Huser’u igår, frøken?

sa Ola som hadde bukket dypt for frøken på Nygaardsgata.
Rigmor Brynhildsen husker mer fra i går: To og to på trepulter på Lahellemoen skole, tysktime rundt stuebordet hos lektor Johannessen, skolekjøkkengrøt på vedkomfyr, Bugge Olsens lydbåndtoner i gymnastikksalen på Seiersten.

Vi bodde i Abelsborg på Guldbergsiden. De sa at det spøkte der. Vi så aldri spøkelset, men hørte det på loftet. Jeg gikk på Lahellemoen skole sammen med Evelyn og Solveig og Ann Marie. Ann Marie og jeg delte dobbeltpult i syv år. Når vi hadde prøver, satte frøken en plansje med kuas tarmsystem mellom oss.

Det fantes ikke en gardin og ikke en eneste blomst i klasseværelset. Nede ved døra var koksovnen og koksboksen, og oppe bak kateteret tronet frøken Frida Mathisen.

Frøken Mathisen gikk for å være streng. Frøken Jansen var mild. Det samme var gamle lærer Augensen som ennå gikk der og puslet.

I storskolen fikk vi Otterstad. – Hvor mye er seks ganger seks? spurte han Olav på nestnederste benk. Olav ble svar skyldig og ble sendt på gangen. Da han ble tatt til nåde igjen, var regnestykket løst. – 36, svarte Olav. – Helt riktig, sa Otterstad. Jeg hørte gjennom døra hva Per sa, kom det fra Olav.

Det var vondt å være fattig

– I naturfagtimene dreide Eriksen på elektrisermaskinen, og så sto vi og tok hverandre i hendene og en holdt på maskinen og vi fikk støt så vi hoppet. I gymnastikktimen løp vi rundt i skolegården. Aller først løp læreren i dress. På håndarbeidet sydde vi serk med attersting og blondekant på kraven. På lærerværelset var jeg aldri. Men de aller snilleste fikk komme inn og ringe i skoleklokka som hang ute på veggen.

En dag dukket skolebestyrer Sandersen opp. Da ble vi redde. Jeg ble hørt i rugda. Etterpå skjønte vi at læreren hadde vært aller reddest.

Jeg møtte en klassevenninne mange år senere. – Du Rigmor, det var så vondt å være fattig. Vi så at det var forskjell, men skjønte det ikke. Iblant stakk læreren noen øre til en og annen, så han kunne kjøpe en bolle. En liten gutt kom tilbake: – Jeg kjøpte Napoleonskake i stedet, jeg, lærer! – Den metter ikke stort, sa Otterstad. – Jo! sa klassen i kor.

Ei lita jente hadde lus. Hun måtte bli igjen i frikvarteret for å bli vasket i håret med parafin. Da vi kom inn, satt hun og hikstet i kroken.

Mange av oss var med i barneforeningen Duen i Lahellemoen misjonshus. Gamle Eriksen holdt andakt og så sang vi en salme og strikket strømper. Av og til var det basar. Noen bad meg skrive i loddboka: Mor og pus må vinne. En gang vant jeg fruktkurven med kreppapir rundt hanken. Da var jeg i den syvende himmel.

Jeg besøkte far, som var hovedrevisor i Omegnsbanken. På døra var det løvehoder av messing. I lokalet satt alpakkajakkene som løver i bur bak gitrene. Kontorsjef Ramm var aller finest, for han hadde et hus av slepet glass.

Opp i fjellet lekte vi dukkestue. I en rusten fiskebollboks kokte vi poteter som guttene hadde med hjem. Det hendte de inviterte på biltur i kassebil med barnevognshjul. Ferden pleide å ende med knall og fall i enden av Abelsborgbakken.

Første gang jeg kjørte automobil på orntli’ var med blikkfabrikant O. Andresen. Ferden gikk til Røde Mølle der jeg så Onkel Toms hytte.

Iblant banket Navestad på døra og slo opp kofferten: I den var det spenner og knapper og brosjer og stas. En mann solgte sopelimer. Han han så ut som det levende lik og vi var redd ham. Det var triveligere med den gamle damen som solgte Krigsropet og alltid ble bedt inn på kaffe. Og så var det Stangeby som kom anstigende fra Anton Olsen med Urd.

