Avhold fremmer livsgleden!

…sa Harry E. Johansen, og ytre vakt åpnet døren på avholdslokalet på Hauge. Losjelokalet var kultursenteret. Amatørene frydet folk fra scenen, foredragsholdere underviste i alkoholens forbannelse, i skapet fantes Bjørnsons samlede og Store tenkere i to bind.

– 3. mars 1920 kom jordmor Kruse med hest og vogn for å hjelpe undertegnede fram i verden. Etter en dypp i avskjæringen av tre, var jeg klar til å ta fatt på ferden videre.

Mor var Haugejente og far fra Bohuslän. Først var han fisker, så vervet i svenska flottan med kroner 45.75 i sluttoppgjør. Jeg har kvitteringen hjemme. Etter at han gifta seg og slo seg ned på Hauge, fikk han seg arbeid på teglverket.

Far døde da jeg var to år gammel. Mor, som var 30, satt igjen med tre barn. Vi flytta til bestemor Mina og onkel Sigvart i Elvabakken. Huset står der ennå, ikke langt fra Hauges Minde. Mor hadde fottrådd Singer og sydde for folk på begge sider av elva. En gang fikk jeg være med til fru Kvarud på Torp, som skulle ha ny kjole. Sylønna kan ha vært en tre kroners penge. Bestemor vevde tepper og regna al’na om i brød. Ripssyltetøy på maten var erstatning for smør. I hagen vokste potetplantene grønne og store gjødsla med godsaker fra utedoen. Losjerende svensker ga et tilskudd til økonomien. Han som ble kalt Italieneren, stakk ofte til meg en skilling eller to.

Vend det andre kinnet til, sa bestemor

– På bruket sprang kællene på bordhuset eller tomta med plankene på skulderen. Det så ut som de dansa bortover. Nede ved bruksbrygga lå jakter på rekke og rad og lossa. En dekksgutt lærte meg å pepre kotelettene når de skulle stekes. Det krydderet var lite kjent på Hauge.

Mot jul gikk Ola i Bakken rundt i husene og slakta griser for folk. Du kunne høre hylene over hele Hauge. Vi ungene ville ikke være dårligere. Jeg skulle være grisen, Erland Edvardsen tar tak i luggen min og Karl Kjekken dæljer til meg i panna med en hammer så blodet skvetter.

Jeg gikk på Hauge skole. – Slår én deg på ditt kinn, så vend det annet til, lærte bestemor. Jeg fulgte rådet i skolegården, og fikk en på det andre kinnet så jeg gikk kant i kant bortover.

Lærer Bjørkelo var fantastisk fin, han var jeg glad i. Jeg klarte ikke bestandig å lære salmeverset på rams: – Fortell innholdet, sa Bjørkelo. Etter skoletid var det ned i Gropa. Der bygde vi jordhytter, spilte ett øres poker og kokte poteter i en blikkboks. Potetene stjal vi i akeren til Johan Jensen. Etter maten smakte det med en blås fra kastanjepipa. Senere ble det Longa til fire øre eller Tip Top til to. Sigarettene kjøpte vi hos Brundsby, som var fin mann med sigar og mave. Eller hos Olsens kolonial, der halve Hauge sto notert i bøkene. – Det er like vanskelig for en kjøpmann å komme inn i himmelen, som for en kamel å passere et nåløye, sa bestemor.

Å drikke er det dummeste dere kan gjøre

– Du har røkt, sa mor, da jeg kom hjem fra Gropa. – Det neste blir vel at du drikker dram. Det er best du går med i barnelosjen. Særlig på fredager og lørdager så du ikke sjelden fulle folk på veiene på Hauge. – Hva er det for gærnt med bena på den mannen? spurte jeg mor. Far til en kamerat var full hele uka gjennom. Når han kom hjem, var det å denge kone og unger. Til kameraten min vokste til og ga faren en slik omgang at han slutta med trafikken.

