Ptro, sa vognmann Eriksen til bilene

Torolf Ulleberg, idrettsveteran, reklamepioner og lærer minnes fjerne Fredrikstadår:
Byen brant, Dons landet på Øra, Hæll Tøll vandret i gatene, vognmann Eriksen sa Ptro! for å stoppe bilen…

– Jeg er fire år og står på trappen til huset der vi bor i Storgaten. Det er strengt forbudt å gå ut i gaten. Så kommer de, jeg hører hover slå mot stenbrolegningen, det er dampsprøytene fra brannstasjonen som kommer rumlende med to hester foran i skarpt trav, mens røyken velter opp fra skorstenen for det er alt full fyr under kjelen. Det bærer mot torget, og der, der ser jeg en lysning over takene, et flammehav mot himmelen, det er spennende og grufullt: den store bybrannen året 1908.

Eneste patient på Fjeldberg

– Jeg var plaget av våt nese. Huslegen, dr. Arntzen beordret en vattdott dyppet i jod i hvert nesebor. Jeg ble ikke bedre, så mor tok meg med til Kristiania, til øre-, nese- og halsspesialist, professor dr. med. Dawes. Diagnose: nesedifteritt. Smittsomt og ytterst farlig. – Gutten må interneres på flekken, sa dr. Dawes. Mor nektet og smuglet meg med på toget til Fredrikstad. På stasjonen var sykevognen kjørt frem – den samme som er stilt ut i foajeen på Sentralsykehuset. Ned i sykekurven med meg og i full fart til Fjeldberg epidemilasarett. Der ble jeg liggende som stort sett eneste patient, mens mor og far sto utenfor og hoiet og vinket gjennom vinduet.

Hurra for Dons!

– Året er 1912. Vi guttunger holdt ofte til i de gamle festningsverkene på Cicignon, ikke så langt fra fergestedet. Det var ganger og grøfter og kriker og kroker å stikke seg bort og leke i.

Plutselig en dag hører vi en lyd oppe i luften. En summing, en dur, vi ser opp: et insekt, en mygg i det fjerne, høyt på himmelen over Fredrikstad. Det vokser til et aeroplan, et fly, det er løytnant Dons om bord i Start på den første flyturen i Norge. Vi hopper og danser og peker og roper og snart er nærmere 10 000 gutter i firsprang etter maskinen som forsvinner et eller annet sted borte ved Øra. Så, etter en tid ruller landauer på landauer med byens prominens nedover Fergestedsveien. De skal til Ørasletta for å trykke løytnantens hånd og ta maskinen nærmere i øyesyn.

Senere går Dons på vingene igjen. Han styrer mot byen for å gjøre en stor sving over Glemmen. Gutteflokken er stadig etter, og vi løper i en svær ring rundt Vestsiden kirke for å kunne se flyet så lenge som mulig.

Det var ellers lite motordur i Fredrikstad i min barndom. Folk gikk til fots eller kjørte med hest. Nede på torget hadde vognmennene sine faste plasser. Gjennom Bakgata skranglet en og annen bondemann på vei til torvet. På søndagene red konsul Pay og frue – hun med damesadel – gjennom byen på vei til Hankø. Ellers kjørte alle i plysjbyen landauer: Meldahl, Arne Christensen på Morgensol, Hans Th. Kiær på Guldberg, direktør Elias Kiær på Riverside og Mathisen på Bellevue. Aller finest var Jacobsen på Lykkeberg. Vi sto på rekke og rad og ventet for å beundre herligheten: landauer med kusk i flosshatt med fjær, skinnende seletøy og velstriglede hester.

På vinterstid kom sledene frem. Vognmennene hadde små bredsleder med saueskinnsfell til å svøpe om ømtålelige dameben. Dombjelleklangen lød dempet mellom de store fonnene i Nygaardsgata. Hadde snøen falt titt og tett som den gjorde før, kom den store kommunale snøplogen, dratt av fire hester, og brøytet gaten.

Ptro, sa Eriksen til bilen

– Den første bilen her i byen eide Ludvig Wiese. Jeg husker best drosjeeier og sjåfør Minges røde drosje A 55, vognmann Gundersens Berlioz A 52 og vognmann Eriksens Minerva A 54. Den siste var spesielt elegant med blanke sykkeleker i felgene og pomponger på gardinene i vinduene.

Senere skaffet brukseier Jacobsen seg bil med sjåfør, som kjørte ham på kontoret om morgenen. Kontoret var der Norges Bank ligger i dag. Ved middagstider ble han kjørt hjem igjen.

Overgangen fra Blakken til sterkere og flere hestekrefter kunne være vanskelig. – Ptro! sa vognmann Eriksen til automobilen da han skulle stoppe nede på Torvet.

Far og jeg pleide å gå søndagstur til Torsøkilens bad, som var det nest fineste etter Hankø. På hjemveien ba skipsmegler Hannestad sjåføren stanse bilen: – Om vi ville sitte på? I Grimstadbakken måtte herrene ut og dytte. Det var første gang jeg kjørte bil.

Det er jo Tulla vår!

– I skuret til Trafikk nede på Dampskipsbrygga lekte vi ofte. Der kunne vi krabbe og krype mellom sekker og esker og kasser. En gang datt Rollo, St. Bernhardshunden vår, ned i et hull og måtte dras opp etter halen.

Far var agent for blant andre Conrad Langaard, P. A. Larsen, Bisgaard og Heen og Kristiansands Grønsæbefabrik. Varene ble losset i skuret nede på brygga. Jeg fikk være med og bryte opp kassene med tobakksvarer. Så brakte jeg Motor og Teddy rundt, blant annet til Otto Th. Karlsen, I. C. Olsen og Bergstrøms Tobaksforretning i Fergestedsveien. Mor og tante tente en Bank of England når de skulle være ekstra dristige. For det var i de dager mor og lillesøster gikk til venstre og ned på damestranden, og far og jeg til høyre til bukten og skjæret, som var reservert for herrene.

