Med nyheter i strømpene

Hjemme hos Fredrik Karlsen i Påskestien på Kråkerøy ble den illegale avisen til. Foruten Fredrik sto barna Gudrun og Reidar og Rolf Normann Hansen og Ernst Olsen for produksjon og distribusjon. Rolf hadde arkene i strømpene, Ernst bar dem i nisteboksen.
Kurerer og flyktninger gikk til og fra. Den dialektiske materialismen var pensum. En dag ålte en hirdmann seg mot huset.

Ernst: – Jeg var såvidt innom ei kommunistgruppe her i byen før krigen. Det var Karl Widell som spurte meg. Vi møttes hjemme hos Pål London i Nilsegården og studerte marxistisk teori. Det ble ofte å melde forfall, for på den tida sto jeg om bord i slepebåten Sam.

Rolf: – Jeg var politisk temmelig blank før krigen. Jeg boksa litt i AIL Uræd, men det var flaut å møte opp med et blått øye når du hadde invitert ei jente ut. Men du gjorde deg dine tanker. Etter skolen var det ingen som hadde bruk for deg. Det var ut i arbeidsledighet eller dårlig lønna arbeid. Jeg hadde viserguttjobb hos Johan L. Hansen til 12 kroner uka. Det begynte å gå opp for meg at det måtte være noe gærnt i selve systemet.

Ernst: – Jeg var blant de heldige som fikk hyre. Vi gikk på Statene og der kom jeg i forbindelse med den skandinaviske sjømannsklubben. De arbeida for å bedre forholda for sjøfolka, og var hata av rederne. En gang storma politiet møtelokalet vårt i Philadelphia og arresterte 27 mann.

Rolf: – Jeg fikk også tjangs på en tur ut på slutten av 30-tallet. Jeg hadde flaks, for vi kom hjem tre dager før 9. april. Ellers hadde jeg måttet seile ute under hele krigen. 9. april meldte jeg meg på regimentskontoret i Gamlebyen. Der sendte de meg til Hafslund. Der sa de: – Dem har flytta til Slitu. Etter en del til og fra på Askerkanten gikk vi over grensen og ble internert i Sverige. På høsten, jeg trur det var på Hitlers fødselsdag, fikk vi tilgivelse og kunne reise hjem.

Ernst: – I 1939 etter at krigen hadde brutt ut nede i Europa, ble jeg kalt hjem til militærtjeneste. 9. april traff jeg sersjant Fure borte i veien og spurte hva jeg skulle gjøre. – Du får dra til Ski, sa sersjant Fure. Jeg skjønte det hadde lite for seg og tok den motsatte veien og havna ved Hafslund. Der meldte jeg meg som stabsvakt og havna i Slitu og senere i Filipstad i Sverige. Jeg kjente ikke Rolf da.

Rolf: – Jeg hadde begynt å fri til Gudrun, dattera til Fredrik Karlsen. Familien bodde øverst i Påskestien på Kråkerøy. Der hjemme prata de politikk støtt. Fredrik var kommunist fra lenge før krigen, og Gudrun var med i AUF som lå godt til venstre for Arbeiderpartiet. Det var vanskelig for kommunistene det første krigsåret. Etter Finlandskrigen var det mange som var gærne på russera. Fredrik sa: – De må beskytte Leningrad. Få hørte på’n. Etter at tyskerne gikk løs på Sovjetunionen i -41 ble det mye enklere.

Skvær kar med meningers mot

Ernst: – Jeg hadde kjent Fredrik lenge. Han bodde ei tid rett bortafor oss i huset som brant ned. Grunnmuren ligger der ennå. Jeg satte alltid Fredrik høyt – han var en veldig skvær og real person. Han hadde sine meningers mot og sa rett ut det han sto for – samme hvem han snakka med. Jeg glemmer aldri det han sa til en som lurte på om han kunne stole på meg der jeg kom med avislapper: – Den jeg stoler på, kan du stole, sa Fredrik.

Rolf: – Han hadde vel ikke lest så mye teori, men hadde de samme erfaringene som mange andre arbeidsfolk i årene før krigen. Han hadde bygd seg hus på tyvetallet, men så steg krona og han klarte ikke lånet og måtte gå fra huset. Svigermor fortalte at de åra spiste de poteter og sild på julaften.

