Da jorda skalv i Vaterland, ble Sigrid født

Lekene var enkle: På snabelskøyter på vollgraven, på langtur til Gansrød med Start og mysostsmørbrød, til sjøs i mors vaskebalje når vannet steg i Lodsgaten. Ved Haborn øvde fotfolket nøytralitetsvakt. Sigrid Nordeng, årgang 04, minnes Vaterlandbarndommens sorger og gleder.

– 5. oktober 1904 sveiva ovnen i Vaterland fra den ene sida til den andre, og midt under jordskjelvet kom jeg til verden på kvisten i det vesle huset i Vaterland.

Da hadde vi blitt ni stykker. Bestefar Mikael og bestemor Jacobine, mor og far, onkel Andreas og onkel Rolf, søster Ruth og bror Thoralf og jeg sjøl. Far seilte i langfart og var sjelden hjemme. En dag kunne han sitte i gyngestolen i stua og fortelle om Kap Horn, som han kalte Sjømannens grav.

I første etasje var det kjøkken, stue og kammers. Mor og far og søster og bror sov på kvisten. Jeg sov sammen med bestemor i den store senga midt i kammerset. Langs veggen hadde onklene soveplassene sine med en katt hver seg ved fotenden til å varme bena på.

Etter hvert ble halmen i madrassene til møle. Da vandra vi i flokk og følge til Krosby på Øra. Vi henta halm på bondegården og dytta i hølet midt på madrassbolsteret. Om kvelden måtte vi stå på en stol for å komme opp i senga.

I bjelken i stuetaket hang parafinlampa, i kroken sto etasjeovnen og på veggen var det bilder fra illustrerte blader i glass og ramme. På kjøkkenet hadde vi svartovn med ringer i plata. Vann henta vi fra pumpa rett borte på hjørnet. Storvasken kokte vi i bryggepanna og skylte i elva. Bestemor lå utpå flåten ved ferjestedet og dyppa og vre mens isbitene singla. Hun var liten og lett og rask til bens. Da jeg vokste til, syntes jeg hun ble mindre og mindre. – Gamle folk vokser nedover som kurompa, sa bestemor.

Bak huset var skjulet og utedoen. Når bingen var full, kom Fredrik med Blakken foran kjerra og øste opp og bar ut. Da lukta det over hele Vaterland.

Bestemor visste råd

– I skjulet hadde vi to griser. Skyller bar vi hjem fra griseløse naboer. En gang vi hadde griseunger, hadde de klart å kare seg ut og ned i dobingen. Bestemor visste råd for alt. Hun fiska dem opp, gne av det verste, vaska dem godt og tørka den med ei sekkefille. Så fikk de vandre rundt på kjøkkengulvet til de kom seg av sjokket.

Utafor huset var det en liten forhave med hengehjerter og hvite liljer. De hvite liljene var så pene at folk stakk innom for å tigge en løk.

På Rosenborg på Øra hadde vi parsell, med poteter, litt kål og litt gulrøtter. Jeg hjalp til med å hakke og spa og hyppe poteter og syntes det var moro. Det vi ellers trengte, handla vi hos Danielsen på hjørnet. Da Anna Danielsen flytta til Vaterland, kom hun roende ned elva med to unger bak i eka.

På disken hos Danielsen var det ei støpejernsvekt med lodder til. Når jeg kom og skulle ha sirup, veide hun først glasset før hun øste opp med tresleva fra sirupstønna: – Å mye skal du ha i dag, da, jenta mi? Mange handla på bok hos Danielsen og skulle gjøre opp på fredan. Da ble det gjerne en liten rest igjen til neste fredag, og til neste, og til den deretter.

Lenger oppe i gata bodde Magnhild Larsen som holdt sykurs for småjenter. Jeg gikk for henne, men sånn småpirk har aldri loggi for meg. Hun het aldri annet enn Munke-Larsa, etter bakverket hun stekte på kjøkkenet og solgte fra et lite krypinn av en butikk. Om morran, når vi skulle på skolen, sto Larsa i døra: – Du Sigrid, du kan ikke være så snill å stikke bort med denne påsan? Som takk for hjelpen fikk vi en munk. En morgen kom jeg for sent på skolen og fikk klaps av mamma og satt på kjøkkenet og stortuta, men fikk trøst av toller Simensen som akkurat kom innom: – Men å i all verda er det du gråter for da, stakkars liten?

Valeriananafta og sabadille-eddik

– Klærne til oss unger sydde mor sjøl, eller det var alltids ei sydame som kunne tråkle ihop et bluseliv eller en blåtøysstakk. Konfirmasjonskjolen min sydde frøken Ågot Scheele som bodde i Moviggata.

Hadde jeg gått skoa av meg, gikk vi til skomakeren som vi kalte Klædden. Han klarte alltid å hærke på en ny såle på støvlene.

Trengte vi noe ekstra, kjøpte vi det hos Pettersen i Gamlebyen. Når bestefar hadde vært der en tur, pleide han å stanse utafor kjøkkenvinduet og stirre opp i lufta og ned i bakken, mens han holdt noe på ryggen. Vi speida og titta fra kjøkkenvinduet, og så føk vi ut, for han pleide å ha med et kremmerhus med godter når han hadde vært hos Pettersen.

Bestemor var ofte plaga av hjertekrampe. Da fløy vi fort som en vind gjennom Svarteporten og til apoteket i Gamlebyen. – Værsåsnill å få ei flaske valeriananafta. Ho bestemor har så ille vondt i brøstet. Bestemor telte opp en to, tre dråper i et glass vann: – Åh, nå letta det noe veldig!