Første gang jeg var på kino, var jeg tre år og gjorde skandale i Fredriksstad Kinematograf nede i Storgaten. Tidligere hadde St. Josephs hospital holdt til i lokalene. Over lerretet ruller en barnevogn med en baby i, ned en skråning. Jeg reiser meg og roper: – Men det er jo Tulla vår!

Oppe i Nygaardsgaten lå National, Verdensteateret og Verdensspeilet. Verdensspeilet var det aller fineste. Fremme ved scenen var det et tablå med tall fra en til seks. Filmene var delt i akter, og på tablået kunne du se hvor i filmen du var hvis du hadde oversittingsbillett. Jeg husker Pax Eterna, Intolerance, New Yorks Mysterier… Fru Martinsen spilte piano og hadde med seg en fiolinist. Til Pax Eterna Arlesiennesuiten av Brahms. Da den russiske filmen Pramdragerne ble vist, hadde de stablet sammen et lokalt kor foran ved scenen. De stemte i: – Volga, Volga…

Damene på sentralen visste siste nytt

– Da jeg var 10 år brøt verdenskrigen ut. Etter en stund ble det ondt om mat. I stedet for smør brukte vi noe slags spekk på brødet. Brødet var ikke lenger det samme. En fikk mye gass i magen, og en stående vittighet var: – Har De hørt det nye brødet til Krabseth, De? Det har en egen, dyp tone.

Det ble vanskeligere å skaffe brensel. Kølabåtene Mimona, Tissona og Gerona la til ved Thiisebrygga. Så kjørte kølalemperne kullene i land med trillebårer oppe på høye stillinger. Det falt ofte noen biter ned i gaten, og de plukket vi i kurven og bar hjem til mor.

Far ble kalt inn på nøitralitetsvakt over i Gamlebyen. I Puttesundet lå tre sigarer: Torpedobåtene Rask, Snar og Pil. Det hendte at de ankret opp i byen for å bunkre. Jeg kjente sønnen av landhandleren på Vikane som var gast på Snar, og fikk komme om bord. Trangt og kummerlig var det, men en opplevelse for en guttunge.

Ute i verden skjedde store ting: Tsaren abdiserte, bolsjevikene kom til makten, Amerika gikk med i krigen. I Fredrikstad gikk livet stort sett sin vante gang. Da krigen gikk mot slutten, sveivet vi på telefonen på veggen. Damene på sentralen i fjerde etasje i bankgården i Storgaten visste alltid siste nytt.

Sælte bestilte overnatting

– Da som nå var Nygaardsgata strøket. Store trær på begge sider skygget for solen i den verste sommervarmen. Ble det for støvete, kom den kommunale vannvognen med grønn tank og hest foran.

Tre mann sterk fra politikorpset: Søyland, Bjørnstad og Heie, også kalt Hæll tøll, holdt ro og orden. Sælte, byoriginal med stor tørst, gjorde jobben lett for korpset. Når han var passelig påseilet, gikk han inn i en forretning, ringte politistasjonen og bestilte overnatting. Straks etter kom en vognmand pluss Hæll Tøll og effektuerte bestillingen.

Silkebyen litt høyere opp på Cicignon, var ikke fullt så fin som plysjbyen. Folk derfra kunne man se til fots. Brenna og Hoyer var nestorer i handelsstanden og ofte ute i forretninger. Overrettssakfører Høeg var svært korpulent, så han foretrakk oftest drosje. Nede i gaten kunne borgermester Ramm dukke opp, hjulbent med busket bart og i grå sjakett. Han var naboen vår i Storgaten, men vørte aldri en guttunge.

Fruene gjorde sine formiddagsinnkjøp. Petter A. Larsen var byens fineste kolonialforretning. De førte såvel sydfrukter som konfekturer og hadde egen kusk med flatvogn til å bringe varene ut til kundene.

English spoken i Monsens Café

– Varme og svette og røde og oppkjasete mennesker trakk for eksempel inn til en forfriskning i loggiaen i Schulz Hotel. Tante og onkel drev hotellet. De hadde egen hest og vogn som hentet og brakte gjester fra og til centralstasjonen. Var det plass, fikk jeg ofte en kjøretur på bukken.

Lenger ned i gaten, på hjørnet til Mellomgaten, lå søstrene Monsens Café. Plakaten i vinduet slo fast: «English spoken» og «Mann spricht Deutsch». – Er’e slik at dere snakker tysk og engelsk, spurte en viktigper. – Nei, men det hender at gjestene gjør det, var svaret.

Frokostbørsen leverte kaldt og varmt i tretiner når Zakken Backer og kompani skulle ha styremøter på brukene eller verkene. Og helt borte på Det glade hjørnet gikk trappen opp til Duval, som var det helt store treffstedet.

Aldri var det så folksomt i byen som innunder jul. Foran vinduet til Fredriksstad Glassmagasin møttes plysjbyen og Apenesberget. Bak speilglassrutene ruslet og gikk et elektrisk tog. Når det kjørte inn i en tunnel, snudde alle på hodet samtidig for å se lokomotivet komme ut av det sorte gapet.

Julaften kom far og jeg forbi National der direktøren ropte ut ettermiddagens forestilling. Hjemme ventet mor med gløgg og julebakst.

Juleferien gikk så altfor fort. En morgen tok frk. Augusta Handberg på seg det ankelside, stivede skjørtet, spente rundt livet det stivede beltet og steg opp på en stol for å tenne parafinlampen i taket i klasserommet på St. Croix. Et nytt år hadde begynt.

Trykt i Demokraten 1994