Nede ved teglverket putra det i hjembrennerapparatene. Politi Dahl gikk med nesa i været og snuste og snuste om han kjente lukt av sprit. Ved elvedraget holdt lofferne til. Henrik Påløkken og Gutta på fjellet hadde fest. De mangla lommetørkle til å vri opp boksespriten, så Henrik rev strimler av skjorta til han satt med bar overkropp. Så blanda de dråpene med elvevann i en rusten blikkboks: – Skål! En påskemorgen møtte vi Gilbert, som advarte: – Begynn aldri å drikke, unger, det er det dummeste dere kan gjøre! Han visste hva han snakka om.

Hjemme var både mor og bestemor og onkel Sigvart med i losjen Hauges Fremtid. Når det ikke var møte, samla brødre og søstre seg i stua hjemme. Praten gikk om alt mellom himmel og jord. En kveld sovna jeg mens de prata om den fæle Mussolini som bomba de stakkars etioperne.

Gjør alltid det som rett og riktig er

– Ni år gammel stilte jeg vaska og strigla i min peneste skjorte, for å bli opptatt i barnelosjen Lykkestjernen. Ytre vakt slapp oss inn i gangen, der vi måtte vente mens de gjorde seg klar i salen.

Losjelokalet var fra 1906. Det var opprinnelig et beboelseshus som var gjort om. Anton Saxegård, losjefullmektig i 17 år og verksmester på bruket, fortalte om den første tida da det ennå hang parafinlamper i taket. Da losjen starta, ble folk på Hauge mer nøye med klærne sine, og mannfolka begynte å bruke skjorte med snipp og slips på søndager.

Vi hørte de stemte opp sangen inne i salen: – Nu i denne alvors stund… og indre vakt åpna døra og slapp gutter og jenter inn i det aller helligste. Nederst i kroken var den store vedovnen. I et hjørne i den andre enden sto trampeorgelet. Veggene hadde blåmalt trepanel. I glass og ramme stirra avholdsveteraner ned på nye generasjoner: August Andreassen, Kristen Pedersen og kona Henriette. I den øverste enden var en forhøyning med rekkverk på to sider som endte i hver sin søyle. Mellom søylene var talerstolen. På talerstolen sto øverstetemplar Kolbjørn Nilsen, som leda det hele. Ellers hadde de sine faste plasser: førøverstetemplar, visetemplar, kapellan og marsjaller. På brystet bar de regaliene. Det var røde smekker med broderte bokstaver: ØT for øverstetemplar, VT for visetemplar og så videre.

Vi starta foran øverstetemplar, som holdt belæringa. Slik lød slutten: -…Gjør alltid det som rett og riktig er, og husk at Gud ser alt. Så vandra vi fra den ene til den andre, hver og en hadde et ord på veien, og innimellom sang alle en sang.

Foran visetemplar avla vi det høytidelige løftet. Først leste han teksten: – Jeg lover ikke å røke, ikke å drikke alkohol, ei heller mjød eller alkoholsvakt øl. Jeg gjentok mens jeg holdt handa på brystet der jeg mente hjertet var. Til sist fikk vi det hemmelige passordet, for eksempel Avhold øker livsgleden, Høiere er livets mål, Kjærlighet, renhet, troskap, som vi måtte si til ytre vakt for å slippe inn på møtene. Visetemplar delte ut de hvite regaliene, som tegn på at nå var vi opptatt i Lykkestjernen. Vi var nok litt stillere enn vanlig da vi rusla hjem den kvelden.

Et kultursentrum og et hjem

– Barnelosjen og senere voksenlosjen, der jeg ble tatt opp da jeg fylte 14 år, var som et annet hjem for mange på Hauge. Lokalet sto sjelden tomt: En dag var det studiesirkel, neste dag sangprøve, så vanlig losjekveld og dagen deretter var det Hauge musikkorps eller menigheten Frie Venner eller Rolvsøy Idrettsforening som leide lokalet.

