Retten er satt!

sa dommerfullmektig Einar Simonsen og slo klubben i bordet.
Den gang advokatene talte latin, konkursene haglet, spritsmuglerne ble straffet, farskapsinnstevnte måtte avlegge ed og bordene danset i byfogd Ludvig Dahls bolig.

– Jeg vokste opp på Trosvikstranda dengang Ro-Anette i lag på lag med svarte sjal, ferget sjøfolkene i eka si ut til seilskutene som ankret opp ved Lera.

Da vi var små, lekte vi i haven til Byfogdgården. Den vesle fjellknausen var vår første skibakke. Den ble jevnet ut for å gi plass for Borggaten. Da vi var blitt eldre, dro vi opp i Oredalen og bygde barhytter og levde villvest. Jeg gikk på Seiersten folkeskole. To av lærerne var råtasser, som surret hyssing rundt rottingen for at den skulle holde lenger. Den tredje læreren var Hans Jacobsen, og ham forgudet vi. Han var underoffiser og dro på regimentsamling i sommerferiene. Da skrev han kort til hver især av guttene i klassen.

Far drev jernvareforretningen i første etasje på hjørnet av Folkets Hus. Bønder på bytur satte hestene inn i stallen hos Hans Nilsen eller hos Thomas Larsen eller i kommunestallene bak Vestsiden politistasjon. Først handlet de kolonialvarer og fikk seg en prat over disken før de skrådde over gata til nok en prat og flere innkjøp i butikken vår. Byturen kunne ta hele dagen. Iblant hendte det at det ble prat og ingen handel.

Bak disken i Simonsens jernvarehandel sto far, til tider mor, tante Berta og to brødre Knatterød. Under taket hang melkespannene, på en krok hestesko med og uten brodder og på stativet sigder og ljåer. Manglet vi noe, hendte det at vi lånte det hos konkurrentene. Vi barna måtte hjelpe til i butikken. En dag ble jeg sendt av gårde med en kølaovn på den tunge drakjerra med jernbeslåtte hjul. Adressen var oppe ved Glemmen gamle kirke. Jeg trodde ikke jeg skulle komme levende fra det.

Jeg gikk realskole og gymnas på Den gule anstalt. I gymnaset sa lærerne De til oss. Jeg hadde rektor Western i tysk. Det var gørrkjedelig. En dag fant rektor ut at vi skulle ha elevråd. Jeg ble valgt til formann. Det eneste vi gjorde var å inspisere i gangen og skolegården og passe på de andre elevene. I engelsk hadde vi Arnfinn Brekke. Han var ung og ivrig og pratet med elevene: – Husk det forplikter å være gymnasiast!

Jusstudier til 100 kr måneden

– Jeg drømte om å bli arkitekt. Fra Høyskolen i Trondheim kom svaret: – Vi tar ikke opp studenter i år. Dessuten vil det ikke by seg arbeidsmuligheter for arkitekter innen en overskuelig fremtid. Subsidiært fristet forstmannsyrket. Svaret fra landbrukshøyskolen var omtrent like oppmuntrende.

I stedet ble det jussen. Studiet var kort, dessuten spådde min onkel Wilhelm Thagaard, at om noen år ville juristene få nok å gjøre.

Jeg startet på egen hånd på det innerste rommet i lesesalen på biblioteket. Bibliotekar Gundersen slet og bar bind på bind av Norsk Rettstidende fra og til magasinet i tårnet. Da jeg var oppe i 40 bind, gikk han med på å la dem bli stående til neste dag. Men da jeg var borte fra lesesalen en dag, var bøkene forsvunnet opp i tårnet.

En velynder i byen lånte meg 1 500 kr så jeg kunne avslutte studiet ved Universitetet. 1 500 delt på 14 ble 100 kroner måneden å leve for, og 100 kroner til ren sløsing.

Jeg leide hybel i Gamlebyen i Oslo hos et søskenpar der mannen var blind og kona døv, og betalte 60 kroner måneden. Jeg spaserte inn til byen og sparte 15 øre til trikkebilletten. Middag på St. Halvard kostet 85 øre. Av og til slo jeg meg løs på Lærerinnelagets kafe for 1,10.

