Det var i gropa det foregikk

…eller på Kongsten, Georgs Bastion, Grønli eller Glade Hjørne. Vi har tidligere fulgt Georg Lerfald gjennom Nordlandssommeren som yngstemann ved Endresens Tivoli. Senere ble han betrodd medarbeider hos Håkon Lund der han passet krokodiller og tørket støv av «apekvinnen» Julia Pastrana.
I 1946 åpnet Georg Lerfald sitt eget tivoli i Fredrikstad.

– Skal du starte for deg sjøl, må du ha mynt. I 1946 dro Danilo og jeg på Østfoldturné. Danilo spilte trekkspill og gjorde trollkunster mens jeg passa skytebanen. Var det kort vei, sykla vi. På bagasjebæreren hadde jeg kassa med luftgeværer og premier: et lite sølvbeger som første og et enda mindre som annen. Skulle vi være to dager på en plass, frista jeg med vandrepokal. Da stakk skytterkongesugne unggutter innom begge dagene.

Festen åpna med Danilo på scenen. Hvite duer flaksa og forskremte kaniner spratt opp fra flosshattbånn. Innimellom hypnotiserte han jenter i blomstret kjole og skeive sko til å gå på loppejakt i undertøyet. Etter en svingom etter Drømmen om Elin åpna jeg skytebanen på kjøkkenet. Jeg måtte gå tvekroket mens pilene svirra i hodehøyde. På Slaktern i Onsøy skjøt sju-åtte mann side om side i garderoben. Ovnen var forlengst revi ned, så vi hadde medbrakt elektrisk oppvarming for scene og skytebane. Det hjalp lite for opprømte festdeltakere rev ned lyktestolpen utafor så lyset gikk.

Hold kjeft. Du har vunni!

– Varmen i salen sørga publikum for. En buse av en kar tro polka med sølvrevdame til et av fugleredene oppe under loftet datt ned. Han fikk det i hodet så fjær og lere gjøv. Dermed svinga busen seg rundt og slo kontant ned alle omkring. Danilo hadde bært 100 kilos melsekker under hver arm da han gikk i bakerlære. Han spente langsomt av seg spellet, satte det forsiktig ned på scenen, går stille og rolig ut på dansegulvet og tar nakketak på urokråka. Først blir han rød, så blir han hvit og går i golvet med et brak og blir ekspedert på dør av fire, håndfaste hjelpere.

Aftenens clou var når vi trakk bløtkaka. En gang var musikken forsterka med Filern som hadde 25 kroner for jobben. Danilo trekker, peker på Filern: – Du har vunni! Filern forundra: – Jeg har ikke kjøpt lodd. – Hold kjeft! Ved stengetid gjør vi opp og Filern får en femmer. Protest, men Danilo slår i bordet: – Kaka kosta 20 kroner!

Debut på Kongsten, fortsettelse på Evje

– Kapital var skaffa til veie og jeg vendte meg til min gamle sjef, tivolidirektør Håkon Lund: – Jeg vil starte for meg sjøl, kan du låne meg utstyr? Lund var raus som vanlig: – Du kan ta Vir Var teltet, pojk, og et sett luftgeværer, men vær forsiktig med Keiser Wilhelm-geværet. Det var et klenodium som Tysklands keiser egenhendig hadde skutt med på tivoli i Ålesund, dagen før byen brant.

Med skytebane, ballkast, over-under, pilhjul og rulett åpna Lerfalds Tivoli 7. juni 1947. Sjøl sto jeg i ballkastboden: – Kom og prøv, tre baller for 50 øre! Førstepremie var keramikkrukke fra Søland på Kråkerøy.

Idrettsforeningen i Rolvsøy trengte penger og tilkalte Lerfalds Tivoli. Det var beskjedne greier i tre små telt, men danseplan var på 10 ganger 8 meter og inngangen gratis og vi åpna på pinseaften og fortsatte første og annen pinsedag. Suksessen var kolossal. Folk kom til fots, på sykkel og i buss, helt fra Lillestrøm kom de bilende for å få seg en svingom og prøve lykken i skytebanen for i pinsehelgen var alle andre muligheter stengt.

Tre år på rad holdt jeg tivoli på Evje. Så bladde en eller annen lensmann i boka og fant ut at ungdommen burde gå i kirke istedenfor på dans i den hellige pinsetid.

