde tid til både tre og fire og fem minutter på tønnelokket.

Ellers var det mest folk som hadde vært der fra starten da jeg begynte. Mange var fra Nabbetorp og det ble sagt at det var fordi verksmesteren var gift med ei fra den kanten. Eneste kvinnfolket var kona til fyrbøten som vaska på kontoret. Henne putta karene en gang opp i ei tønne.

Ta fri resten av dagen, sa Romberg

– Sjøl starta jeg som reparatør med 2,75 i timen. – Tren deg ved så mange plasser som mulig og pass på og lær så mye som mulig av Pettersen, sa Olsen. Omar Pettersen var filer og sliper – en gammel luring som var både hjelpsom og snill. Ellers ble det å løpe til og fra og hit og dit når noe var gærnt, for gutta sto og trippa og tenkte på lønningsposen.

Jeg hadde verkstedbenken min i annen etasje med skrustikker og smergelskive og stilte når det trengtes med fastnøkkel, rørtang, skiftnøkkel, skyvelæra i brystlomma og tommestokken i stikklomma på overallen. En dag var det å justere friksjonsskivene på pressa så de ikke slura. Neste dag skifta jeg skruer i foringene på kryssmaskinen. Tredje dagen slipte og justerte jeg stansene på båndjernmaskinen eller skifta ut tappene når de hadde røki.

En morra jeg kom på jobben var det krise. De hadde kjørt i stykker bandpressa og visste ikke sin arme råd. Jeg kikka etter: jo, det var ei kile som hadde løsna, det var kanskje ingen annen råd enn å få det digre beistet på verksted. – Jeg skal prøve, sa jeg til Olsen, får jeg ta med et par karer så skal vi se. Jeg plukka ut han Yngvar Olsen og en til. – Finn et par plankebiter, sa jeg. Så svingte jeg opp kronhjulet og fikk satt en planke i hver ende så det skrudde seg ned. – Hold bena mine, sa jeg til karene, og så var det på hue ned i kanalen i bånn på pressa og slå løs med hammeren til jeg fikk drevi inn kilen.

Jeg krabba opp – oljete og fæl var jeg, og skulle opp i garderoben og få av med det verste. Da kom Romberg, dyktig kar, med øyne på stilk og veldig striks: – Se å kom deg opp og skift Weel, sa’n, og ta fri resten av dagen. Det er jobben verdt!

Trykt i Demokraten 1993