På slutten av tredvetallet fikk han offentlig byggelån og satte igang igjen etter at de hadde trekt 500 kroner i restskatt av lånet. Han klarte å bygge huset i Påskestien for 5.500 kroner. Det var i stua i det huset at vi begynte å lage den illegale avisa høsten 1941. Gudrun skaffa en skrivemaskin for hun satt i styret i AUF. Hvorfra stensilmaskinen kom, det vet jeg ikke. Foruten Fredrik så var det altså Gudrun, bror hennes, Reidar, Ernst og jeg sjøl med på det. Vi var ikke i tvil når det gjaldt det illegale. Du hata jo nazistene og fascismen som bare fanken.

Vi hadde radioen i hoggestabben

Ernst: – Jeg husker at Fredrik kom til meg og spurte om jeg ville dele ut aviser. Han visste at jeg hadde vært borti de der ungdomsgreiene.

Rolf: – Etter at vi hadde trekt ned rullegardina på kvelden, slo Gudrun ned på stensiler, og så sveiva vi ut arka i A4-format. Avisa hadde ikke noe navn, men jeg tror det sto nyheter øverst. Nyhetene måtte han ha fått av noen andre for vi hadde ikke noen radio på den tida. Det var først lenge etterpå at vi fikk en slik sweet-heart av hjemmefronten.

Ernst: – Fredrik viste meg at han hadde gjemt radioen på et lurt sted. Han hadde den i et hulrom i hoggestabben.

Rolf: – Det var jeg som hadde skjært ut og laga åpninga i stabben. Jeg måtte sette i en styreplugg på hver side. Vi hengte antenna i taket og lytta på London. Jeg hadde hoggestabben helt til vi flytta fra Påskestien i 1972.

Ernst: – Jeg var mest med å distribuere. Jeg fikk ruller med avisarkene av Fredrik. Utapå rullen hadde han skrevet hvem som skulle ha den, i en slags kode. A. Freden var Fredriksen i Rødsbakken som tok med til skofabrikken. Ellers hadde jeg med til arbeidsplassen min på Porselen. Det kan ha vært flere steder også, men det er de jeg husker. Jeg trur arbeidskameratene satte pris på arket. Senere la Fredrik avisa inn i hefter som han ga meg. På et av heftene sto det «100 potetoppskrifter».

Rolf: – Vi laga vel i alt en 50-100 stykker. Det gikk radig når du først hadde stensilen i duplikatoren. Avisa kom ut – skal vi si sånn en gang i måneden. Han var veldig ivrig på det, Fredrik. Sjøl ga jeg’n til foreldrene mine og til arbeidskameratene. Først på Tremelfabrikken, og så på Glomma Papp på Gressvik. Jeg hadde stukki avisbunken ned i strømpa når jeg gikk på jobb om morran.

Ernst: – Jeg hadde dem i matboksen. En gang ble jeg stoppa og bedt om å åpne boksen, men de så ikke avisen som var bretta på bånn. Engstelig ble jeg først etter at jeg hadde gifta meg i -43 og guttungen var født.

Rolf: – Det var alltid risikoen for at du kunne bli tatt. Det var ikke godt å skjule det hvis det skulle bli husrannsaking. Det var slik at a’en på skrivemaskin var en svensk ä – på den måten kunne politiet spore tilbake.

Ernst: – Det var sikkert andre inne i bildet som vi ikke kjente til. På Glombo var det en masse radikale som må ha fått avisa av folk som Fredrik ikke fortalte oss om. Kanskje han hadde lært fremgangsmåten av William Mikalsen, som hadde god erfaring i illegalt arbeid.