På apoteket hadde de også sabadille-eddik til utvortes bruk. Jeg hadde lange fletter og var svær til å produsere lus. Bestemor satte seg til med finkammen og gredde og gredde de små dyra mine ut på Fredriksstad Blad. Etterpå gned hun hodebunnen inn med sabadille-eddiken. – Ondt skal ondt fordrive, sa bestemor.

Nå ser jeg skuta!

– Det var mest vanlige folk som bodde i Vaterland, selv om skipper Kristiansen hadde piano, naboen vår dueslag og Karl Havana trengte hele gata når han bauta hjem til Guslund. Før Denofa starta, hadde de aller fleste noe med sjøen og elva å gjøre. Noe av det første jeg husker er at jeg står på krakken og titter ut gjennom kjøkkenvinduet, og ser ferjemannen ro over til Kråkerøy.

Både bestefar og de to onklene mine var båtmenner. De møtte opp på Verven når ei skute skulle legge til, så rodde de ut i eka, tok imot fanglina og fikk den digre trossa rundt de svære trepålene.

På veggen i stua hang sveivetelefonen som kommunen betalte: – Nummer 711, værsågod. Når det var en båt i vente, ringte de kvelden før og varsla. Bestemor kunne fly halve natta ned på flåten ved ferjestedet og speida og titta ut mot Møllerodden og Kallera. Så snart ho så masta, fløy ho tilbake og rista i mannskapet: – Opp karer, nå ser jeg skuta!

En dag ble bestefar alvorlig syk. Han hadde kreft og lå i stua, og dr. Thorvaldsen kom innom og rista på hodet. Bestefar skulle ha ro, men det var ikke alltid så lett når vi måtte gjennom stua til kammerset.

En dag døde bestefar. De la han i kista og bar han ut døra. Den dagen hadde jeg et syn. Jeg satt i kjøkkenet og så mot døra til stua, og ut gjennom den døra kom det en flokk med svarte engler. Hjemme sa de at det var bare noe jeg hadde innbilt meg, eller så var det begravelsesfølget jeg hadde sett.

På langfart i sinkbalje

– På Ringverven var det svære plankestabler å gjemme seg i. Det hendte at vi stakk om bord i skutene. Der rappa vi knæll, det er slike stenharde skonrokker, fra sekken det hadde gått høl på.

Ellers hørte vi: – Ikke gå ned til vannet, unger. Hold dere på landjorda! støtt og stadig og tidlig og sent. En gang var det oversvømmelse og vannet sto høyt i gatene. Da dro vi på langfart i en vaskevannsbalj vi hadde lånt av mor. Når vi skulle bade, traska vi ut til Gansrød. Der var det langgrunt, der kunne vi vasse utover. Når vi var lei av det, tok vi frem brødskivene med mysost og flaska med Start-brus, som vi hadde med hjemmefra.

På vollene likte vi oss ikke noe særlig om sommeren. Det var så mange fullikæller som hadde vært på Samlaget i Gamlebyen. De lå rett ut i gresset og satte flaska for munnen og vinka til oss ungene.

Men på vinteren hadde vi akebakke rett ned ved Svarteporten, og når isen la seg på vollgrava, surra jeg på meg snabelskøytene med fleskeremmene og stolpra i vei.

Jeg begynte på skolen i Gamlebyen. Vanskeligst var det å lære bokstaven O. Frøken var ei snose som lot meg sitte igjen fordi jeg hadde flydd i synet på ei annen jente. Gamle klokker Moe var snill som dagen er lang. Han hadde vi i kristendom og sang. Han trampa i vei på det vesle orgelet i kroken, mens vi stemte i: -Gud som haver…

Mens jeg gikk i småskolen, flytta vi ut til Byens Marker. Far hadde begitt sjøen og begynt på Denofa. Det var nesten ikke hus der ute den gang, bare Solhaug og Høidahl og et par til, og så satte byggmester Eliassen opp Breidablik for far.

Da jeg redda kaffebønnene

– Jeg sørga over at jeg måtte flytte fra Vaterland og bestemor. Hver gang jeg kom fra skolen med søstra mi i ene handa og broren min i den andre, holdt jeg på å svinge ned Heibergs gate.

I 1914 ble det krig. Mange av ungguttene i strøket var ute i marinen. Ute på Haborn drev fotfolket og artilleriet og øvde seg. Kvinnfolka gjorde i stand ei gammal barnevogn og la en våt sekk i bånn og brus- og vørterølflasker oppå, og enda en våt sekk på toppen. Så stekte de vafler, og når soldatene kom svette og slitne fra øvelsen, sto de i krysset og solgte brus og vaffelhjerter til krigerne.

Etter hvert ble det matmangel og rasjonering. Far hadde greid å skaffe ei hel tønne mel. En dag leste’n i bla’ at de skulle skrive opp hvor mye matvarer folk hadde på lager. Nå var gode råd dyre. Ute i skjulet lå det en diger veastabel. Så rydda vi vekk veden og ned i bånn med tønna og stabla ved over og regna med at skatten var vel forvart. Men så var det posen med 2 kilo ubrente kaffebønner. – Vi legger’n i bakerovnen, sa mor. – Nei, der kom de sikkert til å se etter, sa far. Ute regna det og vi så kontrollen komme utover Torsnesveien. Da tok jeg posen, stakk den i kørja, og vandra ut døra mens jeg slo opp paraplyen: – Morn’a mamma, jeg går og handler hos Børresen. Deretter neide jeg for de to kontrollantene og traska freidig nedover veien med to kilo ubrente kaffebønner på armen.

Trykt i Demokraten 1994