Achtung! Dere er fanger!

…kommanderte den tyske orlogskapteinen. Ragnar Andersen fra Kråkerøy, smører på M/S Tirana, måtte adlyde ordre.
I Indiahavet herjet tyske raidere. Wilhelmsenbåten var ikke den første erobringen. På vei til internering i Frankrike smalt det en gang til…

– Jeg er født i Svelvik, men vokste opp på Kråkerøy. Far var oppmerker på FMV. Han døde da jeg var fire år gammel. Mor slo seg gjennom ved å sy for folk.

Jeg gikk på Smertu skole og ble konfirmert i sokneprest Haugens første kull. Etter skolen begynte jeg i lære på Kråkerøy verk. Jeg hadde 33 øre timen, ble satt til å skumme jern i støperiet og fikk kjeft av formann når jeg tok meg fem minutter. Mens jeg gikk i læra, tok jeg aftenskolen. Lien banket inn pensum mens han slo takten med pekestokken mot kateteret.

Jeg hadde lyst til å dra til sjøs og begynte på maskinistskolen. Før jeg fikk tatt eksamen, fikk jeg kjangs på hyre i Wilhelmsens rederi. En venn av mor hadde spurt for meg. Båten het Taiwan, lå ved Øra og var en gammel holk. Det var plenty av kakerlakker, og dårlig med mat, og skipperen venta at du bukka når han så på deg. Jeg mønstra på som maskingutt og ble forfremma til smører etter tre måneder. Maskinen var nedkjørt og vi måtte reparere støtt. Det var et jævla slit. Første turen gikk til Amerika. Før hadde jeg bare vært utenlands i Strømstad. I New York ønska Frihetsstatuen velkommen. Vi skjønte at det bare var bløff da vi kom sydpå og så Colored people only på busser og trikker.

Fra Statene gikk vi på Østen: Japan, Kina, Indonesia, Celebes, Borneo, før vi dreide baugen hjemover. På Valetta på Malta kom spanjoler om bord og ville verve folk til å slåss for Franco. Skulle vi gått med, hadde det vært på den andre siden.

Vi selger båten og drekker opp penga!

– Da krigen brøt ut høsten -39 var vi i Middelhavet. Vi malte NORGE i svære bokstaver på båtsidene og gikk i konvoi til England. I Newcastle var det dobbelt kontroll i geiten og mørklagt i gatene, men vi famla oss da fram til The Lion and the Lamb. Jeg hadde håpa på å feire jul hjemme, men julaften i Bergen regna det så det plaska og siste tog var gått.

I februar -40 mønstra jeg på M/S Tirana, en nybygd 10.000 tonner som lå i tørrdokk på Aker. Vi gikk i ballast til Afrika og derfra med saltlast til Japan. I Hakodate kom gnisten med et telegram: – Tyskerne hadde gått inn i Norge. Skipperen samla oss i salongen: – Jeg håper dere ikke går i land og danser i kveld. Vi gikk i land likevel, og det gjorde skipperen også. Vi skulle ha avstemning om hva vi skulle gjøre. En nordlending tok handa i været: – Jeg synes vi skulle dra til Hongkong og selge båten og drekke opp penga. Det ble til at vi ville seile for Norge. I Williamstown i Australia fikk vi kanon på bakken. Jeg ble plukka ut til gunner. Jeg skulle døtte inn granatene og ta imot hylsa. Rundt livet hadde jeg tennsatsene i et tjukt belte.

Det er liv i meg ennå!

– Vi dro fra Australia lasta med allslags krigsmateriell til engelskmennene i Mombasa. 10. juni 1940 var vi i Indiahavet nær Madagaskar. Havet lå stille og pent, og vi hadde nettopp spist frokost, da vi legger merke til en båt akterut som ligger på samme kurs som vi. Jeg drev akkurat på og malte tunnelsjakta akterut, da jeg hørte det smalt. Jeg skjønte ingenting og tok noen strøk til med kosten, men så smalt det flere ganger. Jeg flyr opp i maskinrommet der jeg treffer på noen av dekksfolka og annenstyrmann. Jeg skal til å klatre opp leideren for å komme til kanonen, da styrmann drar meg ned: – De skyter på oss, sier’n, du må ikke gå opp, det ligger dusinvis av daue folk der oppe. Da jeg likevel kom meg opp på dekk, er det blod overalt og døde og sårede ligger om hverandre. Maskingutten som jeg delte lugar med, ligger og holder tarmene inne med hendene. – Det er liv i meg ennå, Andersen, sier’n.