Stikkordet var Holtermann

– Da jeg fikk andre oppdrag, skjønte jeg at det fantes et større apparat. En gang skulle jeg møte en nedved Kråkerøy ferjested. På veien spurte han meg om noe. Det var stikkordet: Alt i orden. Etter krigen så jeg i fagbladet at det var Edvard Støland i kommunistpartiet. En dag sier Fredrik at jeg skal gå opp til Molteberg på Nabbetorp. Der fikk jeg beskjed at jeg skulle ha med noen papirer til en adresse i Oslo. Stedet var Medisintrankontrollen, stikkordet Holtermann og adressa Trondheimsveien 100. Jeg skulle være lur og ba drosjesjåføren kjøre til 99, men der var det bare et plankegjerde. Da ble han for alvor nysgjerrig. Men jeg fant da fram og fikk levert. De stilte meg spørsmål, jeg tror de ville prøve meg, de syntes jeg var veldig ung. Jeg mener at en av dem var Arne Gauslaa, som tyskerne tok livet av senere.

Rolf: – Vi drev også med studiesirkel: der var Gudrun og Reidar og Ernst, og Einar Karlsen, søskenbarnet til Gudrun med. Vi hadde fått tak i Sovjetunionens kommunistiske partis historie og plundra fælt med avsnittet om den historiske og dialektiske materialismen.

Ernst: – Vi flytta oss litt rundt, noen ganger var vi i Påskestien, andre ganger hos Einar på Bjølstadskogen. Ei hel uke lå vi i ei hytte på Bempilen. Rolf var ikke med da. Vi snakka om å skaffe oss våpen. Jeg er glad vi ikke gjorde det. Han på Porselen som kunne ordne gevær, ble senere så nervøs at han tok livet av seg.

En hirdmann på magen i gresset

Rolf: – Huset i Påskestien lå avsides, det var det eneste huset der oppe den gangen. På veggen hang det en plakat: Brus til salgs. Det var svigermos som solgte ei flaske eller to til turgåere. Etter hvert mente vi å merke at det var enkelte som begynte å bli veldig ivrige på den brusen.

Ernst: – Jeg kom opp en kveld og så sykkelspor inn i skauen. Jeg fulgte etter og så en hirdmann ligge flat i gresset og speide og lure på huset. Jeg kjente’n godt, han lever ennå. Jeg ga beskjed til Fredrik om det jeg hadde sett.

Rolf: – Det var etter det at vi ble enige om å stanse avisa. Ernst fikk jobben å flytte stensilmaskinen over til Nabbetorp, for han hadde trent og hadde både pust og muskler.

Ernst: – Jeg fikk beskjed av Fredrik å ta over ved Bekkhus ferjested. Så bar jeg maskinen opp Heibergsgate. Da jeg kom forbi kirkegården, datt det en kastanje i bakken. Nervene var i helspenn. Han jeg skulle levere til, ville ikke ha maskin. Jeg tenkte at da får jeg kaste’n i elva. Men så sa han at jeg skulle prøve hos en student som het Karsten Johannessen og bodde i et uthus. Han tok imot maskinen.

Da Rådebonden leste Stalin

Rolf: – Vi la ikke ned etterpå. Vi begynte å få materiell innenfra. Vi fikk Friheten, den var profesjonelt laga med ordentlig trykk på tynt papir. En gang hadde jeg med meg 4 eksemplar av en Stalintale til en bonde i Råde som vi handla melk hos. Reidar, som hadde fått jobb i Oslo, hadde med seg materiellet. Så sprakk gruppa han var med i, og på slutten av krigen lå han i dekning i Påskestien.

Ernst: – En dag dukka William Mikalsen og en kamerat opp på vei til Sverige. De bevega seg ikke utafor husdøra. Isteden ble det diskutert politikk sent og tidlig.

Rolf: – Det gikk mye på forholdet til Arbeiderpartiet etter krigen. Reidar hadde en kamerat som het Helmer Madsen som han var svært påvirka av: – Klart vi skal gå sammen, sa Reidar. Fredrik tok imot: – Går vi med dem blir det lille kommunistpartiet spist opp.

Ernst: – Det var jo annen motstand i distriktet. På Porselen danna de en sånn bedriftsorganisasjon. Direktøren Krogstie var med der. Det var en arbeidskamerat som advarte mot meg: – Han Ernst er for farlig, han kan vi ikke ha med.

Rolf: – 7. mai 1945 var alle sammen enige og jubla og sang Seieren er vår …

Ernst: – Det varte ikke lenge før du lurte på om du måtte gå under jorda på nytt.

Trykt i Demokraten 1993