Fra tremel til Tryggsåpe på Gressvik
Det startet da Gressvikbruket la ned: Først fabrikken som forvandlet møle til mel, deretter Gressvik Kjemisk Teknisk som kokte sandsåpe av hvalfett.
Harald Just Pedersen var med begge steder.
– Vi bodde i huset som senere ble prestebolig på Gressvik. I hagen på seks mål vokste jordbær, bringebær og rabarbra. På sommeren lå vi og luket som gutten i Gartnerløkka av Rudolf Nilsen. I det fjerne hørte vi kameratene rope: – Nå går vi ner i lerhølet og bader! Rundt huset sparket 100 høner i jorda og i lufta summet tusentalls med bier. Honningslynga sto ved siden av gutterommet i annen. Det hendte vi satte oss på en bi når vi gikk til køys.
Populær sport var å kaste lerklædder etter hanen til naboen. En gang kom han etter oss og vi stakk inn i et brønnhus. Der lå det et svært spritlager.
Jeg gikk på bruksskolen. Den var startet av Jacobsen i 1870-åra. Idéen hadde han hentet fra England. Foruten regning, skriving og lesning hørte håndverksfag til pensum. Vi høvlet og pusset ski for lærer Vister og puttet dem opp i damptønna på bruket slik at vi kunne bøye dem til den rette fasongen. I skomakerklassen underviste Nils Hansen oss i hel- og halvsåling. Jeg skar til og plugget og vokset, og Hansen myste over brillene og vurderte: – Jah, det ser ikke verst ut. Så klasket han støvlene i benken så sålene ble liggende igjen.
Far, Karl Pedersen, var hovedbokholder på bruket. Jeg fløy ut og inn porten og kjente hver bidige sjel som arbeida der. Bryggeformann Anders Kristen var ikke av de lengste, men rask på labben som få. Hver gang jeg dukket opp mellom bordstablene, sa han: – Du Pedersen, hør meg nå her og svar meg nå der…
Fra sagbruk til tremelfabrikk
– I 1925 var det stopp på bruket. Far var en praktisk mann. Han hadde bygd seg en 22 fots snekke og med litt hjelp maken til skrivebordet til Bjørnson som han hadde sett på Aulestad. Han hadde lenge gått og tenkt på en tremelfabrikk. Nå fikk han med seg sin tidligere sjef, Otto Nilsen, og satte igang. De leide et mindre hus på brukstomta, skaffet maskiner og startet produksjonen. Det gikk bra, så gikk det enda bedre, helt til det brant i 1930. Det var på’n igjen. Nybygg ble reist og tipp-topp moderne utstyr kjøpt fra AB Kvarnmaskin i Malmö.
Etter at jeg hadde gått handelsgymnasiet, begynte jeg 1. mai 1935 på fabrikkontoret. Jeg satt bak en Oliver Smith skrivemaskin, vis-a-vis Knudsen ved den andre pulten. Jeg syntes det var kjedelig å summere lange tallkolonner eller skrive brev til Michael Nairn eller Jas. Williamsen: En henviser til Deres ærede av 12. ds… Da Gerd Thrane Karlsen, et brytande flinkt menneske, overtok en god del av kontorarbeidet, kunne jeg være med nede på tomta, der vi drev en bygningsvareforretning, eller stikke innom fabrikken.
En dag sa det pang!
– Møla fra sagbrukene var råstoffet i produksjonen. Marnet med Birger og Håkon Madsen kom dampende ned fra Lisleby, eller Haugebruket med husprammene på slep. Fra prammene ble møla sugd opp i et digert rør til lageret og derfra til de store siloene oppe på fabrikktaket. Så gjennom en rist, deretter til grovmølla, videre til seks finmøller som malte i forskjellig finhetsgrad. En rusk av en motor på 200 HK i et hus utafor veggen durte og gikk og trakk det hele. Vi fikk strøm direkte fra Hafslund. Det hadde Fredrikstad Tremelfabrikk på Nabbetorp som var gærn på konkurransen, prøvd å hindre. Ved malingen ble det utvikla trespritdamp som eksploderte for et godt ord. Jeg var oppe ved mølla i et eller annet ærend. Karl Olsen advarte: – Ikke tenn pipa, da fyker alt i lufta. I stedet spanderte han en pris svenskesnus.
En gang gikk det gæli, det smalt, og nordveggen ble flytta 20 meter bortover. Som et mirakel ble ingen skadd. En av kara som var så heldig å stå i døra, ble skutt ut som en kanonkule. Hadde han vært inne i fabrikken, hadde han blitt et frimerke på veggen.
Etter malinga drysset melet ned i pakkemaskinen. Når sekken veide 60 kg, stanset det av seg sjøl, og karen som passet det hele, sydde ihop sekken.
Fra pakkemaskin kjørte en mann med tralle sekkene unna. Hadde vi en ferdig ordre, trillet han de rett ut og om bord på prammen. Ellers gikk de ut på lageret. Der tok karene sekkene på ryggen og fikk dem opp i en fem-seks høyder. Det var et slit. Sekkene med tremel ble frakta på husprammer opp til Prestelandet. Det kunne være partier på opptil en 100 tonn. Ved Prestelandet ble de lastet over i båter som satte kursen for Skottland eller Melbourne i Australia.
Noe av tremelet gikk også med Trafik 7, kaptein Henriksen til Oslo for å bli lasta om bord i Amerikabåtene. Melet ble brukt til å lage linoleum og bakelitt av. Noe gikk også til sprengstoffproduksjon.
Du verden for en stab du har!
