Hallo, hallo, Clifden kaller!

I 1895 sendte den italienske ingeniør Guglielmo Marconi for første gang morsesignaler gjennom eteren. 12. desember 1901 nådde signalet for S første gang over Atlanterhavet.
I 1907 åpnet Marconi regulær radiotrafikk mellom Europa og Amerika. Demokraten har sett restene av kjempestasjonen i Irland.

Clifden, Connemara er en småby på Atlanterhavskysten av Irland. Neste by vestover ligger i Amerika. Den veien har mange tatt. Sammenraste låver, fjøs og våningshus langs veiene i Connemara forteller en del av den historien. Landskapet har vært et av Irlands fattigste områder. Potetpesten ved midten av forrige århundre utryddet vel halvparten av befolkningen. På 1600-tallet satte Cromwell i verk etnisk utrenskning. Han jaget den katolske, irske befolkningen fra resten av øya til Connemara. Det skulle skaffes plass til den engelsktalende overklassen. Frigjøringskampen var lang og hard. Ved veien inn til Clifden står et keltisk kors til minne om Thomas Wheelan, som i 1921 ble henrettet av engelskmennene. To engelske politimenn ble skutt som hevn. Samme år sved engelske leiesoldater av halve byen.

Den nasjonale frigjøringen ble fullført. Den sosiale lar vente på seg. – Arbeid, det er bare noe å drømme om, sier den halvvoksne guttungen ved disken i Lowrys bar.

Over og bak byen hever åsene seg mot The twelve Bens, de tolv fjelltoppene som hyllet i tåke seiler mot himmelen. Ut mot havet strekker torv- og myrlandet seg mil etter mil i brunt og grått og lyngblomstrødt. Utover i myren slynger en kroket vei seg mot vest til nok et minne om engelskmennene: Kjempestasjonen som fra 1907 knyttet den første regulære forbindelsen gjennom eteren til kontinentet på den andre siden av Atlanterhavet.

Bare sporene er tilbake: en grunnmur her, noen sammenraste teglstensbrokker der, en vegg som står igjen, de gjengrodde sporene til den smalsporede jernbanen som fraktet mennesker og materiell utover i myrene. Til sist: De støpte fundamentene til stålmasten som strakte seg 140 fot opp mot himmelen.

I 1905 startet arbeidet med å bygge stasjonen. Folk ble hentet fra Clifden og omegn til velkomment lønnsarbeid for en befolkning som hadde levd på et eksistensminimum. Ingeniører og teknikere kom fra England og levde, så langt det lot seg gjøre, et slags Londonliv på Railway Hotel inne i byen.

Anlegget ble reist på rekordtid: Sender og mottagerbygninger, den enorme kondensatorhallen, kraftstasjonen og el-verket, bungalowene for de ansatte og for ledelsen. Litt på avstand tennisbane for engelskmenn i hvite shorts og brakkeleiren for de engelske Tommiene som bevoktet anlegget.

Området var strengt avsperret. Marconi hadde sitt eget trådløse system, og utenforstående snushaner skulle ikke få slippe inn blant spoler, transformatorer, kondensatorer og gnistgap.

I oktober 1907 presset radiotelegrafistene ned nøkkelen for første gang: CQ, CQ, Marconistasjonen i Clifden kaller Amerika. Gnister spraket i gnistgapet og så kraftig var lyden at den kunne høres inn i Clifden 3 kilometer unna. Gamle mennesker korset seg og ventet verdens undergang.

I hodetelefonene knitret svaret fra den tilsvarende stasjonen i Glace Bay i Nova Scotia: – Vi hører deg… Den transatlantiske forbindelsen var knyttet.

I dag beiter hundretalls sauer mellom hustufter og ruiner. I restene av selve sendestasjonen har tre hvite og en svart funnet ly for det fine, milde irske sommerregnet. De morser sakte og melankolsk med store blanke øyne mot den enslige besøkeren som tråkker rundt på torvmyren.

