Rolf Johansen på tråden igjen

Da Rolf Johansen begynte i Fredrikstad Telefonkompani i 1933 kunne det være fem abonnenter på linja, tok montørene skiene fatt når det var feil på anlegget, varslet Tora på sentralen jordmora, ga direktør Meldahl en tokroning og sigar for velutført installasjon.

– Far begynte i Fredrikstad Telefonkompani under første verdenskrig. Hans, onkelen til far, hadde vært med helt fra starten i 1888. På veggen hjemme hos oss på Hassingen, hang apparatet med sveiv og talatut. Jeg var ikke gamle karen da jeg første gang løfta av røret: – Johansen, værsågod. Til tider gikk ferden til Dammyr, der kompaniet hadde stolpelageret. Nils Thorvaldsen rusla rundt og skrapte og lodda brukne ledninger. De som jobba i kompaniet, fikk gamle og utrangerte stolper til ved. Far og jeg stabla på vogna, og så dro vi lasset hjem og gikk i gang med saga.

Etter Trara College og konfirmasjon var jeg en tur til sjøs. De sa at telefonkompaniet gjerne tok inn sjøfolk som var vant til å bevege seg i høyden. Det var vel helst fordi far spurte for meg at jeg i 1933 starta som hjelpearbeider og læregutt med 55 kroner i uka.

Sjefen var Carl Oxaal. Det var en stram liten kar som hadde vært offiser i Gamlebyen. Under seg hadde han kabelmester Ole Nilsen. Blant fotfolket hadde vi Johannes Andersen og sønnen Eivind samt Erling Karlsen, søskenbarn til Eivind. Videre Aksel Haraldsen og svogeren Carl Olsen og brødrene Viktor og Gustav Kristiansen. Jon Henriksen og Henry Henriksen var også brødre og fra Vaterland. Thomas Thøgersen fra Mellombakken var en flink linjemann. Nestor Karlsen var godt oppi åra og rusla for det meste rundt og etterså apparatene. Otto Larsen var tidligere sjømann, Birger Andreassen var mye på sentralen og reparerte sentralborda, Karl Saxegård var fra Rolvsøy og Nils Thorvaldsen var vaktmester på Valhalla. Tar vi med Bjarne Olsen fra Myragata, som var linjemann og feilretter, og ingeniør Lehmann som kom noe senere, har vi med de fleste.

Da jeg begynte, var den manuelle sentralen i fjerde etasje i Fredrikstad Sparebanks bygning i Storgata ennå i drift. Fem-seks sentralborddamer med ben i nesa og høyhalsa bluse stakk fremdeles propper i hullene: – De får Kiærs Brug, værsågod.

Det året sto den nye telefongården ferdig, og de elektriske releene skulle gjøre de raske fingrene og den bestemte røsten overflødig.

Med halvvanter og minus 20

– Omlegginga til automattelefon førte til at det ble strekt en mengde nye linjer og kabler.

Første linjejobb jeg var med på, var iskald. Etter det gamle systemet var det en linje og koderinging nordover til Veum. Bjella det en gang var det Skåret, to ganger Staret, klang det tre ganger var det Norum, fire signaler var til Evenrød og den rene klokkeklang på fem signaler var Skihytta.

Det var minus 20 og snøstorm da vi strekte de nye kursene til abonnentene. Vi klatra i stolper som var hvite av is og snø på den ene sida, og så ut mer som snømenn enn montører. Verst var det kanskje for Thomas Thøgersen, som hadde strikka halvvanter.

Vel hjemme i varmen i stua begynte jeg å ese ut, og da mor satte kjøttkakekjelen på bordet, sov jeg søtt med hodet på armen.

Det ble mest linjearbeid den første tida. Vognmann Kristian Eriksen lasta stolpene på bilen og så satt vi, en tre-fire mann, på lemmen og fikk skyss dit vi skulle. Først spadde vi og grov høl på en halvannen meter. Det var svinetungt når bakken var hard og stenete. Når stolpen skulle til værs, hadde vi en gaffel av tre som vi skjøv den halvvegs opp med. Vi hadde festa tau i toppen og dro den opp resten: – Å hei, og hiv, til stolpen sto rett og pent på plassen sin.

