Vi lempet journalistene ut av setteriet

Setter Rolf Andersen lærte sortekunsten i Næsgaards trykkeri, fortsatte i Smaalenenes Social-Demokrat, for å ende som høyt kvalifisert og respektert fagmann i Fredriksstad Blad.
– Jeg satte avisoverskrifter med grotesk, tydet P. Moe Johansens kråketær og hev Jørgen Hustad ut av setteriet.

De første årene av mitt liv bodde vi på Apenesfjellet. Da jeg var ti år, flyttet vi til St. Hansfjellet. Forleden gikk jeg en tur i barndommens gater. Noe var likt, en god del er forandret. Vi pleide å gå på skøyter på Seierdammen. Stedet fant jeg, men dammen var vekk. Olaf Lund var en av kameratene. Søren Kjellberg bodde lenger opp i gata. Han var høy og kraftig og hoppet over en klasse på skolen. Guttene i Nilsegården inviterte av og til på slagsmål. At noen fikk varig men, kan jeg ikke huske. Etter at vi hadde flyttet, fikk jeg fortsette på St. Croix skole. Mikael Frestad var klassekameraten min. Læreren het Andreas Nødveidt. Han var altfor snill og fortalte historier i timene. Det var ikke alle lærerne på St. Croix som gjorde det. Når det lakket mot jul, så vi fram til at de skulle slakte griser i guttehjemmet tvers over plassen. Vi ble skuffet, for de sendte bud på slakteren mens vi hadde time om elver i Sibir. I klassen min gikk tre gutter fra hjemmet. De hadde like buseruller og knebukser. Jeg kan ikke erindre at de ble plaget av den grunn.

Etter skolen var det å prøve å få seg arbeid. Søsteren min var bestevenninne til datteren til Næsgaard. Det hjalp meg til viserguttjobb i trykkeriet. Næsgaard leverte trykksaker til en mengde avholdslosjer i distriktet. Jeg hadde jobben å slepe de tunge pakkene til posthuset i Nygaardsgata. Lønna var 30 kroner måneden. Etter en tid begynte jeg i lære. Jeg sto ved settekassa, plukka fram satsen, plasserte den på settelinja på vinkelhaka. Når den var full, var det å ta fatt på en ny linje. Når alt var satt, slo jeg en hyssing rundt.

Næsgaard holdt til i trehuset som lå der den nye politistasjonen ligger i dag. Setteriet og papirlageret var i annen etasje. I første var forretningen og trykkeriet med en digelpresse, en flattrykkspresse og en Heidelberger. Til å begynne med sto jeg ved digelpressa og trykte kransebånd: «Takk for alt. Hvil i fred». Ved flattrykkspressa sto Sigrid Johnsen og Ellen Bjerring. De var påleggersker og la inn og tok ut arkene. Før jul trykket Næsgaard alltid programmene til konserten som Madsens orkester hadde annendag jul i Arbeiderforeningen.

Jeg var hos Næsgaard til 1936, da jeg begynte i setteriet i Smaalenenes Social-Demokrat. Der fikk jeg 90 kr uka. Det var en del penger i en tid da værstekællene tjente 75.

Avisa holdt ennå til i Mellemgata. Opp stentrappa fra gata kom du inn i ekspedisjonen. Hvem som satt der har jeg glemt, men på kontoret innenfor styrte forretningsfører Tobiassen debet og kredit.

Redaktøren, P. Moe Johansen, hadde et lite krypinn av et kontor i annen etasje. Om morgenen kom han vaggende god og rund, med en slitt mappe under armen, nedover Nygaardsgata for å ta fatt på dagens redaktørgjerning. Ellers bestod redaksjonen av Arthur Lohne, Jørgen Hustad og Otto Reff.

Tobiassen var redaktørens rake motsetning: lang og tynn og på øret sparsommelig. Når en agent hadde vært oppe i setteriet og kapret en bestilling, måtte han etterpå ned på kontoret til Tobiassen. Forretningsføreren strøk halve bestillingen, uten å tenke på at når du kjøper en skrift, trenger du det hele. Tobiassen hadde opprinnelig vært murer: – Är det ni som är muraren, hilste en gang en svenske som arbeidet i setteriet.

Teknisk avdeling lå i huset i bakgården. Innenfor porten duftet først utedoene på rekke og rad. Inn døra kom du til trykkeriet og støperiet. Pressa var en flattrykksrotasjon. Trykkeren var Philip Skogstrøm, far til senere redaktør i Fredriksstad Blad. Trappa til annen førte til setteriet. Først håndsetteriet: et langt rom med vinduer ut mot gården. Midt på gulvet sto reolene med satsen. Du trakk dem ut og satte den på skrå når du gikk i gang med arbeidet. Ved siden av sto det lange bordet der ombrekkinga gikk for seg. I et mindre rom innenfor var settemaskinene: tre Linotypemaskiner på rekke og rad og et gammelt treskeverk der setteren måtte stå.

Over det hele våket faktor Oskar Johansen. Han hadde vært i avisa siden 1914. Johansen het Svarten, for alt var svart på’n: håret, de buskede øyenbrynene og de kraftige nevene. Han kunne være bøs, men mest utad når en journalist forsøkte å yppe seg. Maskinsetterne var Fritjof Hagstrøm, Randulf Skauge og Ragnvald Tindlund. To av dem kunne ikke fordra hverandre, så de plasserte seg ved settemaskinen med tredjemann i midten. Alle tre var bringedrøye karer, med sans for livets goder. Når én gikk på ferie, var det skikk at han spanderte en halv akevitt og diverse øl på resten av gjengen.

