Med hånden til lua

Politioverbetjent Leif Eliassen har gått gradene i politiet fra han på 40-tallet begynte som pantebetjent pr. sykkel i Tune lensmannsdistrikt.
Store kriminalsaker og små ordensoppdrag har preget arbeidsdagen. – Du skal ta handa til lua for folk som ikke er vant til vennlighet, sier politiveteranen.

– Jeg er født og vokste opp på Yven. På den ene siden av veien kjørte bonden høyet inn på låven og leide Dagros til oksen. På den andre siden var lensmannsgården, dit slagsmålsgærne unggutter ble tauet inn med to blåveiser og nesa i en klut.

Far var maskinfører på Yven Papirfabrikk. Vi hadde ofte besøk av Arbeiderpartiveteran og stortingsmann og cellulosearbeider Magnus Johansen. Han og far pratet papir og politikk. Åtte år gammel hørte jeg Nygaardsvold på Sarpsborg Stadion. Jeg skjønte tidlig hvorfor folk spyttet etter statspolitiet i stålhjelm og med langkølle.

Mor bakte 20-30 brød i slengen i bakerovnen i kjelleren. Med baksten i den fletta torvveska ble jeg sendt på bygda til fattige og trengende. Jeg fikk flere velsignelser på veien enn presten delte ut i Sarpsborg kirke.

Beløpet er uerholdeligt

– Etter middelskolen var tanken å gå befalsskolen. 9. april satte en stopper for de planene. Da jeg fikk tilbud om å bli pantebetjent hos lensmann Knut Strømsæter, slo jeg til. En del av jobben var å kreve inn utestående fordringer etter forsorgsbidrag som var betalt ut i tiden fra 1930-40. I hjem med fire pinnestoler rundt et bord, dobbeltdivan i hjørnet og aspedistra i rusten fiskebollboks med rødt kreppapir rundt i vinduskarmen, var det lite å ta pant i. Ofte skrev vi i boka: Beløpet ansees uerholdeligt.

En far og en mor hadde gitt gutten sin ei klokke i konfirmasjonspresang. Klokka kostet 47 kroner og var tatt på avbetaling. Etter at de hadde betalt inn 27 kroner, var det stopp. Først var vi hos foreldrene: – Nei, vi har ingen penger. Så måtte vi gå til butikken i St. Mariegate der gutten var visergutt. Han spente opp remmen og ga oss klokka. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg betalt.

Jeg kunne legge ut på oppdrag i nordasno og 17 graders kulde. Jeg syklet et par hundre meter, så hoppet jeg av og løp et par hundre meter for å holde varmen. Når snøen ble for dyp, var det å spenne på seg skiene som jeg hadde hengende under stanga på sykkelen.

Først var det en arvesak på en bondegård. Der ble jeg titulert underlensmann, og de hadde tatt trekkene av plysjmøblene og serverte kaffe og julekake. Deretter var det mange kilometer videre i en farskapssak til ei lita stue, der de hverken hadde plysj eller julekake, og ei ulykkelig jente med nedslåtte øyne svarte på når, hvem, hvor og hvordan.

Han garanterer jeg for

– En dag fikk vi melding til lensmannskontoret: En del pakker var forsvunnet på bussen til Evje. Mistenkt: Noen tatere som bodde på stedet. Selveste julaften ankom jeg til Solli ved Eidet for å avhøre Carl Johan, taternes konge. Han står ute og hogger juleveden. Da han får høre hvorfor jeg er kommet, svarer han kort og godt: – Se etter sjæl. Intet var å finne. Carl Johan byr på kaffe og tar drammeflaska fram av skapet. Jeg: – Ikke i tjenesten, takk! Carl Johan: – Du skal ønske meg god jul, ellers blir jeg fornærma! Jeg går med på å heve glasset med 1/2 centimeter på bunnen. Skål!

På sommeren er det utendørs taterbryllup på Eidet med 50 gjester. Lensmannen får klager: – De bråker og bærer seg fælt. Jeg av gårde og fremfører beskyldningen og ber gjestene trekke inn. Carl Johan fra trappa: – Dette er underlensmann. Han garanterer jeg for. Han er en grei kar. Marsj inn! 50 gjester adlød ordre. Vi hadde også hørt at det hadde vært knivstikking, enkelte skulle vært brakt til Sarpsborg sykehus. Carl Johan ser langt og strengt på meg: – Knivstikking? Slikt ordner vi sjøl, det skal du ikke stikke nesa di opp i!