Noen jobber var triveligere enn andre. Vi drev en vår og satte opp en linje ved Hankø. Oxaal hadde først vært ute i vindjakka si og merka opp. Vi var tre kæller med feisler og minebor og en satt på fjellet og holdt boret og to sto og slo og gjøken gol og sola stekte og alt var vår og varme.

På våren hadde vi også jobben å teite linjene. Kulda hadde ofte strekt dem, så de kunne henge ned og subbe i grantoppene. Vi drev på med linja over Ramseklo som måtte være i orden når seilsesongen starta på forsommeren. Vi var tre mann, Thomas Thøgersen, Gustav Kristiansen og jeg sjøl som satt i hver vår stolpe og stramma tauet som var festa til linja: – Nå drar vi! Dra! Det hendte at det hadde gått skal av isolatorene når folk på vintertid hadde skutt etter fugl som satt på linja. Jeg drev på og stramma og dro og kjente plutselig noe klisset og varmt på handa. – Jeg har skjært meg, blodet renner, hoia jeg over til Thøgersen. – Har’u ikke lommetørkle? lød svaret. Så dro jeg opp snytefilla og surra rundt en trådbit, og arret har jeg på handa ennå.

Da raste tårnet

– En dag på vinteren i -33 hadde det vært mildvær med regn før det frøs på. Så slo det om, og våt snø la seg på over alt, på busker og trær, på linjer og kabler, det var som å vandre i eventyret. Trær bøyde seg og grener brakk og det svære stillingstårnet på taket til Stene Isaksen begynte å ryke. Tjukke vinkeljern ble bøyd som de var av papp, og linjene lå i en eneste kvase.

De tok inn ekstrafolk, elektrikere og værstekæller som gikk arbeidsledige, og de drev på i uker og dager med å rydde i kaoset. En av oss faste trådde gærnt og sklei nedover taket, men fikk tak i en av trådene og berga liv og helse. Smed Jensen måtte hjelpe til med grovarbeidet, og skraphandler Nilsen gjorde butikk med restene av det gamle tårnet.

Da automatsentralen skulle åpne, måtte det legges ny linje til Gamlebyen. Vi hadde kabelen på en rull på prammen med drabåten til Scheele foran og rulla ut mens folk på land og på ferja glante, mens det ellers var full stopp av trafikken på elva. Kabelen ligger der ennå.

Sykkel på sommeren, ski om vinteren

– Folk kom oppom og meldte fra: – Nå er det brudd på linja, vi hører ikke en lyd, og tante Gunda hadde lovt å ringe. Så var det ut sommer som vinter, i allslags vær, for å finne feilen.

På sommeren tråkka vi av sted på sykkel, med 15 kroner måneden i godtgjørelse for slitasjen på kjøretøyet. Var det vinter og snø, hadde telefonkompaniet kjøpt inn ski med Huitfeldt-bindinger og spanskrørstaver.

Vi kledde oss i ull med Smaalenenes Social-Demokrat på brystet – forsida er viktigst – og dro skinnlua godt nedover ørene. I ryggsekken var det nødvendigste: Stolpesko, kalt sporer, måleinstrument kalt Messer, en rull tråd samt det vanlige montørutstyret: telefontang, avbiter og skrutrekker. Vi staka oss fram i dypsnøen, for på landet fulgte linja gjerne dikene. Jo, der må feilen være! Lå linja nede, var det greit: fram med tråd og skjøte, så opp i masta og feste og koble til.

Når bakken frøs, svikta ofte jordkontakten. Vi banka ned et rør, skrapte, surra rundt og klatra opp i masta med ledningen.

Enkelte steder var mer utsatt for feil enn andre. På toppen av St. Hansfjellet var det en stilling med to master og platå. Derfra gikk linjene ned til Kniple og oppover til Labråten og Seut. De hadde vi et evig trøbbel med.

