Da verden var hval

Det som står igjen: Sammenraste brakker, rustne rester av flenseplan og hvalkoka. Ellers har pingviner og tuslagresset overtatt i Husvik Harbour. Trygve Hansen var med da stasjonen produserte nærmere 60.000 fat hvalolje på halvåret. – Jeg trivdes på Sør-Georgia, sier Trygve.

– Jeg er født i -25 på Underås ved Solli mellom Råde og Tune. Far var i lensa på Eidet, senere var han skjærmester på ei gammal bondesag som August Borge og Kristoffer Missingen hadde i følge. Han plukka stokker fra velta, mens jeg var bakgutt og satte på haka og passa på at stokken lå stødig når han gikk gjennom saga.

Jeg gikk på Sanne skole. En gutt som het Henrik fikk skolejuling. Da kom inspektøren og telte slagene, mens læreren slo med rottingen. Jeg har lita tro på at det hjalp noe særlig. Om vinteren gikk vi på skøyter på elva. Jeg hadde et par som far hadde laga til meg av bladet på oppgangssaga på Sanne.

Da jeg var 15 år, begynte jeg som gårdsgutt hos Herman Mørch på Finstad gård. Det var fire tjenere på gården, en sveiser og ei innejente og vi to gårdsguttene. Vi bodde i bryggerhuset der vannet frøs i vaskevannsfatet på vinteren. Lønna var 40 kroner måneden og kosten. Jeg pløyde, harva, sådde, kjørte ut møkk og kjørte hjem tømmer fra skogen. På Finstad hadde de en svær ardenner som het Porat. Det var en rusk av en hest. På lørdagene gikk vi på fest på Folkets Hus. Rådeguttene likte dårlig at vi kom innover. Jeg dansa ikke, men hadde det moro likevel. En dram hørte til. Noen ble roligere, og andre ble gærne av brennevinet.

Senere var jeg på Ryen gård i Tune og hos Kristoffer Missingen.

Fra Råde til Sør-Georgia

– Jeg hadde en god kamerat, som het Karl Nilsen og var fra Rolvsøy. En dag hadde han lest i avisa at de trengte folk på Sør-Georgia. – Vi reiser bort og hører, sa jeg, det kunne være artig å se hvordan de greiene er. Karl fikk hyre med en gang, men jeg måtte reise hjem igjen. En dag lå det brev fra Tønsberg Hval i postkassa: «Kom så fort De kan». En lege fra Tønsberg kikka meg i øra og i halsen. Så ble vi frakta ut til Orwell som lå ute på flaket. Det var en rusten, gammal holk, som de sa var bygd i 1905. Det var i oktober måned 1949, og 240 mann skulle nedover. De fleste var fra Vestfoldkanten. Noen hadde med seg banjo og noen gitar og andre trekkspill og spilte Drømmen om Elin på fordekket.

I Biscaya ble det andre låter. Jeg ble så sjøsjuk at jeg ikke brød meg om jeg var død eller levende. Pernanbuco var første stopp. I geiten ved havna sto det oppslag på norsk og på engelsk at utlendinger måtte ha på seg skjorte når de skulle inn til byen. Kameraten min sa at det gir jeg faen i. Da han kom til gaten, ble han banka opp av lokale poliser med noen digre trekøller. Vi hadde ikke et øre å handle for. En av gutta stjal en bananklase fra en gateselger. Gateselgeren fløy etter’n, men så måtte’n tilbake til butikken, for der var neste tjueradd i sving.

Brakka var gjort fast med wire

– Etter seks uker i sjøen kom vi til Husvik Harbour på Sør-Georgia. Skal vi inn der, tenkte jeg. Det var som en smal port mellom to høye fjell og et sund som åpna seg innover. Første jobben var å lempe i land provianten. Vi hadde med jordbær til bestyreren som ikke fikk det han skulle ha, for vi stjal noen esker til oss sjøl. Bestyreren het Henningsen, han var 75 år og bodde i en villa for seg sjøl. Kona var eneste kvinnfolk på stasjon, men hun var 70 år, så det var ikke mange som interesserte seg for den.

