To liter nysilt og en mark smør

forlangte kundene i I. Hansens Kolonial i Knipleveien. Sirupstønna sto i kjelleren, smørbutten på bakdisken, skråtobakkslengdene lå i skuffen og skummet og nysilt melk ble helt opp i spann. Bak disken sto blide og tjenestevillige Ester og Dagny Hansen.

Ester: – Vi er Fredrikstadjenter. Vogga mi sto i Hjørnerødgata.

Dagny: – De eldre søsknene mine ertet meg med at jeg var funnet i rennestenen i Myragata. For fra Hjørnerødgata flyttet vi til Myragata der jeg er født. Så gikk ferden videre til Mellemgata på Apenesfjellet. Under flyttinga forsvant katta, selv om vi hadde lokk på kurven. Da sørget vi fælt.

Ester: – Etter Mellemgata bodde vi en tid i Sjømannsgata, før far kjøpte et pent, toetasjes hus i Uraniaveien.

Dagny: – Far var bakersvenn hos Georg Eriksen i Storgata. Hver søndag dro han ned i bakeriet for å sette surdeigen. Når vi var med far på arbeidet, hendte det vi fikk en sjokolade i hånda som takk for innsatsen.

Ester: – Først gikk jeg på Seiersten skole og så flyttet jeg over til St. Croix. Det var strengere på Seiersten enn på St. Croix. Satt vi ikke stille, klasket frøken oss på armene.

Dagny: – Jeg gikk alle årene på St. Croix. Vi hadde frøken Agnes Berggrav. Hun hadde kåpe med gråverksfor, skinnoppslag på ermene og skinnluen på snei. Vi syntes hun var nydelig. I håndarbeidstimene lovte vi å være snille, og da leste hun engelske pensjonatbøker for oss.

Ester: – Etter konfirmasjonen hadde jeg min første jobb i et bakeri like ved den nye brannstasjonen. Så hjalp jeg en tid til i huset hos fruer som nettopp hadde fått barn. Til sist var jeg åtte år i Spesialkolonialforretningen i Nygaardsgata. De hadde ord på seg for å være litt billigere. Det var ofte kø utenfor når vi åpnet om morgenen. Et par ganger om året hadde vi vareopptelling. Da kunne vi stå til 12 på natta uten å smake vått eller tørt.

Dagny: – Etter folkeskolen tok jeg handelsskolen, og så var jeg hjemme og hjalp mor i huset. Et års tid var jeg ekstrahjelp i Eskesens trikotasjebutikk på torvet og solgte strømper og trøyer og benklær og garn. En dag sa en kunde at strømpene var for små i fotan. Det syntes jeg hørtes rart ut.

En liten hjørnebutikk i Knipleveien

Ester: – I 1935 hadde bror Anders som stod hos Hans Nielsen, fått høre om et ledig lokale i Kniplebakken. Han spekulerte på å starte kolonialbutikk og spurte om vi ville stå bak disken. Jeg visste ikke riktig, jeg syntes jeg hadde det ganske bra der jeg var.

Dagny: – Vi telte skal, skal ikke på knappene og satte i gang. 14. juni 1935 åpnet jeg for første gang døren til I. Hansens kolonial på hjørnet av Sembs gate og Kniplebakken. Den første kunden var fru Bergfald som bodde i annen etasje. Nummer to foran disken var Marie Nordli fra huset ved siden av.

Ester: – Det var et lite, men pent hjørnelokale. Vegger og disker og hyller var malt i lysebrunt og grønt. Disken var i vinkel med en lem til å slå opp når vi skulle ut i butikken. På veggen hang reklame for Ideal Flatbrød, Tiedemanns Karva Blad og Schous Vørterøl, anbefalt av 200 norske leger.

Dagny: – Det var veldig spennende om det ville gå. Den første tiden ante vi ikke hvor mye av hver varesort vi skulle ta inn. Det gikk bra, det gikk mye bedre enn vi hadde håpet. Den første tiden kunne omsetningen ligge på en 100 kroner. Pengene hadde vi i diskskuffen, med en- og to- og fem- og tiørene til venstre, og 25- og 50-ørene og kronestykkene til høyre, og en og annen 50 kroners seddel bakerst. De to første årene brukte vi handelsbrevet til mor. Så løste jeg handelsbrev, og vi lånte 500 kroner i banken og overtok butikken selv.

Skråtobakk i centimeter, Teddy i løs vekt

Ester: – Vi solgte det meste i løs vekt. Bak disken hang papirposer i forskjellige størrelser og på disken sto stativet med papirruller i tre bredder, og vekta. Når vi skulle veie opp mer enn én kilo, måtte vi sette på loddet. Det hendte ikke så ofte, for folk kjøpte i smått: en halv kilo grønne erter, en kilo farin og et halvt pund kaffe var det vanlige. Vi veide opp og pakket inn. Det gikk mest margarin, men det hendte folk kostet på seg en halv mark meierismør fra butten på bakdisken, til smørøye i grøten.

Dagny: – Det var skuffer i tre etasjer i disken. Der hadde vi farin og raffinade, havregryn og rugmel og potetmel og hvetemel og gule og grønne erter. I en skuff helt for seg var skråtobakkrullene. På skuffekanten hadde vi satt merker der vi målte rullen før vi skar av. Ellers hadde vi lov til å selge Teddy cigaretter fra åpnet pakke for 10 øre stykket. Før jul pleide vi å ta inn noen esker med små sigarer, så far kunne spre godlukt i stua.