Nå skaffa jeg meg eget telt, sydd hos Andresens Eftf. nede på brygga. Teltstengene smidde Åneby og lemmer og boder og scenen snekra jeg sammen sjøl. En raring, som het Karlsen fra Askim hjalp til med malingen. Han var egen og ville male nedenfra og oppover, men bakveggen ble skjønn, den, med nyutsprunget bjerkeløvskog som bakgrunn for artistprestasjonene.

For ti tusen kroner fikk jeg kjøpt flyverkarusellen som hadde hørt til Endresens Tivoli. Den var pryda med 400 lyspærer, bilder av frodige kjeruber som svever under sky og bayerske fjelllandskaper. I kassa som bildene ble frakta i sov jeg mang en natt da jeg første gang la ut på tivoliferd med Endresen. Så ansatte jeg folk: Bjarne Eriksen, Ivar Døviken og Arne Nybø, Asbjørn Andersen, som var sjef for Bonzo-spillet, Dagmar Torp, som sto i varebasaren og Lasse Andresen, som var bare 15 år da han kom til tivoli og ba om jobb.

Så moro har jeg aldri hatt det, sa Håkon Karlsen

– Fra 9. juni til 17. juni 1951 var det for første gang Fredrikstaduke. Primus motor var sakfører Kjell Thue, som bodde i Gamlebyen. Jeg fikk sjansen til å bidra med Tivoli på Georgs bastion. Hovedattraksjonen var Det mystiske hus. Det var riktig utspekulerte greier. Publikum tok plass på gynger i to høyder som så sakte begynte å bevege seg. Deretter snurret veggen, som var formet som en diger trommel, rundt. Drivkrafta var rekrutter fra Gamlebyen som var glad over å tjene en skilling. Folk i gynga hadde en følelse av å huske høyere og høyere og høyere, mens de praktisk talt satt stille.

Fredrikstaduka åpna på lørdag. Søndag var det middag for kommunale honoratiores på Tamburen. Forfrisket og rødmusset kom de anstigende: Norvald Heidel, Ragnvald Gundersen, Håkon Karlsen. Nå skal de på tivoli. Opprømt Karlsen vil løse billett, men jeg vifter han av: – Komitéen går gratis. Komitéen tar plass i gynga og rekruttene snurrer og folk hyler, men så løsner en splint i ryggstøet og Heidel gjør baklengs salto og Gundersen farer hit og Karlsen dit, og jeg brøler stopp! og skal be om unnskyldning, men Karlsen kommer seg på bena og slår opprømt fast: – Så moro har jeg ikke hatt det i hele mitt liv, Lerfald!

Ei hel uke varte moroa, mens karusellen snurra og folk kasta pil og bomma eller traff og smed Johnsen fra Trosvik solgte pølser og øl og improviserte: – Jeg minnes enn den gang, du satt med pølser på mitt fang, hele natta lang. Dypt jeg i dine øyne så, du elsket meg med sennep på.

Jeg skuffer aldri mitt publikum

– Jeg har alltid forsøkt å få tak i så gode artister som mulig. Eddie Polo gjorde dødsstupet. Fredrikstadfolk holdt pusten mens han klatret opp i masta, 10 meter, 15 meter, helt til topps. Så et par sekunders konsentrasjon før han stuper ned i et vannbasseng 1,20 ganger en meter. For å gjøre det mer spennende, sa han en dag fra at bassenget nå var forminska til en ganger en meter. En gang holdt det på å gå galt. Han forsvant i karet, han kom ikke opp, men min trofaste sjåfør, Ragnar Skrika griper ned og trekker opp en bevisstløs Polo, som hadde slått skuldra mot bassengkanten.

Så legger jeg merke til at han har begynt å ta seg en støyt av flaska før han entrer masta. Jeg advarte: – Hold opp med det der, Eddie, sier jeg, det går aldri bra. Det hendte ikke noe mens han var med meg. Året etter leser jeg i avisa: – Artist drept i København. Eddie hadde stupt og slått hodet i bassengkanten. Tell Teigen fra Odda balanserte og gjorde kunster på toppen av fire bord og fire stoler. Publikum gapte og applauderte. En gang på Kongsten var det ruskevær, det regna og blåste inn fra elva.

– Gå ikke opp i dag, Tell, sa jeg. Han sløyfa et bord og gikk til topps: – Jeg skuffer aldri mitt publikum, sa Teigen. Senere dro han til USA. Jeg fikk kort fra ham, der han skrev at han var med et stort tivoli. Like etter stupte han i scenegulvet og ble drept.