Det var få forelesninger. Platou fylte Gamle Festsal og vel så det når han boltret seg i ulike juridiske emner. Manduksjon var det vanlige. Den måtte vi betale av våre ofte slunkne lommebøker. Augdahl startet eksamensmanduksjonen, med å slå fast: – Husk, at her lærer dere ikke for livet, men for eksamen. Romerretten og norrøn rett var hjørnestener i studiet. De fleste juridiske lærebøker startet gjerne med emnet sett gjennom romerøyne. Advokatene begynte prosedyren ved å henvise til den romerske rettsordning. Latinen var ennå levende: Jurister talte i rettssalen om culpa levis og culpa lata.

Studiet var ikke delt i avdelinger. Eksamen ble tatt på strak arm over ti dager. Vi stilte i grålysningen med Magnus Lagabøtes landslov, Kristian 5.’s norske lov, Allgemeines Gesetzbuch og Den sveitsiske civilrett under armen. Resultatet ble laudabelt.

Vennligst ta plass på vedkassen!

– På 30-tallet vitset man i juristkretser: – Jurist med laud og sykkel ønsker arbeid. Jeg søkte på alt – uten å få noe. Etter et år bød det seg en mulighet som ulønnet, juridisk hjelpearbeider i Onsøy sorenskriverembede. Etter en tid døde dommerfullmektigen. Jeg ble konstituert. Gasjen var 242,80 i måneden.

Sorenskriverkontoret holdt til i en halvannen etasjes trebygning på Trara, omtrent der parkeringsplassen til yrkesskolen er i dag. Til de ytre bekvemmelighetene hørte utedo og vedskjul. På vinterstid fyrte vi så ovnen sto rød, og tapetserte veggene med gamle numre av lysningsbladet. På varme sommerdager kunne vi ikke åpne vinduene, for da falt de ut. Stolene var fra spisestuemøblementet til en tidligere sorenskriver. For sikkerhets skyld bad vi besøkende ta plass på vedkassen. En solid bonde fra Onsøy neglisjerte oppfordringen og havnet på gulvet. Sorenskriveren reiste til Oslo og kjøpte med departementets velsignelse seks stoler av kroner 12 i Fengslenes Utsalg. Skrivebordet mitt var en plate, lagt på to bukker. Rettsbøker og tinglysningsdokumenter ble skrevet for hånd.

Foruten sorenskriveren og jeg selv, bestod personalet av kontorfullmektig Reidar Solbrække, kontorbetjent Einar Nilsen og en ekstrabetjent. Da vi søkte om å få ansette en ekstrabetjent til, samtykket departementet, forutsatt at de delte lønnen.

Åpne døren, Simonsen!

– Sorenskriveren hadde sin bakgrunn fra departement og fengselsvesen. Han var korrekt til fingerspissene. Etter et rettsmøte satt vi og skrev dommen. Det var et forferdelig vær med kulde, vind og snø. Klokka ble 10 og 11 på kvelden, mens pennene fremdeles skrapte mot papiret. Klokka 12 ble siste punktum satt. Sorenskriveren ser opp: – Kan De være så vennlig, Simonsen, og åpne inngangsdøren nede og kontordøren. Jeg stusset: – Det er da ikke et menneske ute på denne tiden, og i et slikt vær! Sorenskriveren strengt til den unge dommerfullmektigen: – Det står i loven at dommer skal leses opp for åpne dører. Dørene ble åpnet.

Til rutinene hørte sivile saker, forhørsrettsmøter, straffesaker for herredsretten, skjønnssaker, skifter, tinglysninger og konkurser. De siste var det mange av i 30-årene. Kjøpmenn gikk overende, bedrifter, som hadde blitt startet under første verdenskrig, måtte innstille. Det ble sagt at Fredrikstad under første verdenskrig var millionærenes by, mellomkrigstiden fallentenes.

Etterdønningene etter smugletiden skaffet oss mye arbeid. En kar undret seg hvordan Gressvikfolk klarte seg etter at bruket hadde stoppet. Han fikk svar: – Hadde vi ikke hatt spriten, hadde vi sulta i hjel, hver eneste en.

Se åssen han ligner’n Kristian!