I rått, fuktig vær fikk vi kontaktfeil. Skruene i koplingsboksene irra så det slo over fra det ene punktet til det andre. Eller når det frøs is på stolpene og danna seg et saltbelegg så strømmen vandra fra den ene isolatoren til den andre og til den tredje. Vi klatra til værs og vaska med salmiakk så forbindelsen ble i orden og fru Larsen fikk bestilt drosje til jernbanen.

I 1933 begynte vi å skifte ut de gamle treapparatene, med sveiv og batterier i kassa under, med den nye modellen i svart bakelitt med skive til å slå nummeret.

Jeg sykla av gårde med svære stabler av apparater i esker. På skiltet på sykkelen sto Fredrikstad Telefonkompani. Eldre folk var skeptiske: Det hadde vært enklere bare å sveive: – Kan jeg få Hans Nilsen, takk! Nå måtte bestemor huske et firesifra nummer og dessuten skaffe seg nye briller for å se talla.

En tokrone og en sigar i lua

– Både på de nye og de gamle apparatene var det feil å rette: Det kunne oksydere, så folk på Øra og Kråkerøy fikk inn Hellands ablegøyer på kveldstid, uten å ha betalt lytterlisens.

Eller de kunne brøle i mikrofonen uten at en lyd kom fram. Vi skrudde opp, tok vekk membranet og fylte i ny køl fra ei lita pose vi hadde i lomma: – Nå skulle det være i orden, frue.

Som oftest tok folk godt imot oss. Hos Johan Strand satt de rundt middagsbordet, han sjøl og kona og gårdsfolka. Når telefonmontøren sto i døra, var det bare: – Værsågod og sett deg, Johansen, maten står på bordet! Sånn var det også hos Lund på Ørmen, og vanka det ikke varm mat, kom i allfall oftest kaffekjelen på plata.

En av byens forretningsdrivende hadde en talefeil: han stamma. Så skulle han ha installasjon og fikk besøk av en av montørene våre som også stamma: – Jeg, jeg, jeg, jeg, begynte han og ble kontant kasta på dør. Kjøpmannen trodde han herma.

En gang hadde vi en jobb hos direktør Meldahl i Skolegata. Vi skulle installere trykknappapparat med bilinje til kontoret. Jeg var i følge med Johan Andersen, en pertentlig herre i sjevråsko. Han kunne bare sparke av seg kalosjene og entre parketten. Sjøl stilte jeg i beksøm etter å ha jobba på taket på Middelskolen. Da dukka stuepiken opp med tøfler: – Værsågod! før jeg fikk bevege meg inn i de indre gemakker. Men da jobben var gjort, ba Meldahl om luene våre og la en tokrone og en havaneser i hver: -Så får I have tak for vel udført arbejde.

Fredriksstad Blad og Demokraten tilsammen

– Ennå i lange tider framover eksisterte de små, manuelle sentralene rundt i distriktet. De var samtidig talestasjoner, med apparat på veggen og ei bøsse til å legge tiøringen i. Sentralbordet var gjerne en jobb på si’. På Skåra var den i et rom ved siden av kjøkkenet på bondegården, på Selbak drev Tora på sentralen kolonialbutikk i første, på Lisleby hadde Andreassen, som arbeida hos Søland, ansvaret for tilkoblinga. Småsentralene var gjerne Fredriksstad Blad og Smaalenenes Social-Demokrat tilsammen. Ville du vite hvor i bygda emissær Hansen skulle holde kveldsmøte, var det bare å spørre på sentralen. Kom veene alt i ett for fru Nilsen, var det sentralen som skaffa jordmor.

En gang drev vi og la opp nye linjer et sted ute i distriktet der det snart skulle monteres automatsentral. Det var midtvinters og brennkaldt. Vi tok matpakka og kaffeflaska inne på den gamle sentralen. Der satt en eldre gubbe, stenhogger var’n og svensk og dertil en hyggelig kar: – Varsågod, sitt, pojkar, mens han plugga og kobla. Han tygde snus, det var brunt overalt, og når han hadde tygd vel og lenge, harka han seg, tok foten med hjemmestrikka strømper opp av tretoflen og spytta nedi. Så kom foten på plass igjen.

Kameraten min viska: – Det er jaggu bra vi skal gå over til automatsentral…

Trykt i Demokraten 1994