Dobbelt salto med Texas-Jan

Jan Førde: legendarisk multitalent. Dødsrytter og impressario, journalist og trommeslager. 14 år gammel tredjehjulet i Norges yngste akrobattrio 3 Texas. Det starta på kjøkkengulvet i St. Olavs gate.

– Snart klarte jeg å presse meg opp til håndstående. Øvelse gjør mester. Sto det et melkespann på bussholdeplassen, tok jeg tak i håndtakene og forsøkte å svinge meg opp. Slektninger rista på hue når jeg akrobaterte på stuebordet mellom kopper og glass. – Nei, nå begynner Jan med den evinnelige turninga si igjen! Noen gutter av oss rigga opp en jernstang som trapes mellom to trær på ei slette på Kråkerøy. Den var nok alt for avansert. Men på skolen ble det blank M etter øvelser i ringer og skranke. Når du dukka for nøkleknippet til lærer Borg Moum, fikk du trent opp reaksjonsevnen.

På plassen ved St. Croix satte Herbert opp teltet. Guttungene krøp langflate under duken. Direktøren lukta lunta og sang ut i mikrofonen: – Nå får dere se å komme fram så jeg kan begynne forestillingen! Oppe under kuppelen svevde 3 Kellos, eller Midnattsolens sønner. Etter forestillinga prata de tre forhenværende gruvearbeiderne med henførte beundrere. I manesjen bøyde Samson, Fredrikstads sterke mann, jernstenger som var de av lakris. Jeg tjente noen kroner ved å selge bilder av vidunderet. – Og så må De huske på at’n ikke er forsikra! En hvit løgn friska på omsetningen.

Jeg flykta med cirkus

– En vakker dag slo Berny og Rex med teltpålene sine ned på Tollbodplassen. På programmet sto en persakt. En akrobat balanserer stanga på skuldrene, mens en annen gjør kunster på toppen av stanga. Jeg var fjetra. Etter forestillingen bar det rett bort til artistvogna der jeg sto på hender og balanserte ei slegge på haka. Godtatt! Jeg kunne bli med dem på turné. Den endte i Moss, der jeg ble innhenta og fanga inn av bekymra far: – Du får bli med hjem, gutten min, sa far, – og fortsette på skolen. Jeg var bitter over å ha fått avbrutt cirkuskarrieren.

På Valhalla hadde ungdomsavholdslaget Nytt Lys møtene sine. Der lova vi og sverga vi aldri å ta den første dram. Flere i avholdslaget gikk med artistdrømmer. Ole Arne Johnsen kjente jeg fra skolen. Mora hans hadde den vesle tobakksbutikken rett overfor Den gule anstalt. Bjørg Ruyter var den sprekeste av jentene. Dermed var turner- og ekvilibristtruppen 3 Texas født – under slagordet Norges yngste!

Vi fikk trene og øve i losjelokalet på Valhalla etter skoletid. Økonom Bjerring låste opp døra: – Så får dere huske å slukke lyset når dere går. Instruktør hadde vi ikke, vi instruerte oss sjøl. Jeg laga fyrstikktegninger som skulle forklare øvelsene. Programmet var hardt for uutvokste kropper. Salto og flikk-flakk forlengs og baklengs, så opp og turne på bord eller stoler stabla opp på hverandre med tre ben på flasker og fjerdebenet i lufta. Deretter Bjørg i spagat mellom Ole Arne og jeg sjøl og videre i bro mens jeg sto på hendene på magen til vesla. Om igjen og om igjen, for iblant å havne på gulvet. Vi prøvde å huske på at øvelse gjør mester.

Drakter måtte skaffes. Sydame ble forespurt og antrekkene sydd: blå bukser med røde og hvite striper og blått bandolær med IOGT-merke for saka si skyld. Snekkeren i Hollendergata laga det lille vi trengte av utstyr – stoler til oppgitte mål 40 ganger 40 cm og et passe høyt bord.

Akrobat, oh!

– Dermed var det klart til debut. På Lerfalds Tivoli på St. Georgs bastion eller på Kongsten fort, der ungdommen storma til på onsdager og lørdager for å danse – og beundre Norges yngste.

Jungeltelegrafen dunka og flere engasjementer meldte seg: På Klubselskapet Phoenix-matinéer der velvillig Cicignonnobless nikka i takt med øvelsene til den faste melodien vår: La Paloma omatt og omatt på 78-platespiller. Eller på Folkets Hus eller Fagen eller Turnhallen som en ekstra spiss på møter, markeder eller danseaftener. Betalinga lå på en 150 kroner delt på tre.

På Turnhallen gikk det en gang skeis. Baklengs salto: Jeg skulle trå i henda på Ole Arne, men fikk ikke krølla meg sammen i lufta, flata isteden ut og gikk i turnhallgulvet med et klask. Jeg krøp på alle fire ut i garderoben og meldte fra: – Avbryt forestillingen.

Etter en tid gle’ Bjørg Ruyter ut. Erstatninga lot ikke vente på seg. Ole Arne og jeg var utleid for å gjøre kunststykker på lasteplan under bilkortesjen 17. mai. Ole Arne var undermann og jeg oppemann, og folk klappa, og noen småunger løp ved siden av og ropte: – Ta med ‘a Gerd ‘a vel, hu er liddelig flink til å turne. Vi vinka og Gerd Bengtsson entra planet, stappa kortskjørtet opp i buksa, og ett, to, tre var ho oppe i spagaten. Jenta var den mykeste av de myke, et slangemenneske som såvidt hadde fylt 10 år.

