Da Finnmark ble fritt

Moskva i desember i år (1993): Møte mellom sovjetiske og norske veteraner fra kampene i Finnmark. Christian Haneborg, Odd Karlsen og Per Mariussen overrekker en plakett til minne om fellesskapet og som takk for den russiske innsatsen. Generaloberst Krutskih tar ordet: – Vi vil aldri glemme tiden da norske og sovjetiske soldater sto skulder ved skulder i kamp mot fascismen. Til sist mottar de norske gjestene medaljen: Veteran fra den karelske front 1941-45. Odd Karlsen husker godt tiden som var.

– På sett og vis starta det 7. januar 1941. Jeg hadde blitt arrestert fordi jeg «hadde gjort meg lystig over og spyttet etter» tyske matroser som gjorde høyre og venstre om og fremad marsj på «Blücherbrygga» i Gamlebyen. – Hva synes De om Adolf Hitler? spurte gestapisten i Skolegata 3. – Jeg kjenner ham ikke, sa jeg. Han likte ikke svaret. Enden på historien ble et forelegg. En mørk kveld i Kirkeparken noen uker senere fikk jeg kjangs til å gjøre opp med en av soldatene som hadde arrestert meg.

Det fantes mer effektive måter å krige mot tyskerne på. 3. mai 1943 rodde tre mann i en stjålet båt fra Nordre Sandøy til Sverige. Årene var vekk, så vi kara oss over med bånntiljene. De første vi traff i Sverige, serverte stekt egg og flesk og ringte etter landsfiskalen.

Den norske politimannen på Kjesäter spurte og grov ti reiser verre enn Gestapo. – Du juger, sa’n. Til sist var jeg så oppgitt at jeg begynte å grine.

Først havna jeg på skogarbeid. Tre-fire mann av oss bodde i en skogskoie i Orsa og svetta og hogg tømmer mens mygg og knott surra. Av og til hadde jeg mest lyst til å legge fingeren på hoggestabben. På danseplassen i nærheten hendte det at de kalte oss jævla norrbaggar.

Overføringa til Rikspolitiet på Gottröra kom som en befrielse. Den første tida krøp vi i lyngen og fyrte av kråkesmeller. Så ordna Harry Söderman geværer og pistoler og vi skifta ut kjeledressen med svensk feltuniform.

Treninga var benhard: Vi krøp gjennom kloakkrør, vi klatra over hindere, vi svingte oss i tau og ålte framover, mens de skjøt med skarpt over hodet på oss. På vinteren lå vi i Falun og trente vinterkrig med Thorleif Vangen og Leif Haugen som skiinstruktører. Når tida falt lang og kjøttbullene ikke smakte og guttene ville lage oppløp, dukka Harry Söderman opp og holdt tale, og enden på visa ble alltid at vi sang Ja vi elsker unisont.

Ta dere en røyk, sa Balchen

– En dag rett over jul i 1944 fikk første og annet rikspolitikompani beskjed om at de skulle nordover. Tyskland tapte på alle fronter og ryktene gikk. Noen mente vi skulle til England, andre nevnte Norge. Vi skrangla opp gjennom Sverige med gardinene dratt tett for togvinduene. På motsatt spor dro tyske soldater sydover til das Vaterland, men det visste vi ikke da. Turen slutta bak tredobbelte vakter på Kalix flyplass. Da fikk vi vite at vi skulle til Kirkenes og være med på å befri landet der nord sammen med Den røde armé.

På rullebanen sto ti Dakotamaskiner oppmarsjert. Bernt Balchen rusla rundt og hilste på, – bred, blid og jovial: – Bare kom nærmere gutter, tenn på røyken, nå bærer det snart mot Norge. Rundt meg i flokken sto Sam Isaksen fra Fredrikstad, Aage Bjørn Reinertsen fra Hvaler, Thor Grimsvåg fra Kråkerøy, Arvid Sorknes fra Lisleby, Ivar Larsen fra Torsnes og Ivar Solli fra Kråkerøy.

Den 12. februar fikk vi marsjordre. De amerikanske flygerne ruste motoren, vi humpa langs rullebanen og var i lufta. Noen av oss fikk beskjed: – Ta med maskingeværene, og sett dem ved vinduene. Det var renspikka tøv – vi hadde ikke klart å skyte ned ei kråke. Vi fløy lenge over skyene. Flyveren sa etterpå at vi hadde gjort en sving over Murmansk. Uten varsel setter han snuta på flyet ned for landing. Alt bak i flyet, ammunisjon, proviant og ski kommer susende mot oss, og vi opp og prøver å holde imot til vi har landet.

Kalinka på betonggulv

– Vi tok bakken på Høibuktmoen og var bare noen sekunder fra katastrofen. Mot oss kommer russerne, de hoier og skriker og fekter med armene og peker på luftvernkanonene som stod stilt opp rundt om. En av gutta, en student fra Oslo, gavarjo paruski, han forklarer og blir forklart. Russerne hadde ikke fått beskjed fra Kalix, de ante ikke at vi skulle komme dumpende ned og var på nippet til å fyre løs på det de trodde var tysk bombefly. Men så ble alt oppklart og deretter omfavnelser og klapp på skulderen og Spasibo tovaritsj, dobra, dobra!

Det meste var ødelagt. Her og der raget noen sorte murer opp mellom kratere fra bombe- og granatnedslag. Overalt var det russiske soldater. Ofte marsjerte de i tette kolonner, skulder mot skulder, mens de sang. De hadde sine vatterte uniformer, vi var kledd i pelsfrakker og luer og så vel ut som offiserer, hver eneste en. Når de traff på oss, fløy handa opp til lua. Disiplinen var det ikke noe å si på.