Vi ble innlosjert i brakker. De var gulmalte med bølgeblikk på taket, hadde seks rom med seks mann på rommet og køyer i to etasjer. Jeg lå i underkøya og Bjarne Berg i annen. Han lå støtt og stadig og prata om Lise, som var kjæresten hans i Tønsberg.

Brakkene var festa med wirer fra harpunkroker i bakken og opp til røstet. Om morran kunne det være pent vær, men utpå dagen slo det om og blåste opp så du såvidt kunne stå på bena. Du måtte passe deg, så du ikke fikk en bølgeblikkplate i hue.

Spisesalen lå i ei brakke for seg. Det var plass til over 200 mann ved langbordene. En nordlending var messesjef og guttunger på 15-16 år bar rundt. Det var god mat. På søndag fikk vi skinkestek, for på stasjon var et digert grisehus der nærmere 100 griser gikk og grynta og grov. En dag ankra det opp en argentinsk båt med seks okser om bord. Da fikk vi oksestek på bordet i stedet for skinkestek.

Det hørte seks hvalbåter til stasjon. En av dem het Busen. De hadde lov til å fange hval ut til en 300 sjømil fra land. Utafor der overtok de flytende kokeriene. Hvalskytterne var i land og besøkte bestyreren. De hadde fullskjegg og tjente det de ville.

Han gliste og vassa i innvoller

– Når de hadde skutt en hval, lå den i ei bøye ute på flaket til det kom en motorbåt og tauan i land. Så ble den vinsja opp på flenseplan. Jeg hadde hørt at det var digre dyr, men at de var så store…

En blåhval de fanga var på 33 meter og veide over 100 tonn. Flensegjengen gikk løs med digre kniver og skar striper i huden, laga høl, gjorde fast wire og dro av spekket. Det spraka som når du brenner einer. Deretter overtok kjøttskjærerne og skar kjøttet opp i biter på omkring en kubikkmeter. En kar, han het Henry, sto på plan i oljehyre og skar opp innvollene. Han gjorde ikke noe av det, han bare sto og gliste mens møkka skvatt rundt’n.

Kjøttstykkene ble velta opp i vagger og kjørt fram til kokerne som kokte hvalolja. Ved oljeseparatoren sto en svær kven og passa på. Når det var manko på hval og lite å gjøre, banna’n og bura, så det romla nede i den digre vommen på’n. Olja ble pumpa om bord på Orwell og ble frakta til Denofa hjemme. Når olja var kokt ut, kjørte vi kjøttet bort til tørka, som var arbeidsplassen min. Vi velta bitene opp i en elevator som tok den opp til tørketrommel. I den ene enden durte og gløda en oljefyr. Når bitene kom ut i andre enden, overtok møllegjengen og putta det tørka kjøttet i møllene der de ble malt til mel og fylt i sekker og frakta hjem og brukt til dyrefor.

Vi tørna ut klokka seks om morran og arbeida til seks om kvelden. Jeg kan ennå høre stemmen til Kjøniks Smauget fra Onsøy: – Nå må dere opp, guttær! Nattskiftet var fra klokka seks om kvelden og til seks om morran. Betalinga var ei grunnlønn, og så et beløp for hvert fat olje som ble produsert. Jeg var vant til gårdsarbeid og trivdes bra.

Er’e hue som skal av?

– Det var det ikke alle som gjorde. Det nytta ikke å tenke at nå slutter jeg og reiser hjem, for det var ikke noe sted å dra… Det var enkelte som begynte å henge med hue og sitte i spisesalen med handa under haka og stirre ut i lufta. De ble aldri i bet, for det var alltid kamerater som prata med dem og tok seg av dem.

Vi hadde en diakon til hjelp for dem som ble sjuke eller skada. Han hadde vintra, og det hadde nok gått inn på’n. Diakonen hadde fått for seg at alle på stasjon var mot’n. Så hadde han spist alle tablettene han hadde i skapet. Jeg hadde strekt ei sene i handa og banka på. – Er’e hue som skal av? sa’n og tok fram en diger brødkniv. – Får jeg kjenne på’n, sa jeg og prøvde eggen mot fingeren: – Nei, den duger ikke, den er altfor grov. En dag møtte jeg’n i underbuksa selv om det aldri var mer enn 10 varmegrader på øya. Det var også ei lita kirke i Husvik, men jeg hørte aldri det var andakt eller gudstjeneste. Like ved kirka lå kirkegården. Der var det hvite kors med navna til de som hadde forulykka eller dødd på annet vis.