Det har blitt mange artister gjennom årene. Skiffle Joe sykla på enhjulssykkel. En gang sykla han fra Kongsten over Fredrikstad-brua for å gjøre reklame. Max Torello saga damer i to uten å blunke, mens mannfolka gapte og kvinnfolka skrek. Mr. Stratos arbeida i 35 meters svaimast – der de nederste 15 metrene var avstiva, mens toppen vingla hit og dit…

Gropa det triveligste

– Jeg har hatt tivoli mange steder i distriktet. Foruten Kongsten og på bastionen, har jeg vært på Wiesebanen, på Glade Hjørne, i Brochs gate, på Torvet under Distriktets Dag, på Grønli og på Selbak. En gang hadde jeg tivoli fire plasser samtidig. Uten forkleinelse for noe sted: Gropa på Selbak var det triveligste. Det var Kjølberg skolekorps og idrettslaget som ville ha meg oppover: – Det har ikke vært tivoli siden Herwander var her for 20 år sida, sa de, så nå får du komme. Jeg var skeptisk. Kontrakten var på en måned med rett til å avbryte etter 14 dager hvis det ble rent ille.

17. mai 1957 åpna jeg. På formiddagen kom noen unger og et par gamlinger stabba rundt – det så dårlig ut. Men etter toget løsna det, det var den rene folkevandringa. Fra Nabbetorp og Sorgenfri kom de, fra Torp og Torpeberget og fra Lisleby og strøket på andre siden elva. Jeg sa til ferjemannen: – Hvis du kjører til 11, så får du noen kroner for bryderi’. Han gliste: – Trengs ikke, jeg tjener penger som aldri før!

Jeg laga slagordet: «Det er i Gropa det foregår». Og folk fortsatte å komme, for å legge igjen penger i automater og skytebane og ta seg en svingom til Hoffs orkester eller for å høre på Jubelgutta. En dag hølja det ned, det rene skybruddet, men det var svart av folk, de trengte seg på foran varebasaren der jeg sto og solgte lodder på kofferter, puffer, dukker med plastkjoler og kasserollesett. Jeg solgte til lommeboka eller pungen var bunnskrapa, og de heldige rusla hjemover med en Teddybjørn eller ei kasserolle under armen, mens det surkla i skoa. Jeg var der i mangfoldige år. Folk i veien ned til gropa malte hagegjerdene sine så det skulle være pent til åpninga.

Grønt er håpets farve, frøken!

– En dag dukka en 15-åring opp og ville ha jobb. Øivind het han og var veldig unnselig. Først fikk han prøve seg i automathallen. Det gikk dårlig: – Hvis døm taper, tar døm livet av meg. I skytebanen var det like ille: – Jeg tør ikke sa’n, det svirrer piler gjennom lufta. I går knerta de lyspærene. Det var en rampegjeng som hadde slått seg på den sporten. Så lot jeg ham selge billetter i varebasaren og bestemte meg til å oppdra ham.

Jeg tok telefon til en kollega i Oslo og ba han ringe meg opp på den tida da vi pleide å trekke i basaren. Øivind solgte billetter i alle farger, så ringer telefonen og han kommer inn: – Nå må du komme og trekke, Lerfald! – Ser du ikke jeg sitter i telefonen, i kveld får du trekke sjøl. Hvit i ansiktet går Øivind på scenen, skjelver på handa der han tar mikrofonen. – Nå trekker vi blå, sa’n, nå trekker vi på rødt, så trekker vi lysegrønt, det er håpets farge, ikke sant frøken? Dermed var det gjort! Da jeg senere var på turné på Sørlandet, sa folk at hvis du ikke har med Øivind Dahl neste gang, så kommer vi ikke mer, for han er så lid’li’ morosam å høre på!

Foruten i Østfold har jeg reist mye rundt i Sør-Norge med tivoliet mitt. Jeg har stilt på Kontraskjæret og i Kragerø, vært på Kongsvinger, i Skien og Porsgrunn, latt karusellen gå i Farsund og Florø… Det har vært regn og sol, mest det siste. I 1986 reiste jeg for siste gang boder og telt ved fotballbanen i Fredrikstad. Da hadde jeg vært i bransjen i 56 år.

Trykt i Demokraten 1993