– Det gikk atskillig mer formelt for seg i rettssalen den gang. I instruksen fra departementet het det: – Til kappen en dertil passende skjorte og slips. Vitnene avla ed. Først dommeren: – Sverger De at De har fortalt den hele og fulle sannhet og intet fortiet? Vitnet med opprakt høyre hånd: – Det sverger jeg, såsant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende.

I en farskapssak var en veritabel røverbande på syv stykker innstevnet som mulige barnefedre. Jeg valgte ut den jeg syntes virket minst forvorpen og går han på klingen. Forklaringen var mer enn tvilsom, og da jeg ba ham avlegge vitneeden, deiser han i gulvet – besvimt. Da han var kommet til hektene igjen, kom historien: De syv hadde holdt et møte, drukket dram og holdt en avstemning om hvem som skulle være barnefaren. Kristian, som var fraværende på sjøen, ble innvotert. Det endte med at fire av røverne ble dømt til å betale bidrag. En tid etter har jeg dem på kontoret: – Om dommeren kunne anke? Jeg sa at dere skjønner vel at jeg anker ikke en dom jeg selv har avsagt. Men nå har vi fått en ordning med blodprøve. Ta en slik, så får vi se hvordan det går. Blodprøven viste at ingen av dem kunne være barnefaren. Det gikk ikke bedre enn at Kristian døde til sjøs. Et års tid kommer moren opp på kontoret med veslegutten på armen: – Bare se dommer, åssen han ligner på han Kristian!

Gave er underveis!

– Prosesslystne kverulanter kunne være en sann plage. To av den sorten hadde røket grundig uklar i forbindelse med en lyssky affære. Den ene var bokser, den andre ikke. Bokseren langet ut et kraftslag, så motparten vaklet, men var slett ikke utslått og rev bokseren overende. Så fulgte et drabelig basketak blant en haug halvfulle malingpøser. Da bokseren hadde fått renset tøyet, anla han sivilsak med krav om erstatning for tort og svie. Til støtte for kravet hadde han med seg en tegning av kroppen, der en lege hadde avmerket hvor skadene befant seg.

Retten var satt og bokseren, som var av den veltalende typen, starter forklaringen allerede fra plassen i salen. Han fortsetter, mens han beveger seg fremover, stanser foran dommerbordet og utbryter: – Han sparket meg, hr. dommer, så jeg hadde sår så store som et kortblad! Hvorpå han griper ned i lommen og trekker frem og holder sparesset opp for retten. Da en av meddommerne holdt på å falle av stolen av latter, tok retten en pause på 15 minutter. Mannen med sparesset bodde i Oslo og måtte tilbake før dom ble avsagt. Sent på kvelden mottok jeg et telegram: – Gave er underveis. Giveren ble nok skuffet.

Klubselskapet Phoenix i det hinsidige

– Midtveis på 30-tallet rystet Købersaken småbysamfunnet. Jeg hadde ikke direkte med den å gjøre, men assisterte sorenskriveren under sakens gang. Byfogd Dahl, Ingeborg Købers far, hadde jeg støtt på tidligere. Jeg hadde møtt ham i retten, der han lyttet til vitneutsagnene, til tross for at han var stokk døv. Når det gjaldt datteren som spiritistisk medium, var han fullstendig blottet for kritisk sans. Han døde jo under bading på Hankø. Datteren hadde vært med ham, så viste det seg at dødsfallet var forutsagt under en seanse, han var livsforsikret for et betydelig beløp, omtrent samme sum som manglet i byfogdens kasse. Den rettslige forundersøkelse ble holdt på Hankø. Jeg kjøpte fire amerikakofferter og leide en lastebil for å få fraktet sakens dokumenter, blant annet 6 000 sider i seanseprotokoller, utover.

Jeg møtte Ingeborg Køber. Hun virket dvask, slapp, uinteressert. Jeg hadde ingen fidus til henne. Men det trengs mer enn indisier, det trengs fellende bevis, så riksadvokaten gjorde rett i å henlegge saken.

Jeg leste seanseprotokollene: Tusenvis av sider om livet i det hinsidige. – Klokka 12 skal vi drikke te, i dag skal vi ta et slag tennis, du aner ikke hvilken kjekk herre som kom over hit i går… Wilhelm Blakstad sa: – Det neste liv minner ikke så lite om klubselskapet Phoenix.

Trykt i Demokraten 1993