Så legger en båt til ved skipssida, folk i tyske marineuniformer klatrer om bord, de roper og hoier og peker på oss med maskingeværene, samler oss på midtskipet og kommanderer fra brua: – Dere er tyske krigsfanger!

Fra Tirana ble vi ført over til skipet som hadde angrepi. Nå skjønte vi tegninga: Det var en tysk raider, under hollandsk flagg og lastebåt å se til, men når de slo opp skansekledninga, stakk kanoner og torpedorør fram, vinsjene var luftskyts og i ei kasse på dekket sto det et militærfly.

Et helvete for gamlekara

– Vi havna i bånn av båten der det var innreda fangerom med køyer i 2-3 etasjer. – Hello, sa noen engelskmenn fra en prise de hadde tatt tidligere. De døde og sårede fra Tirana var blitt ført om bord på raideren der en lege opererte de som var skada. Den tyske kapteinen sa at han var lei for det som hadde hendt: – Men jeg har mine ordre å gå etter. De døde ble begravd til sjøs, med flagget på kista, skipperen vår sa noen ord og den tyske kapteinen la til litt og så vippa de dem over bord og ned i Indiahavet.

Det tyske mannskapet var sjøfolk som oss, og vi led ingen nød. Men når de hadde fått kikk på en båt, smelte de jerndørene igjen og satte slåa for, og så satt vi der i bånn av båten og hørte smellene. Vi som var unge klarte det tålelig bra, men for de eldre som hadde kjerring og unger hjemme, må det ha vært det rene helvete.

Etter et par uker hadde det blitt ganske fullt nede hos oss for raideren fortsatte å herje i Indiahavet. Først tok de Kemendine, så en passasjerbåt, City of Bagdad, og deretter Wilhelmsenbåten Talleyrand. Etterpå senka de Talleyrand og da slapp de oss opp på dekk for å se på. De mente vel det kunne være nyttig lærdom for oss.

Vi møtte Tirana igjen med tysk prisemannskap om bord, og de fleste av oss ble overført dit. Det var nærmere 300 om bord, flere skipsmannskaper og passasjererne fra City of Bagdad som skulle sendes nordover til Europa.

En masse indere hadde innretta seg i bilene som Tirana hadde i lasterommet. Blant passasjerene fra City of Bagdad var det både kvinnfolk og unger. Jeg ble kjent med en mor med to unger, en gutt som het Robin på en åtte-ni år, og en eldre søster. Gutten og jeg ble veldig fine venner. På turen hjemover ble det født en unge, og Petra, trisa fra Tirana, og trisa fra Talleyrand stilte opp som jordmødre.

Vi gikk helt for oss sjøl, og hver gang det dukka opp en båt i horisonten, forandra vi kurs. Den 22. september nærma vi oss Girondebukta ved franskekysten. Jeg hadde akkurat spist middag og sa til kameraten min at nå går jeg en tur opp på båtdekket. Med det samme jeg kom opp, smalt det, og Tirana krenga over. Jeg sprang bort til rekka og hoppa. Mens jeg var i lufta, smalt det en gang til, og enda en gang da jeg hadde havna i sjøen.

Etterpå fikk vi vite at det var en engelsk ubåt som hadde fyrt av torpedoene. Tirana gikk ned på noen minutter. Jeg så den ene propellen snurre sakte rundt i lufta og svømte på alt jeg makta for å komme vekk. Rundt meg lå det en masse folk og kava, mens de ropte og skrek. Noen prøvde å komme seg opp på tønner som bare rulla rundt i vannet.

Senere viste det seg at mellom 70 og 80 mennesker hadde drukna. Blant dem var mora og de to ungene som jeg hadde blitt kjent med.