Vi ungdommer lærte vel så mye i losjen som på skolen. Vi leda møter, førte protokoller og regnskap, leste dikt i forsamlinga, tok ordet i diskusjoner eller holdt foredrag.

Studiesirkelen het Bien. Det dreide seg om alt, fra alkoholens virkning på kropp og sinn, til kroppspleie og idrett. Studieleder var i lange tider André Andersen. Det var han som ga meg mot til å stille på et møte og holde foredrag om trebacksystemet i fotball. Foredragsholdere kom på besøk: sentrale IOGT-kanoner, som Bjarne Rabben og Peder Svendsen eller Olaf Tveterås fra Vårbruddet i Fredrikstad.

Avisa het Blekkspruten, var håndskrevet, gikk på omgang og ble lest høyt på møtene. Min debut var en trøstesløs historie om en drankers sørgelige endelikt på bunnen av flaska. Litteratur til selvstudier fantes i skapet i salen: Bjørnsons samlede verk i 6 bind og Durand: Vestens tenkere I og II. Vi dyrka mottoet om en sunn sjel i et sundt legeme, og dro til Fredrikstad og sparka fotball på Tollbodplassen og Isegran. Draktene hadde mor sydd på Singeren.

Og så var det losjedans etterpå

– Teatergruppa var til fryd og glede for oss selv og andre losjebrødre og -søstre i distriktet. Oddvar Holm instruerte, Haug kom nedover fra Sarpsborg og hjalp til med sminkinga, og draktene skaffa vi oss sjøl. Vi besøkte Ledestjernen og Sannhed og Dyd på Valhalla, Glimheim på lokalet som bar samme navn og Åsgårdsrei på Greåker. En gang spilte vi Medgift uten kone. Jeg var 40-årig uthaler som prøvde å forføre den skjønne og uskyldige Randi. Etter forestillingen viska ei jente til meg: – Jeg skulle ønske at det var du som hadde spilt helten.

Ofte fulgte samvær med kakao og loffskiver med gjetost og dans etterpå. Onkel Sigvart holdt kustus med at det ble losjedans – med jenta foran og gutten bak ryggen på jenta i valsetakt. Da vi var en 17-18 år, starta vi et mykt opprør, vendte framsida til og la armen rundt livet på den utkårede. Hva gamlekarer som Lars Larsen og Johan M. Karlsen tenkte om det – nei, det tør jeg ikke svare på.

Da snufsa konene…

– Når julaften nærma seg, laga vi julespill. Thorleif Kongsberg trylla med talent og maling fram krybba og stallen og stjernehimmelen over og en engel på vakt på hver side så Bratland som kom på besøk, håpa at det måtte bli permanent. Så satte Ragnar Jakobsen seg ved trampeorgelet og spilte preludiet fulgt av Bønn av Cappelen med Karl Jørgen og Johan Johansen på fele, Leif Kristiansen på klarinett og jeg sjøl på horn. Etter noen takter snufsa konene nedover på benkeradene.

Losjesangkoret het også Bien. Vi var en 14-15 jenter og gutter som sang for vår egen og losjens fornøyelses skyld, og til glede for de som lå på sykehuset og de som var på Rolvsøy gamlehjem.

Hver nyttårsmorgen hadde vi nyttårskonsert i kirken. Thørner Hofstad preka lenger enn langt, og en gang duppa Leif Kristiansen og jeg av på første benk. Jeg dytta til Leif og Leif til meg, og da vi dorma av begge to, fikk vi et knuff fra dem bak oss, og et strengt blikk fra kirketjener Løvdal. Vi lista oss ut før det var slutt, men jeg var uheldig å stange i salmenummertavla. Etter at jeg hadde plukka opp talla, sang halve menigheten nr. 42, og den andre halvparten 24 i salmeboka.

Trykt i Demokraten 1993