Oppå grunnmuren av et hus hadde de lagt bølgeblikkplater og improvisert et møtelokale: – Værsågod, stig på, vær våre gjester. Først surra en filmframviser, så var det musikk og dans. En russer klimpra på balalaika, en annen trakterte trekkspillet. De hadde klippet av fingrene på de klumpete vantene for å komme til strenger og tangenter. Så var det dans og klapp og tjohei på betonggulvet.

Det var ei jente blant dem, feltlege ble det fortalt, hun var så pen at det var ikke sant. Gutta snubla over hverandre for å by opp, de slengte henne veggimellom. Ivan hadde ikke nubbtjangs den kvelden.

Stenka Rasin over Tanaelven

– Etter at vi hadde landa, var det som Kalix hadde glemt oss. Provianten vår var snart slutt, og vi hadde ikke overlevd hvis ikke russerne hadde hjulpet. Vi fikk grønn te, fett på boks og soldatstomp så hard og så svart at den kunne slå ihjel en bataljon. Da vi ikke fikk høl på skorpa, var ikke russerne snauere enn at de sendte over oppskjærte skiver i kokssekker.

Som takk for maten vil de ha oss fremover – i kamp med tyskerne. Den røde hær hadde rykket fram til Tana – nå fikk vi gjøre vår del av jobben.

Første stopp var Bjørnevatn. Der møtte vi oberst Dahl, som hadde kommet over med bergkompaniet fra Skottland. Han ønsket oss velkommen til Norge og sa at etter rosignal måtte det ikke være noen kjefting eller noe bråk for det var trolig tyske patruljer i nabolaget. Jeg sto på vakt i vinternatta med pelslua godt ned over ørene. Ikke langt fra meg sto den russiske vaktposten. Så plutselig setter han i å synge, med kraftig fin baryton tre vers av Stenka Rasin, så det kunne høres langt nedover Tanaelva. Jeg krøp sammen bak et telt: Nå blir det bråk, nå smeller det hvert øyeblikk. Så var det bare russernes form for nattrevelje.

Minus 40 og snøstorm

– Fra Bjørnevatn ble kompaniet mitt frakta til Varangerfjorden på russiske lastebiler og derfra innover på skøyter og jakter til Nyborg. Så tok vi skiene fatt. Operativt var vi underlagt 14. armé under general Mereshkov. Vårt første oppdrag var å finne ut hvor tyskerne var i hele det svære området. Vi hadde trena vinterkrig og det kom vel med. Til tider viste termometeret minus 50 og i tillegg kom snøen og vinden. Alt vi trengte bar vi med oss på ryggen eller dro etter oss i pulk.

10-15 mann køya i svensketeltet med støvlene på i soveposene og rensdyrskinn som underlag og frøs så vi hakka tenner. I Polmak blåste det opp snøstorm, så vi holdt på å miste en av vaktpostene. Vi hadde en hard tørn med å rykke ut og lete etter ham. Vi tråkka videre mot Sirma der vi fikk noen timers hvil i annen etasje i skolestua. I første etasje sto ennå pultene hulter til bulter. Innimellom kunne været slå om, til fine dager med den snødekte Tanaelva i motlys eller fullmånenetter med skyggene våre bortover skaren. Et sted støtte vi på en ukjent patrulje. Vi gikk i dekning med fingeren på avtrekkeren: Tyskere? Så begynte de å vifte og rope: Suomi! Finland! I Valijoki fikk vi for annen gang kjangs til å overnatte innafor fire vegger. Vi lå over om natta i kirka og spilte poker om fyrstikker innafor alterringen.

Blås stridsalarm!

– Vi slet oss fram til Skoganvarre der det var oppretta hovedkvarter. Fra Skoganvarre sendte vi ut stridspatruljer i forskjellige retninger. Av og til støtte vi på skispor etter tyskerne. Overalt hadde de gravd ned miner. To av kameratene i kompaniet tråkka på miner og fikk revi av føttene. En minerydningsekspert fra bergkompaniet ble sendt oppover. Han gikk ut med minesøker og tråkka sjøl på djevelskapen. Han greide såvidt å slepe seg tilbake til leiren, fikk førstehjelp og plassert på en carrier som skulle frakte ham til feltsykehuset i Børselv. På Porsangerfjorden gikk carrieren gjennom isen, og mannen omkom.

En dag kom det en melding over radio: En norsk frontkjemperavdeling gjør seg klar til å angripe dere. Kapteinen ga beskjed: – Blås stridsalarm. Jeg hadde hornet med i ryggsekken fra Sverige og blåste alt jeg makta. Det låt slett ikke så verst, men da jeg skulle ta instrumentet fra munnen, satt det fast i kulda. Jeg måtte inn i teltet for å varme det opp og gikk med sår på leppene i lange tider etterpå, og frontkjemperne så vi ikke noe til.

I nærheten av Skoganvarre hadde det vært russeleir. Fangene var vekk, men vi så jordhulene de hadde levd i. Jeg blir sinna den dag i dag når jeg tenker på hvordan tyskerne hadde behandla disse menneskene.

Senere ble vi sendt ned mot Repparfjord, der det lå tyske avdelinger. Angrep ble planlagt ned til minste detalj og kodeordet var Hevn. Før vi slo til, hadde tyskerne trekt seg ut. Vi ble liggende i Repparfjord fram til kapitulasjonen. Etter 8. mai kom det en gruppe tyske minerydningseksperter til stedet. Nå var de spake, slo hælene sammen og svarte Jawohl, titta på kartene og grov i jorda. De tok opp en masse miner på den grønne sletta der vi hadde triksa med fotballen. Det var tankminer som tålte en trøkk – men likevel…

Trykt i Demokraten 1993