Først fikk jeg tak i en planke og la meg over den. Så kava jeg meg opp på en flåte. Ved siden av meg lå det en annen av mannskapet fra Tirana. Hver gang vi var på toppen av dønningen, så vi land langt inne. – Vi svømmer inn, ropte kameraten min. – Erru gærn, svarte jeg, det klarer vi aldri. Et fly kretsa over oss, og så kom en minesveiper ut og begynte å plukke opp de som lå i vannet. Det var forresten Narvik, som tyskerne hadde tatt da de erobra Norge.

Da vann ble til vin

– Da vi kom i land, ble vi sjøfolka plukka ut og plassert i ei brakke. Første kvelden ga de oss noen tepper som må ha vært laga av kølasekker, for om morran så vi ut som Sonny Boy, hele bunten.

Så fikk vi klær – først noen pysjamaser som vi tråkka rundt i med leire oppover bena. Senere ble vi dressa opp i noen avdanka, franske marineuniformer.

De som ville, kunne få arbeid. Betalinga var 40 pfennig timen. Vi lempa sand og jord på en flyplass i nærheten og var med og rydda en båt som var minesprengt og hadde grunnstøtt like ved Girondemunningen. Vi ble behandla ganske bra. En gang var det en tysk offiser som bøla og skrek om norske banditter som burde skytes hele bunten. Vi klaga på’n, og da forsvant han.

Maten gikk an, men vannet fikk vi ikke drikke, for de sa det var tyfusbakterier i det. I stedet rulla de fram rødvinsfat med kran i bånn, og ei øse som hang ved krana, og så var det bare å forsyne seg. Enkelte som var vant til å drikke, var stadig borte og skrudde på krana og gikk der og røra døgnet rundt. En dag bestemte kameraten min og jeg at vi skulle rømme og forsøke å komme oss over til Portugal. Med en planke klarte vi å komme oss over det tre meter høye gjerdet rundt leiren. Først kom vi til en bar der det sto ei kørj med flasker utafor. Den tok vi og panta flaskene i neste sjappe vi kom til. Så tok vi en øl og en øl til og fortsatte til neste bar og til den deretter. Vi kunne telle til ti på fransk, og jeg er sikker på at vi drakk mye mere øl enn det hadde vært på de flaskene.

Utpå natta ga vi opp å finne veien til Portugal. Vi gikk tilbake til leiren og meldte oss i vakta. De trua oss med kakebu, men så skulle den tyske marineattasjeen komme på inspeksjon, og da ville de ikke ha noen sittende i kasjotten. Etter det hørte vi ikke et ord mer.

Så stod jeg der midt på gulvet

– En dag kom en tysk løytnant, som het Mond, innom. Vi huska ham fra raideren. – Gott im Himmel, går dere her ennå? sa løytnanten. Rett etterpå fikk vi beskjed at vi skulle få reise hjem. De som var igjen fra Tirana og Talleyrand, ble lasta inn på et jernbanetog, og så dunka vi i fire døgn nordover. I Paris kom det noen Røde Kors-kvinnfolk med gensere og vanter til oss, og vi fikk mat i en slags kantine. I Köln var det flyalarm og vi ble kommandert ned i et tilfluktsrom tre etasjer under jorda. Forbi Maginotlinja var det ned med gardinene, men vi lurte oss til å kikke i sprekken og så trekors med rustne stålhjelmer på.

I Sverige sa vaktene: – Nu kan ni bara sticka, grabbar, men alle ville hjem.

De lossa oss på Loenga for at vi ikke skulle vekke slik oppsikt i de rare klærne våre. Vi hadde ikke et øre i lomma, men gikk opp på kontoret til Wilhelmsen og fikk noen kroner. Så gikk noen kamerater og jeg på d’Angleterre og spiste stekt småtorsk.

Det var tidlig kveld da jeg gikk av i Fredrikstad. Mor hadde flytta til en annen leilighet i huset, så jeg skjønte ingen ting. Men så fant jeg døra og banka på. Mor ble forfjamsa, hun hadde ikke hørt noe fra meg, hun trodde jeg var død, og så sto jeg plutselig midt på gulvet.

Trykt i Demokraten 1994