På Den gule anstalt

– Middelskolen var en ny verden. Jeg kom ofte for sent, for bommen ved jernbanen var nede. Da den yngste av de to brødrene mine brukte bommen som unnskyldning, sa Holmesland: – Den der går ikke lenger!

Jakob Sande satt og så ut av vinduet og lærte oss en sang med refrenget Tussi-ko-ko-ko. Lektor Floren var nymotens, så vi dramatiserte Den siste viking. Gutten satt i et sideværelse og ropte på mer mølje. Etterpå kom helsesøster: – Fy, for et grisegolv!

Under lærerstreiken hadde vi tysk rundt stuebordet hos lektor Jens Johansen og leste Friedrich der Grosse und die Mühle von Sans Souci.

I frikvarteret spaserte vi i skolegården, tittet på guttene og kjøpte kaker hos vaktmester Bilet. En gang hypnotiserte en av guttene vaktmesteren så han ikke klarte å slippe koksboksen, men det er bare noe jeg har hørt.

En dag hang det en tyskerplakat på et tre i parken. En i klassen pekte på plakaten. Så stanset en gestapobil og en tysker løper ut og slår gutten ned. Det var forbudt å feire russetid, men vi hadde røde papirluer og festet hos hverandre. Sønnen av en apoteker ble veldig populær.

Du burde bli lærerinne, sa far

– Etter artium tok jeg handelsgym og havnet på legekontor. Dr. Evensen var forferdelig dyktig. Han bar sykkelen sin opp alle trappene til femte etasje for at ingen skulle stikke av med kjøretøyet.

Etter hvert ble jeg lei alle urinprøvene. Far sa: – Du burde bli lærerinne. Vi sa lærerinne den gangen. Så dro jeg til Oslo for å begynne på Sagene lærerskole. Jeg hadde hybel i Uranienborgveien hos advokat Guy Randers Persson. Han lærte meg å lage sursild. – Husk å ha rikelig med sukker imellom, sa Persson, med spiss «u» i sukker.

Anna Sethnes radikale ideer hadde satt sitt preg på Sagene skole. Arbeidsskole med barnefantasier som utgangspunkt, var parolen. Mønsterplanen av 1938 ga retningen. Dyktigst var Marianne Rumohr: Et varmt, fargerikt og festlig menneske som trivdes med å gå nye veier. Andre lærere jeg minnes med glede var Emil Østlyngen og Trygve Dokk.

Vi hadde vår første praksis i Osloskolene. Jeg satt 14 dager på Deichmann og forberedte meg til timen om gaupa. Veilederne var håndplukket. Frøken Mauland hadde grep på såvel undervisning som disiplin. – Gap opp, sa hun og helte tranen rett i barnemunnene. På Majorstuen lærte Torvald Vangerød oss huskeregelen om fjordene i Finnmark: Alle piker liker T. Vangerød. Altså Alta, Porsanger, Tana, Varanger…

Du skal holde hviledagen hellig

– Etter året på Sagene fulgte to praksisår i provinsen. Jeg ble trukket ut til Lund skole. En dag sto jeg på kateteret i rødt skoleforkle og tegnet en stor is på tavlen for å starte skoleåret med bokstaven I. Den gang kom ofte elevene som blanke ark til skolen. Etter at jeg hadde hatt dem et år kunne de lese og skrive og regne litt. Underet var skjedd. Jeg skjønte det ikke selv.

Det hadde vært krig og forholdene var enkle. Sally Jakobsen blåste i pipelen når timen skulle begynne. Skriveheftene laget vi selv av makulaturpapir. Vi skar opp og heftet sammen og så dyppet småjenter og smågutter stålpennesplitten i blekkhuset: Mor syr, far leser.

På skolekjøkkenet var det en elektrisk komfyr og en svartovn. Vi krittet kjelene under så de skulle være lettere å få rene, fyrte opp og kokte grøt. Oppvaskvannet varmet vi i bryggerkjelen.

En søndag ville jeg dra på tyttebærtur med elevene. En annen lærerinne ga meg et vink: – Vi holder nettopp på med det fjerde bud. Du skal holde hviledagen hellig. Jeg flyttet utflukten etter kirketid. Bare halve klassen møtte opp. Så hadde jeg altså lært det.