Når vi hadde fri, hendte det vi gikk turer opp i fjellet. Her og der vokste det noen små blomster, men mest var det brunt tuslagress. De hadde forsøkt å plante norsk furu og gran, men trærne hadde gått dukken. I sjøen svømte ender, og i lufta flaksa turtelduer og kråker. Kråkene var brune og stupte ned og hakka oss i nakken. Etter å ha gått i et par timer, kom vi til en pingvinkoloni. Det var kongepingvin på over halvmeteren, trivelige dyr og artige å se på. Noen hundre meter fra stasjonen var det ei bukt, der sjøelefantene holdt til. De bråka fælt i parringstida. Hunndyra var små og hannene store og biske, og kom du for nære, renska de etter deg.

Judy Garland var sprekeste jenta på øya

– På kvelden gikk vi til sjappen, det var butikken på stasjon. Der kjøpte jeg rød mix, eller ei ny blåbukse når det trengtes. Det vi handla, skrev de opp og trakk i lønna. I ei brakke for seg var det kino. Vi betalte 30 kroner og kunne se film så ofte vi ville. Judy Garland og Ingrid Bergman var de sprekeste damene på Sør-Georgia. Av og til fikk vi besøk av folka fra stasjon på Grytvika. De kom i båt, for det var eneste måten å ta seg fram til oss på. Noen av gutta dro dit bort også, men det gjorde aldri jeg.

Argentinerne drev også fangst fra øya. En dag kom en gjeng langs strandkanten med butter med meierismør i nevene som de ville kjingse mot sigaretter. Men vi hadde alt det smøret vi trengte.

Det var strengt forbudt med alle slags drikkevarer. Men hver gang de hadde tappa 5.000 fat olje, ble vi skjenka hvaldrammen. Det var et krus rom pr. mann. Noen sparte og spurte om å få drammen til de som ikke drakk, så på det viset samla de til ei flaske. Da ble det fest på brakka. En av vestfoldingene var tungvektsbokser og en annen lettvekter, og etter noen drammer så røk de sammen. Gutta la seg i mellom for det var bare noe tøys og tull, for egentlig var de venner og vel forlikte. Sjøl hadde jeg fødselsdag to ganger det halve året jeg var der. Først på orntli, neste gang juksa jeg for baker’n, fordi han skulle bake bløtkake. Den smakte godt på brakka med et glass rom til.

En gang ankra det opp en argentinsk båt. Da var det noen som skaffa seg ulovlig sprit og drakk seg ordentlig fulle, og året etter hørte jeg at det var en mann som hadde detti ned og slått seg i hjel, og det hadde skjedd i fylla.

Åssen var’e, ‘a Trygve?

– Etter seks måneder tenkte jeg at jeg tar vinteren med, for jeg hadde tilbud og løst, men da Orwell tuta, slengte jeg meg med hjemover. Da hadde de tatt 1.243 hval, og vi hadde produsert 58.000 fat olje og 60.000 sekker med hvalmel.

På hjemturen sa en kamerat at han vedda 5 000 kroner på at jeg ikke ville dra hjem med skjegget som jeg hadde latt gro. Jeg vedda mot, men så trakk han seg, så der forliste jeg de pengene. Vi ankra opp i Gravesend og fikk en tur til London, men bestyrer Henningsen, som fulgte båten hjem, ville ikke ha med seg kona, for han skulle vel en tur på Piccadilly Circus. På flaket utafor Tønsberg var det oppgjør. Jeg stappa ni tusenlapper i lommeboka og tok toget til Horten. Siste ferga var gått, men så sa skipperen at kommer du helt fra Sør-Georgia, kan du få ligge i salongen i natt. Det gjorde jeg og tok toget hjem, der folk spurte og grov og undra seg fælt åssen det var på andre siden av kloden.

Trykt i Demokraten 1993