Det het aldri annet enn Treulla
… sier Per Skauen, innkjøps- og skibbingsveteran fra Fredrikstad Treullfabrikk.
Mellom Petterstomta og båthavna lå fabrikken som høvlet emballasje for appelsiner, sitroner, ferskner og tomater og presset dyhonitplater til veggene i selvbyggerhjem fra Kongo til Finnmark.
– Jeg er Kråkerøygutt og oppvokst like ved krigsseilermonumentet. Sjøl seilte vi helst på isflakene i elva. Når drabåten kom med full fart i maskin, havna vi mer enn en gang i sjøen. Vi slo brentball på sletta ved Ankerløkka når vi ikke kriga mot gutta fra Møllerodden. Beste kamerater var Kjell og Reidar Wold Hansen.
Jeg var snill gutt på folkeskolen og røver på realskolen. – Vil du ha anmerkning eller ørefik, sa lektor Sparre. Jeg tok ørefiken. Jeg hadde Nerdrum i tysk. Det var en fin lærer – streng som bare rakker’n, men kamerat med elevene. Av en kamerat som hadde gått til sjøs fikk jeg 50-pakninger med Abdulla i grønn boks. En gang mista jeg esken i timen så sigarettene fløy ut over gulvet i klasserommet. Nerdrum konfiskerte ti sigaretter og lot det bli med det.
Etter realskolen tok jeg handelsgymnaset og gikk på befalsskolen i Halden. Vi krøp i lyngen, skjøt med Krag og flørta med jentene. 9. april dro jeg til Oslo og meldte meg på Festningen. Der var det ingen som hadde greie på noe som helst, så foreløpig ble det slutt på kriginga for min del.
Jeg hadde skaffa meg jobb bak disken i en bok- og papirforretning her i byen. Kona til eieren var tysk, så etter 9. april kom det flust med grønnkledde i butikken. Det ble mangel på stearinlys, og en gang tyskerne kom og ville ha, sa jeg nei, for Hvalerfolka trengte lysa mer. Da sa sjefen at jeg måtte slutte. Sverre Evensen på Fredrikstad Treullfabrikk fikk høre om det. Han skaffa meg jobb på kontoret på fabrikken. Der var jeg til 1957.
Mellom båthavna og Petterstomta
– Fabrikken lå i tre bygninger mellom båthavna og Petterstomta.
I det ene huset var det treullfabrikasjon i første og snekkerverksted i annen, så hadde vi platefabrikken for seg og i det tredje huset var det platelager i første og kontoret i annen. På kontoret satt sjefene og eierne: Sverre Evensen og Einar Johansen. Sagdal hadde også part i bedriften, men han bodde i Tønsberg og kom bare over for å heve honoraret. Kontordamene Helene Fossen, Gyda Augensen og Else Vettum hadde også plass bak pultene sine i annen etasje.
Kubb til produksjonen kom med jernbanevogner på sidesporet som gikk helt inn til fabrikken. Asp var best, men vanskelig å få tak i, så som oftest måtte vi nøye oss med gran. Mye ble levert av bønder i Østlandsområdet: Fra Indre Østfold, fra Odalen, Skarnes, Åbogen og Kongsvingerdistriktet. Fabrikken eide også skog, i Våler og ved Lundsneset i Aremark, helt inntil svenskegrensen.
Først ble kubben kappa opp i biter på en 50 cm. Deretter ble den stabla opp i tørkelageret. Vi kunne ha en 2 000 kubikkmeter liggende i lageret. Ellers hadde vi kubb overalt på tomta, ja, til og med på yttersida av gjerdet stabla vi veden i et knipetak.