I håndsetteriet hadde vi Reidar Kristiansen, som var halvmann, det vil si at han også arbeidet ved maskinene. Så var det Birgitte Arnesen, Arnt Habel fra Apenesfjellet og jeg sjøl. Habel hadde vanen alltid å ta et slag forbi avisa om morgenen slik at han i alle år kom fem minutter for sent.

Jeg startet gjerne dagen med å sette annonser. De fleste ble satt for hånd. Faktor fordelte, og det var stadig rift om å sikre seg dem med den største skrifta, for de var enklest å sette. Rett under jul var det alltid mangel på J’ene. Setteren avgjorde hvordan annonsene til Stene R., Rosenbergs Manufaktur, Mathiesen Musikkhandel eller Anton Olsen Bokhandel skulle se ut. Av og til kom kundene med sine ønsker. Ett var alldeles umulig. Jeg til faktor: – Dette går ikke, det er umulig å få til. Johansen: – Sett den opp, for fanken, og send korrekturen. Kunden svarte: – Lag den etter beste evne. Det gjorde vi, og den gikk hele sommeren.

En gang fikk Skauge overlatt teksten til en dødsannonse. Han ville markere at han var maskinsetter og slo ned hele annonsen i små bokstaver, fra min kjære mann til dypt er du savnet. Han fikk aldri mer den jobben. Utover formiddagen begynte redaksjonen å levere manuskripter. Alt var håndskrevet. P. Moes ledere var velskrevne og nesten uleselige. Du fikk hjelpe deg med å gjette. Senere, da jeg hadde flyttet over i Fredriksstad Blad, leverte Didrik Dahl et flak med forferdelig skrift. Jeg peker på en krøll og en loddrett strek: Didrik ser lyseblått opp: – Du ser vel at det står «lensmann»!

Av og til braket det løs. Oskar Johansen kastet engang en blybit i bordet så merket sto der i alle tider. Sjøl lempet jeg Jørgen Hustad på dør. Etter en halv times tid dukket han opp igjen blid og fornøyd.

Setterne bestemte hvordan avisa skulle se ut. Vi fikk gjerne oppgitt spaltebredde og hvilken side stoffet skulle stå – resten klarte vi sjøl. – Det der er viktig, det skal på topp, det der er av mindre betydning, det plasserer vi nederst. Vi hadde stort sett bare to skrifttyper å velge mellom: Grotesk og antikva. Købersaken gikk med grotesk over tre spalter på første side. Gårdsbrannen på Rolvsøy fikk nøye seg med en spalte og antikva på siste. Forsida kunne nok virke tørr sammenliknet med f. eks. VG og Dagbla’ i dag. De er jo rene cirkusplakater.

Bilder var det smått med. Når en journalist en sjelden gang hadde knipset, måtte filmene sendes til klisjeanstalt i Oslo. Fra byråene fikk vi tilsendt pappmatriser og så støpte vi sjøl. Klisjeen måtte støpes like høy som skrifthøyden. Det var fagarbeid av klasse. I Smaalenene hadde vi en flink stereotypør, Rolf Corneliussen, som klarte jobben.

En gang ville redaktøren ha en sommerside. Jeg skar ut i linoleum med noen enkle hjelpemidler: noen trær, en hytte ved sjøen, en seilbåt. – Det er bra, det er utmerket! sa P. Moe Johansen. Som takk for hjelpen ga han meg et sett skjærestikler. Med dem skar jeg iblant ut firmamerker som vi brukte i annonsene.

P. Moe kunne overraske på mange måter. Etter en ferie dukket han opp i redaksjonen med svært, svart helskjegg. Han så virkelig flott ut. En dag er skjegget vekk, han stiller helt glattbarbert. ??? – Jo, dere skjønner, jeg kan ikke suge torskehoder med så mye hår i ansiktet!

Matglade Moe hadde en gang under krigen skrevet en kritisk artikkel om forsyningssituasjonen. Han ble innkalt til forhør i Fergestedsveien. – Se her, sa Moe, og tok tak i bukselinningen og dro ut buksa, så tyskerne kunne se hvordan han var gått ned i vekt. Herrefolket ga seg.

Klokka ett var dead-line. Skogstrøm slo på bryteren og dro i spaken, og flattrykksrotasjonspressa durte i vei. Som oftest gikk det bra. En gang røk papiret igjen og igjen til jeg tilfeldigvis oppdaget en skrue som sto i været og rispet opp. En annen gang hadde trykkeren glemt å skru fast en hendel som holdt plata på plass. For hver gang det gikk rundt, kom plata i full fart mot’n. Han skjøv den inn og skjøv den inn og ropte på hjelp til de kom til og fikk slått av pressa. En tredje gang gikk lyset og blyet størknet. Hele staben gikk i gang med å sette sidene for hånd, så vi kunne få ut avisa.

Etter at avisa var trykt var det middag. Johansen ruslet ned trappa til Skogstrøm i første, og så satte de seg på bordet med matpakkene og kaffeflaskene mellom seg og foldet ut dagens avis. Det hendte Johansen tok feil flaske. Skogstrøm: – Nei, men er det slutt på kaffen alt!

Etter pausen var det å gå i gang med avisa for neste dag. Vi holdt gjerne på til seks. Så hengte vi av oss lagerfrakkene, fikk av oss den verste trykksverta og ruslet hjem. I setteriet hadde vi en kum der vi pleide å vaske sidene med lut. Den gikk like greit til håndvasken. Der sto de tre maskinsetterne på rekke og rad og gned og gnikket hendene. Tre kraftige bakender sto i været. Det minnet granngivelig om tre griser i ei tro.

Trykt i Demokraten 1993