En blank, glassert gjenstand stikker opp blant lyngtustene. Et stykke hvit porselen, en bit av de store isolatorene som bar antennen som hang 3.000 meter lang mellom de høye mastene. Ved morsenøklene satt de tre radiooperatørene og tikket telegrammer om børsfall, om seire på vestfronten og sammenbruddet på østfronten og hilsener fra Sam O’Connor i Brooklyn til bror og søster i Dublin.

En av dem var Jack Philips. Så gikk han trett og til sjøs som radiotelegrafist på S/S Titanic. Her fikk han ordren: – Send SOS! til vannet fosser inn over dørken i radiolugaren og han går ned med skipet.

Fram til 1922 var stasjonen i drift, i 3 skift, døgnet rundt, på bølgelengde 6666 meter med 500 kW i antennen. Strømmen kom fra dynamoen, drevet av store dampmaskiner. Brenslet var torv fra myrene. 60 mann fra distriktet hadde jobben å stikke ut og få fram torven.

I 1922 raser borgerkrigen mellom tilhengere av full irsk selvstendighet og de som har godtatt å bli fristat innenfor rammen av det britiske verdensriket. Republikanerne går til angrep på stasjonen og store deler av anlegget blir sprengt og brent. Den blir aldri bygget opp igjen. En stor moderne stasjon i Wales tok over Atlanterhavstrafikken.

Ennå finnes det folk i distriktet som husker Marconi-epoken. Guy Pearse, Letterfrack, er en av dem. Faren var med da de bygget kjempestasjonen utenfor Clifden, og da de flyttet mottagerstasjonen opp på en fjelltopp nær Letterfrack for å kunne sende og ta imot samtidig:

– Far var riggerformann. Han var med og reiste mastene og var første mann på toppen når bardunene skulle festes. Han var sterk i høyden. Fem eller 100 meter til værs, det spilte ingen rolle.

Det var et hardt slit å få bygget mottakerstasjonen i det bratte og stenete terrenget. Kompaniet skaffet folk fra distriktet heromkring. Unge gutter med esler som slet seg opp de bratte skrentene med sekker med sand og sement på ryggen. Betalingen var to shilling dagen for gutten og to for eselet. Det var mange penger den gangen. Du kan ikke tro hvilken fattigdom det var her. Folk levde fra hånd til munn i usle hytter med stråtak. Lønna fra kompaniet var som en gave fra himmelen.

Marconi kom selv i en fin, blank bil fra Dublin og inspiserte arbeidet. Han hadde en svart lapp over øyet. Marconi var en grei kar, han gikk rundt og tok folk i handa og prata, akkurat som du og jeg. Både mora og kona hans var irske. Selve stasjonen var installert i en hytte av bølgeblikk. En gammel mann fra Letterfrack, som døde for et par år siden, var der da stasjonen ble åpnet. Han fortalte at han sto utenfor hytta og hørte en underlig lyd, det var som noen i nærheten spilte en melodi på et eller annet instrument. Så kom ingeniøren ut i døra: – Hør nå godt etter gutt, sa han, what you are listening to, is history. Det du hører nå er historie. Det er de første signalene vi får inn fra den andre siden av Atlanteren.

Ingeniørene bodde i O’Gradys hotell nede i Letterfrack. På julen stengte de stasjonen i 14 dager for å reise hjem og spise plumpudding i England. Etter at Marconistasjonen var lagt ned, fulgte far med og rigget opp mastene til den nye, store moderne stasjonen i Turo i Wales. For pengene han sparte sammen, startet han en pub her i Letterfrack. Det hendte at jeg sto bak disken.

Like etter at siste krig hadde brutt ut, kom det en norsk båt med kull hit. Det var den siste kullasten vi fikk på fem år. Etter at de hadde lossa, lå de og venta på tidvannet. Først drakk de opp all guinnessen i puben. Så grov de i lommene og sa at de ville ha Gålflekk, Gålflekk for resten av myntene. Det var bedre å kjøpe sigaretter for pengene enn at fiskene skulle få dem, sa de norske sjøfolka. De var sikre på at de snart ville bli torpedert og havne på Atlanterhavets bunn.

Trykt i Demokraten 1993