Når bitene hadde tørret, ble de høvla til treull i høvelmaskinene. Først hadde vi fire høvler, senere fikk vi to til, som var laga hos P. B. Andersen her i byen. Ulla ble produsert i forskjellige grader: 1 A, 2, 3 og 4. Fra høvlene gikk ulla til pressa. De som jobba der hadde vel den tyngste jobben på fabrikken. I pressa ble treulla klemt sammen i baller på 50 kilo. Gutta var veldig flinke. De visste akkurat på flisa hvor mye de skulle fylle i for å få den riktige vekta. Når treulla skulle til eksport, måtte den presses ekstra hardt sammen, så ballene tok liten plass i lasterommene på båten.
Fra Fredrikstad til Kanariøyene
– Fabrikken gikk vanligvis to skift, alt gikk på akkord og produksjonen lå på en 150 baller om dagen. Treulla ble mye brukt til fruktemballasje. Jeg hadde jobben å ordne med skibbinga som for en stor del gikk ut av landet: til Danmark, til London og Hull i England, og til enda sydligere breddegrader.
Til Danmark sendte vi med jernbanen. Jeg ringte opp min gode venn Larsen på Fredrikstad stasjon, og snart skrangla G3- og G4-vognene inn på sidesporet.
Til England gikk det med båt. Fabrikken hadde egne prammer og så leide vi av Hauer på Kråkerøy. Skipper Arntzen kom dampende med Marnet, og vi lesste om bord, og drabåten tok prammene på slep til Jernbanebrygga. Der ble ballene heist om bord i Silvo eller Tinto som så satte kursen for England.
Vi sendte treull helt til Kanariøyene. Båten kunne ligge ved Øra før den gikk til Oslo. Likevel frakta vi treullballene på prammer innover for å lastes om i hovedstaden, for det var dyrere å bruke sjauerne i Fredrikstad.
Jeg hadde ofte jobben å kjøpe inn kubb til fabrikken. Da durte jeg av sted i fabrikkens Ford med pappsekken med generatorknott på taket for å handle med bøndene i Indre Østfold. I krigens dager prøvde jeg å få tak i litt ekstra med hjem til a’ mor. En gang i Rakkestad hadde jeg fått tak i et rugbrød, men glemte det på veien. Det har ikke kona mi tilgitt meg ennå.
Vi laga også isolasjonsplater. Da blanda vi treulla med sement. Navnet på platene var Dyhonit. Egentlig var det en svensk oppfinnelse. Rundt om i veggene i husene rundt om i distriktet er det spikra opp mange av den sorten.
Sementen kom med jakter fra Slemmestad. De ankra opp ved Porselenskaia, og så kjippa sjåførene våre den bort til fabrikken. Det var et slit å lempe 50 kilos sekker på og av, og dessuten var enkelte folk plaga av sementeksem.
Jeg hører ikke et ord, sa sjefen
– Plateproduksjonen foregikk for seg. Treulla fra en av høvlene gikk i en kanal fram til blandemaskinen, der den ble elta sammen med sementvelling tilsatt klorkalsium, for at den skulle binde bedre. Blandinga ble fordelt jamnt utover i former av tre, som så gikk til pressa som kunne ta 10 og 10 plater i slengen. De ble laga i forskjellige tykkelser i 3,5-5-7 og 10 cm. Standardlengde var to meter. Vi laga en 100 plater i skiftet og klarte ikke alltid å holde tritt med etterspørselen. Dyhoniten var populær. For det første var det ikke stort andre isolasjonsmaterialer å få. For det andre bygde folk ofte husene sine sjøl, og dyhonitplatene var enkle og greie å sette opp. En mann klarte ganske mange i timen.
En trengte ikke forskalingsmaterialer – en bare stempla under. Etter en tid ble konstruksjonen forbedra. Bastantplatene var vår egen idé – klekka ut av Ragnar Evensen. Disse platene var lengre, kunne være opp til 15 cm tykke og hadde not og fjær. Prisen var overkommelig, – jeg husker et tall på 5,70 pr kvadratmeter.