For å spe på lønna på 100 kroner måneden, tok vi ekstrajobb som ordensvakter når det var fest på lokalet. Betalinga var tre kroner timen. På Solheim på Rolvsøy var nærmere 150 stykker i friskt slagsmål. Gjestene stupte eller ble kastet ut gjennom vinduene, så sprossene sprutet og glasset singlet. To spirrevipper av noen lensmannsbetjenter skulle rydde opp. På et eller annet forunderlig vis klarte vi det.

Da Gud talte fra dobøtta

– I 1943 søkte jeg, og fikk, polibetjentjobb i Fredrikstad. Lønna fristet, den var på hele 300 kroner i måneden. Først var jeg på politikammeret i Gamlebyen. Jeg ble arrestert, mistenkt for illegal virksomhet, klarte å vri meg unna, men ble plassert på politistasjonen på vestsiden. Der gikk jeg rundene fram til 1945, da jeg ble vaktsjef.

Vestsiden politistasjon lå omtrent der sparebanken Nor er i dag. Det var en murstensbygning i to etasjer. Inn hovedinngangen var vaktsjefens rom til høyre og pikettrommet til venstre. På et bord i pikettrommet ruvet en svart skrivemaskin av merket Remington modell 1920. Det var gjerne kø når mannskapene skulle skrive rapporter eller anmeldelser. Innenfor var inkvireringsrommet. Der fjernet vi halve borgerakevittflasker, snusdåser, bukseseler og belter før de arresterte ble ført over til varetektscella, til sinnssykecella eller til fyllearresten.

Politiet hentet sinnslidende personer når legen hadde skrevet erklæring. Vi la dem i jern og kunne risikere en spyttklyse midt i fjeset. Ofte ble de i cella i dagevis når det var overfylt på Veum. Det hendte vi måtte legge dem i tvangstrøye. Dempende eller beroligende medisiner hadde vi ikke.

Fyllearresten var fæl. I hjørnet sto dobøtta. Når de losjerende sparket til bøtta, fløt det utover og ned i sprekker i sementgulvet. Vi spylte og vasket, men lukta satt i.

Det hendte at Otto Aben ble innlosjert i arresten. Ved siden av å gjøre grimaser – slå aber – var han buktaler. Det hendte han muntret cellekameraten med å buktale fra dobøtta: – Du må slutte å drikke! Du skal la flaska stå. Om vedkommende trodde stemmen var Guds eller Satans, vites ikke.

I annen etasje var kontorene til overbetjenten og et par kriminalbetjenter. I kjelleren var sentralfyren. Den som hadde runden i strøket, skulle passe på å stikke nedom kjelleren og hive på ved eller koks under kjelen. I bakgården var et skur der vi oppbevarte hittet gods. I taket i skuret hang et par turnringer så mannskapet kunne holde seg i form. På baksida igjen var kommunestallene der bøndene satte inn hestene når det var torvdag.

I Gamlebyen var selve politikammeret. Videre var det småstasjoner på Nabbetorp og på Lisleby, en konstabel var avgitt til å passe på køen på Røde Mølle, to stykker skulle hjelpe lensmannen i Borge å holde orden i Gropa og på Gressvik ruslet konstabel Pettersen rundt og påså at alt var som det skulle være.

Fire timer vakt, fire timer fri

– All patruljetjeneste foregikk til fots. Vi trasket gatelangs i fire timer, så var det fire timer fri, så fire timer på vakt, til du hadde langfri i åtte timer. En slik turnus varte i 11 dager. Det var seks vaktdistrikter i byen: Fra ferjestedet og fram til den gamle Posthusgården. Den som patruljerte der skulle også møte fram på stasjonen når tog kom og tog gikk. Fra Posthusgården og til og med Blomstertorvet og den sydlige del av Nygaardsgata. Fra Blomstertorvet over Fisketorvet og den nordlige del av Nygaardsgata, frem til Det glade hjørnet. Fra Gamle Torvets glassmagasin, ned til Stene R.-hjørnet og Bakgata fram til Det glade hjørnet. Det femte patruljedistriktet var Holmenområdet og det sjette var fra Det glade hjørne og omkring bussholdeplassen.