– Da fabrikken startet, hadde far plukket ut de han ville ha med seg over til tremelfabrikken. En gang kom Hans Eriksen fra Høvleriarbeiderforbundet nedover i forbindelse med lønnsforhandlinger. Da de hadde kranglet seg ferdig om kroner og øre, sa Eriksen: – Du verden for en stab du har, Pedersen! – Det er det beste valg jeg har gjort i mitt liv, sa far.
Det var de tre Ågårdsbrødrene: Arthur, Gustav og selve krumtappen Anton. Videre Ole Anton, en kar som vil bli husket i alle tider på Gressvik, og Ingvald Kristiansen «Pørreten», som du kunne sette til hva du ville for han klarte alt. Så Reinert Reinertsen, Hans Kjølberg, Jens Solbrekke og Hans Håkonsen, som hadde fått kappet av seg fingrene på saga. Til sist Morten Olsen og Sten Stenmoen, som de yngste på laget og Axel Tvete som kjørte fabrikkbilen.
Drifta var helkontinuerlig. Det var 12 mann på skiftet. Det første gikk fra seks til to, det neste fra to til ti og nattskiftet fra ti til seks. Karene tok kaffeflaska og skiva når de hadde tid, i det rotete spiselokalet ved siden av transformatoren. Jeg syntes det var dårlige greier, men fikk høre: – Når de ikke klager, så… Ellers støvet det en god del, og motor og møllestener dura og bråkte. Men bråk og leven var jo de fleste av karene vant til fra bruket, og så visste de at når det durte og gikk, var lønningsposen sikra på freda’n. Det var nok av steder rundt i distriktet der det hadde sluttet å dure.
Tryggsåpa tok skitten
– Bjørn, bror min, hadde på slutten av 30-tallet truffet en kar som het Stenberg som hadde laget en såpe som skulle være noe alldeles enestående for gørrskitne fingre. Far hadde tro på mannen og produktet og tenkte det kunne være noe for Bjørn. De kjøpte den gamle smia på bruket, installerte en brukt tank på 1 ganger 1,5 meter, laget et enkelt røreverk og dermed var Gressvik Kjemisk Teknisk et faktum.
Stenberg sjøl bodde natt og dag i smia og ordnet og blandet og prøvde sent og tidlig. Resultatet ble suksess, Trollsåpa slo an, selv om vi fikk klage på navnet og måtte bytte ut Troll med Trygg. Såpa var flytende og ble solgt i 25 og 50 liters butter laget hos Karl Mathis Trevarefabrikk på Kråkerøy. Flinke selgere gjorde sitt. Karl Ødegård reiste rundt og pratet med folk så salget gikk strykende til fabrikker og verksteder. Så kom krigen og tyskerne. De ville ha tremel til sprengstoff, men det ville ikke far vite noe av. Tremelfabrikken måtte innskrenke, men såpefabrikken ble utvidet og skaffet arbeidsplasser til de som ble ledige. Fabrikken ble bygd på, nye fat til såpefabrikasjonen ble installert og vi fikk anskaffet en autoklav som kunne koke fem tonn fett i slengen.
Pedersen, jeg har klart det!
– Hvalfangerne som lå ute i fjorden, fanget hval og leverte fettet. Det var folk som Amundsen på Hvaler og onsinger som Finstad, Jens Nyland, Franz Møren og Anton Enghaugen. De lå ute i dekksbåtene sine, skjøt hval, grovparterte den og ankret gjerne opp ved brygga vår på pinseaften. Tvete sto klar med Forden og kjørte de svære bitene opp til flenseplan ved fabrikken der alle som kunne krype og gå gikk løs med flensekniver.
En del av spekket leverte vi til Fredrikstad, men folk fikk gjerne med seg et par kilo hjem til å ha på brødet eller til å steke i. Jeg synes jeg kan kjenne lukta den dag i dag. Resten havnet i autoklaven og ble til olje som vi leverte til Denofa eller brukte til vår egen såpefabrikasjon.
Det kom rundskriv fra departementet: «Det er ikke tillatt med mer enn 4 % fett i såpa.» Det vanlige var 20 %. Herman Hedenberg, en gammel, trivelig såpekoker var helt fortvila. Slo han såpa opp i butten, seg den ut, det var umulig å få den til å feste seg. Han blandet i alt mulig, han mikset og ordnet. En dag kom han inn med tårer i øynene: – Pedersen, jeg har klart det.
De ringte fra Borge Margarinfabrikk: – Om vi kunne smelte om et parti ødelagt meierismør de hadde fått overtatt av tyskerne. Vi fikk det bort og skar innover. Et stykke inni var det helt fint. Budstikka gikk, vi delte opp og pakket inn en to-tre kg på mann. Den dagen var det mange blide fjes i strøket. Resten havnet i autoklaven. Av tre tonn smør leverte vi to tonn tilbake. Telefon på nytt: – Resten? Jo, det har havnet på samme søpledynga som vrakolja… Det ble godtatt. Jeg syntes han hørtes noe tvilende ut i telefonen, sa broder Bjørn.
Etter krigen startet tremelproduksjonen igjen. Den fortsatte utover 60-tallet, men etter hvert som sagbrukene langs elva la ned, ble det stadig vanskeligere å få møle. Det hendte vi måtte helt til Sverige for å hente råstoffer. I 1967 var det slutt. Gressvik Kjemisk Tekniske fortsatte frem til begynnelsen på 70-tallet med å lage såpe og bonevoks. Så var det slutt der også. Nå er begge bedriftene blitt industrihistorie.
Trykt i Demokraten 1993