Vi leverte billass på billass til Rybom, Fredrikstad Bygg og Paulsen, foruten direkte til selvbyggere rundt om. Etter krigen skulle Finnmark og Nord-Troms gjenoppbygges. Jeg dro til Narvik: – Har du treullplater, sa entreprenøren. – Jeg tar 5 000 av den og 10 000 av den sorten. Helt til Belgisk Kongo sendte vi plater. De måtte vi impregnere med en arsenikkblanding for at de ikke skulle bli termittmat.
Dyhonitt-platene hadde mange gode egenskaper. Evnen til å isolere fra lyd var ikke blant dem. En gang skulle de demonstrere hvor fine platene var til lydisolasjon for bygningssjef, kommuneingeniør og jeg vet ikke hva. En av sjefene gikk inn i et annet rom: – Hører du meg? – Nei, ikke et ord! svarte den andre.
Hjelp, nå kommer kjerringa!
– Det var et fint miljø på bedriften. Under krigen dyrka vi tobakk og prata politikk. Tobakksplantasjen hadde vi hos en bonde på Rolvsøy. Vi hadde en kar gående som skulle passe på de kostbare bladene. Likevel strakk det ikke til. En morra kom en kar springende, vi hørte klapringa av treskoene ute i gata: – Hjelp meg, gutter, hjelp meg, nå kommer kjerringa! – Hvorfor det? – Jo, jeg har tatt og putta den tørka persilla hennes i pipa! En dag stilte Gunnar Skauen med en kålrabi han hadde stukki en kniv i, på jobben. Han ville vise hvor vanskelig forsyningssituasjonen var der i gården. En gang var jeg svineheldig og fikk ordna fem tønner ansjos ute på Hvaler – da var det fest på Treulla i lange tider.
Nazister fantes ikke, det var ingen som turte. Mange var jøssinger på sin hals og Ragnar Evensen, sønn av direktøren, hadde radio stappa vekk blant treullhaugene oppe på loftet. Stensilmaskinen på kontoret ble brukt til å sveive ut flak med navnet Fedrelandet. Da Nerdrum måtte dra til Sverige, var det mellom dyhonitplater på planet til lastebilen vår som gjorde seg ærend til Lundskauen, men det er en annen historie.
På det meste kunne det være en 100 stykker i arbeid på Treulla. De fleste kom fra Trosvikberget og deromkring. Mange husker nok Oddvar Nes, spissbur som snakka i nesa, med utrolige parabler og påfunn. Da en bokselger dukka opp, tok han og kameraten og vendte’n opp og ned og bar han ut i veien: – Nei, vi skal ikke ha noe lesestoff i dag! Så var det han som hadde fått en femøring i pålegg og tok opp med gutta hvor mye kjerringa skulle få av femøringen: – For ho er så fælandes grådig.
Ole Lillestrand var verksmester for det hele. Formenn var Eyolf Thorvaldsen og Laurits Antonsen og John Olavesen. På snekkerverkstedet, der de reparerte formene, jobba Halvdan Larsen, Watsend og Kollskau. Johs. Svendsen var sliper. Gunnar Mathiesen, Asbjørn Svendsen og Kristian Sørensen kjørte lastebilene. Ved høvlene sto folk som Rolf Hansen, Rolf Kristiansen, Olaf Olavesen, Øivind Syversen, Odd Antonsen og Hans Pettersen. I dyhonitten arbeida Håkon og Oddvar Næss, Øyvind Kristiansen, Hans Skinstad, Hans Sommerfeldt, Leif Brigger og Frantzen. Olav Henriksen var flink altmuligmann som du kunne sette til hva som helst. Det samme var Hans Testamentarius. Han bar alltid lønninga hjem til mor.
* * *
Fabrikken er forlengst vekk. Andre bedrifter har overtatt noen av bygningene. Nede i Løypeveien, hos Brekke, er det et hus som har dyhonitplater i veggen. Når jeg går forbi, vandrer tankene til åra på Treulla.
Trykt i Demokraten 1993