Vi var ofte på turné: til Moss, til Halden, til Sarp. I byen ved fossen sto Gunders med hatten og Nina Lyksell med sang på programmet sammen med 3 Texas. På Larkollen badehotell leverte jeg dobbel porsjon: først var jeg med i orkesteret, så gikk jeg på scenen og gjorde kunststykker.

Om kapp med Gene Krupa

– Musikken var den andre store interessen. I stua hjemme i St. Olavs gate hadde vi en Radionette platespiller med skifter som tok 10 og 10 plater i slengen. Mens andre unge spilte barneplater, lytta jeg til Coleman Hawkins og Louis Armstrong. Mor og far likte dårlig at alle lommepengene havna i kassa hos Felix, mens stabelen med swingplater vokste.

I sin tid kjøpte jeg det første trommesettet hos Felix for 50 kroner: Basstromme, skarptromme, breakcymbal, visper og stikker. Da holdt jeg følge med Gene Krupa i I got rhythm, mens takgipsen dryssa og lysekronene klirra i stua i St. Olavs gate.

Veien til podiet ble kort. Det hagla med småorkestre utover på 50-tallet. Besetninga skifta med vær og vind, og trommeslagere var ofte mangelvare. Telefonen ringte: – Kan du spelle med oss på Fjellhøy i kveld? Jeg bar trommesettet ned i drosja, dro av sted og stilte opp. Vi drev ikke på og øvde og arrangerte i det vide og brede på den tida.

Debuten sitter spikra. Sammen med Danilo som veksla mellom å dra kaniner opp av flosshatten, og belgen, vassa vi oss fram i knedyp snø til Slaktern i Onsøy. Så fyra vi i ovnen og så satte vi oss rundt’n og spelte til vi syntes det var blitt så varmt at vi våga oss på scenen. Mer varme utover kvelden sørga publikum for. Det er knapt et lite høl mellom Fredrikstad og Sarp der jeg ikke har sotti med vispene. Orkestrene og navna skifta: Odeon, Roxy Swingers, Perdido, Blue Star, Savoy…

Med loddebolten i baklomma

– Lengst var jeg vel med i LAWIMA. Der spilte Per Larsen trekkspill, Roar Wilhelmsen gitar, Arne Mauritzen bass, Hans Eriksen sax og klarinett og jeg sjøl holdt takten og tok en trall når det passa. På veggen hang to høyttalere, på scenen sto den vesle forsterkeren og en av gutta stakk over mikrofonen til meg når jeg stemte opp: They thought we were too young… For tilfellets skyld hadde du loddebolten i baklomma og soloflaska med avec på innerlomma.

Vi spelte mer enn ofte på Fagen på Lisleby for et trofast publikum. Så begynte det å dabbe av, og noe måtte gjøres. Da bare 8-10 møtte opp, fikk de penga igjen og vi holdt møte med komitéen. Resultatet ble Janka Arrangement som vi annonserte i bla’: Kom, se, hør: Aftenens gjest! Eller: Aftenens store overraskelse!

Folket strømma til for å høre den snertne syngedama Evy Faye-Lund eller importert, dansk boogie-woogiepianist med harde slag i bassen. Sjøl tro jeg til med Louis Armstrongs parodi: I can’t give you anything but love og Jon Jørns sang Sonny Boy med knærne ned i skoa. Til tider var det vi som ble overraska: Rolf Melum kom nedover fra Sarp med tromma si. Opp på scenen klatra’n, plasserte seg ved siden av meg og dunka løs på trommeskinnet. Oftest gikk det i utakt, så jeg måtte formane: – Legg et teppe over tromma di, Rolf, så låter det mye bedre.

Fra Bjørnegården til Birdland

– Vi hadde det moro, vi hadde det skøy, vi fant alltid på en masse ablegøyer når vi sto på scenen. Og det var i de åra det ble swing it for alvor her i distriktet. De som strena over gulvet på Folkets Hus og bukka for jentene, dansa like godt ut til improviserte kor. Vi hadde folk som kunne kunsten: Sigurd Sjøberg, Bjørn Hellberg, Lorentz Lindberg, Hans Eriksen, Arne Hansen, trekkspillvirtuoser som Per Larsen, Bjørn Edvardsen og Edgar Svendsen. Jeg får håpe at jeg ikke har glemt for mange.

Ei tid hadde Einar Samuelsen og jeg en jazzklubb gående i kjelleren på Biblioteket, der vi spilte plater og diskuterte. Når spillejobben var over, dro vi hjem til jam-session til Finn Pettersen i Bjørnegården.

Så en sommer satt jeg ved vispene om bord i Oslofjord. Ferden gikk til New York, the Big Apple, sånn midtveis i glade 50-år. Rett opp til 52. gate, rett ned i kjelleren på Birdland og en on the rocks ved baren. Så dukka de opp, de veldig store gutta: nå var de ferdig med spillejobben, nå skulle det jammes, i to, tre, fire timer mens de skifta på ved bass, trommer og piano.

Det ble Manhattanmorra før du rusla nedover til piren, mens måkene skrek og taubåtene tuta på Hudsonelva.

Trykt i Demokraten 1993