Før vi gikk på vakt, inspiserte vaktsjefen mannskapet. Uniformen skulle være presset, og skoene børstet og øverste knapp i jakka knappet selv om det var + 30 i skyggen. På vinteren gjaldt det å holde varmen. Vi hadde hvite ullvanter på fingrene, brettet klaffene på skinnlua godt ned og brukte ullsåler i støvlene og spedde på med Fredriksstad Blad eller Demokraten på brystet og magen.

Ifølge instruksen skulle en alltid gå runden med sola. Det var strengt forbudt å snakke med han som hadde nabodistriktet, hvis det ikke gjaldt tjenesten. Vaktsjefen tok ofte en inspeksjonsrunde motsols, og traff han deg ikke der du burde være, ble det strekk.

Mye fyll

– Trengte vi hjelp var det tre steder i byen trekasser vi kunne låse opp og løfte av røret: – Det er Eliassen, det er slagsmål på torvet.

Da som nå var fylla et av de store ordensproblemene. Fredrikstad var tradisjonelt en sjøfartsby, og trakk til seg tørste sjeler som bier til ei honningkrukke. Ennå gjaldt løsgjengerloven, som gjorde det til en ulovlig handling «å hensette seg selv i åbenbar beruselse på offentlig gate, vei eller plass». Det var ofte de samme som gikk igjen. Du fikk ta en rask avgjørelse: Han får vi sette inn, for han pleier å denge kona og unger når han kommer hjem i en slik tilstand, men han der er snill som et lam, så han får vi lose hjem og få til sengs.

Første fullikæll jeg måtte ta vare på lå rett ut i Kirkeparken vis-a-vis Norges Bank. Det var iskald vinternatt og best å få mannen i hus. Politiet hadde en sjuseter, men den var oftest i andre oppdrag. Vi kunne rekvirere drosje i påkommende tilfelle, men ingen biler var å se. Jeg tju’lånte en drakjerre, lesset mannen oppå og dro børa til tørk på Vestsiden politikammer.

På bryggene var det ofte full fest, på torvet sydet det til tider av fyll, når det var dans på Kongsten gikk flaska på omgang og på vollene var rusen ofte kombinert med håndfast erotikk. En kar satt godt påseila på brygga med rekepose og brennevinsflaske. Hvor han kom fra? Jo, fra Halden. Han hadde gjort tjeneste i Gamlebyen i åra mellom krigene, og nå hadde han tatt seg en tur til gamle tomter for å gjenoppleve ungdomstiden. Vi satte han på toget og håpet at han kom seg av før Kornsjø.

Du kommer langt med hånden til lua

– Eneste våpen vi hadde var kølla på baklomma. Den har jeg aldri brukt. Men det hendte det bød seg et basketak. En fuktig kar fant alltid på så mye gærnt i fylla. En gang hadde han vært i garderoben i Frikirken og røvet en sølvrevboa. Saken ble anmeldt og tyveriet oppklart, og karen fikk sin velfortjente straff.

Så en dag kommer jeg forbi Glade hjørne med den faste gjengen, og deriblant boatyven. Så bærer det løs. – Jaså, du var flink du, en sånn flink polis, du kommer nok høyt på strå! og så videre, mens jeg får en albue i siden for å understreke hva han har sagt. Jeg ber han pakke seg hjem, men får nok et albuestøt, og nå gjorde det virkelig vondt. Det skjønte nok han også, men nå stikker han opp en sidegate til Bakgata med meg etter. Så bråsnur han, drar opp ei flaske, og mens brennevinet flommer nedover armen hans, hever han flaska og langer ut etter hodet mitt. Jeg får slått armen og flaska til side, men så bærer det løs: Han slår og biter og sparker, jeg får et kne i skrittet så det svartner for øynene. Vi slåss i fem minutter, i ti minutter, det er ikke en knapp igjen i jakka, lua er knekt, et par fingre likeså, til ei kone ser det hele og sender bud til stasjonen etter forsterkninger så vi får karen i jern og i arrest.

Episoden hørte til unntakene. Du kommer langt med anvendt psykologi – føle deg frem til hvordan folk er og så ta dem på rette måten. Og vise vanlig folkeskikk – ta handa til lua eller løfte på hatten til folk som ikke er vant til å bli møtt med noen særlig vennlighet her i livet.

Da jeg gikk av med pensjon, kom Karen Stubbene og gemalen opp på kammerset for å ønske meg tillykke videre og takke for godt samarbeid. Det var ikke den hilsenen som gledet meg minst.

Trykt i Demokraten 1994