To småpiker hadde svarte sløyfer i håret. De hadde mistet faren sin sommeren før. En liten gutt ville alltid gå sammen med frøken, selv om hun skulle motsatt vei av ham. Til moren sin sa han: – Du bør’nte legge opp kåpa di likevel, for frøkens er like lang.

Etter nok et år på lærerskolen med Kristviks Elevkunne og Sjelelære og Læraryrket, var jeg klar for innsats på Seiersten skole. Året var 1949, og milde og myndige skolestyrer Bugge Olsen tok vel imot meg.

Vi satt på pinnestoler rundt et bord: Sigurd Alnæs, Hans Jakobsen, Margit Orskaug, Anna Sønstegaard, Anna Åsen, Margit Nilsen, Borghild Guldbrandsen, Mathilde Myhre og Margrethe Myhre, som alltid kokte kaffen for kollegaene. Vi var venner og godt forlikte. Marius Pettersen var vaktmester av Guds nåde og snekret hattestativ til damene. Av og til leide vi buss og dro på utflukt til Ed med medbragt mat og allsang i bussen.

Æ er A som bærer E

– Selv underviste jeg mest i de tre første klassene – det passet best til min legning. Jeg prøvde å lære barna å være snille mot hverandre, å ta vare på hverandre. Det fantes andre metoder enn på Lahellemoen, der du fikk «Jeg vil alltid være snill» 100 ganger som hjemmelekse i skjønnskrift.

Barnets fantasi måtte være krumtappen i undervisningen. André Bjerkes ABC ble rene åpenbaringen: – Æ er A som bærer E, ære være A for det. H er et pust som i hav, den puster på neste bokstav.

Ofte leste jeg eventyr for barna: Prinsessen i berget det blå, Pannekaken, og mot juletid Piken med svovelstikkene. I kroken sto sandkassen som ble sommerlandskap og vinterlandskap og julekrybbe. Vi klistret inn blad fra trærne i arbeidsbøkene. Jeg prøvde å forklare: – Nå er bladet dødt og visnet og har falt av, men igjen står en liten knopp som gir liv til et nytt blad når våren kommer.

Når barna var blitt litt eldre, kledde de seg ut og vi lot teppet gå opp for Thorbjørn Egners Byen vår. Noen var malere og noen snekkere, og kjøpmannen vandret av sted med sin kurv, og presten skred frem i sort med flosshatten på hodet.

Sveiv litt fortere, ‘a, frøken!

– Film fantes ikke – video var heldigvis ikke oppfunnet – men jeg viste lysbilder. Til seters med Dagros og Dropelin, Tømmerhogst, med Blakken foran lasset og samegutten Jåmpa på ski under nordlyshimmelen. En dag kom det fra en elev: – Kan du ikke sveive litt fortære ‘a, frøken, så døm leer på seg?

Den nye tid var i anmarsj. En dag ankom en kasse, så stor som et lite hundehus, til Seiersten skole: Den første lydbåndopptager. Så satte Bugge Olsen seg ved pianoet og spilte, og så bar han og jeg den tunge maskinen ned i gymnastikksalen, og så skrudde vi på knottene og satte i gang, så småpikene i sine håndarbeidssydde drakter kunne bevege ben og armer i takt med Donauwellen.

Iblant dro vi på skoletur. Frøken først og ungene etter, to og to i en lang hale, opp Myragata, over brua og opp til Bjørndalen, der det var lek og leven og saftflaske i ranselen samt to stykker med spekepølse som mor hadde sendt med. En gang dro vi på langtur til Maihaugen. To ordentlige trollunger, Astrid og Ragnhild var med og beundret de to fine skrinene på Bjørnstad gård. Da sier Astrid: – Vi har like fine hjemme. Jeg: – ?. – Jo, for de har far funni på Petters!

Svært mange av elevene på Seiersten var det vi kaller arbeiderbarn. De var så mye bedre kledd, så så mye bedre ut enn mine skolekamerater på Lahellemoen. Og fremfor alt: De var så mye tryggere. Jeg møtte en liten pjokk i byen – det er lua av og et digert bukk. Neste dag kommer han bort til meg i skolegården. Et stort smil: – Frøken, huser’u i går!

Trykt i Demokraten 1994