Ester: – Vi førte Borge Rønnings kaffe med bilde av en koselig gammel kone med natthette på boksen. Liberiakaffen var mye billigere. Den malte vi på håndsveivekaffekverna på veggen. Det hendte at folk blandet kaffen med rug for å drøye den ut.

Dagny: – Borte ved døra sto sildetønna med treklypa oppi, og ved siden av potetsekken. Potetene fikk vi fra Gundersen i Onsøy. Kundene skrøt fælt av potetene våre.

Husk sirupen!

Ester: – Nøkkel-, gouda-, mysost og gjetosten hadde vi i glasskapet på disken. Til å dele gjetosten hadde vi en pianotråd med en pinne i hver ende. Den første sommeren var det skrekkelig varmt, og vi hadde ikke råd til markiser. Isskap hadde vi ikke. Hver eneste kveld bar vi alt som måtte oppbevares kjølig, gjennom lemmen i gulvet og ned i kjelleren. Neste morgen var det å bære alt sammen opp igjen. Hadde vi igjen fløte, bar vi spannet over fjellet til Sjømannsgata for å gi den et oppkok, for da hadde vi lov til å selge fløten neste dag.

Dagny: – Sirup på brødet var hverdagskost. Bak disken sto spannet med tresleven i. Kunden kom med glasset: – To hekto, takk! I kjelleren var den store sirupstønna med spuns i enden. Når spannet var tomt, var det ned trappa og åpne spunsen for å fylle i. På vinteren var sirupen seig, og jeg nådde å ekspedere flere kunder i mellomtiden. På sommeren rant det nesten for raskt. Vi noterte på snippen av innpakningspapirrullen: Husk sirupen!

Folk flest hadde strøm på vippe, og spedde på med primus eller kokeapparat. I kjelleren hadde vi også parafinfatet med slange opp til pumpa utenfor disken. Så kom fru Olsen eller fru Hansen med en flaske eller en kanne for å få fylt på. Jeg pumpet parafin og måtte passe på som en smed at det ikke rant over.

Ester: – Brød fikk vi både fra Georg Eriksen og baker Knudsen i Borggaten. Alle Knudsenbrødrene hadde bibelske navn: Isak, Josef og Daniel. Det var Daniel som kom med Blakken og vogna med bakker med grisla brød og loff. På lørdager ville folk gjerne ha hvetekake. Baker Brynildsen syklet over fra Frydenbergfjellet med finbaksten i kurven foran.

Dagny: – Hver formiddag ved halv ellevetiden og hver ettermiddag ved halv sekstiden kom Abel Martinsen med melkespannene fra meieriet. I den ene enden av butikken var et knøttlite melkeutsalg med egen inngang fra veien. Abel helte over fra 50-litersspannet i de store såene, og så øste vi over i aluminiums- eller blikkspannene til kundene. Noen hentet selv, andre fikk melken på døra. Vi hadde bestillinger langt oppover Bjørndalen.

Først tråkket visergutten runden og hentet de tomme melkespannene. Ofte lå det ved en varebestilling: en kilo hvetemel, to bokser Bjellands sardiner, et halvt pund finmalt kaffe. Vi fylte spannene og veide opp varene, og så tråkket gutten av gårde med noen spann i kurven foran og resten i kassa bak. I regn og vind og snø kunne det være et fryktelig slit. Karl Tomtum var vår første visergutt, en riktig kjernekar. Etter hvert fikk vi også hjelp i butikken. Dyktige mennesker som Gunvor Mathiesen, Marit Syversen og Ingrid Kilevold var hos oss i lange tider.

Ester: – Var det fredag og lønningsdag, kunne det vanke litt godterier. På bakdisken sto tre kilos spann med bringebærsukkertøy, silkeputer og Kongen av Danmark. En plate kokesjokolade på deling kostet 35 øre. Så hadde vi de knøttsmå sjokoladestengene som ungene maste seg til, og som kostet to øre stykket.

Kommer de til oss eller Edvardsen?

Ester: – Det var kamp om kundene, for det var nok av konkurrenter i strøket. I Glemmengaten hadde vi Haube og Jenny Johansen, i en sidevei til Kniplebakken Edvardsen, opp Kniplebakken Pettersen og ned Kniplebakken Eriksen.

Dagny: – Når det flyttet inn nye i strøket, var det alltid spennende: Kom de til oss eller konkurrenten? En frue sa en dag: – Jeg har fått en leieboer. Skal jeg anbefale dere? – Ja, takk, sa jeg, det var så vidt jeg ikke neiet.

Ester: – Jeg tror folk trivdes i butikken. Vi hadde en stol ved døra, og folk satte seg ned og pratet om vær og vind, om sorger og gleder, om barna og barnebarna. Det var mest mødrene som sto for handlingen, det var ikke så vanlig at kvinnene arbeidet på den tida.

Dagny: – Vi hadde åpent fra halv ni til syv og på søndagen fra halv ni til ti for å selge melk. Det var vanlig å handle på bok og gjøre opp sånn en gang i uka eller en gang i måneden. En ukehandel kunne komme på en seks-syv kroner.

Folk var veldig flinke til å gjøre opp for seg. Jeg tror ikke vi forliste mange kroner på det systemet.

Ester: – Vi hadde en masse solide kunder som kom igjen og igjen. Tre generasjoner Frestad og tre generasjoner Augensen har handlet hos oss.

Vi hadde kunder som hadde dårlig råd. Før jul kunne det stå folk foran disken og rekke fram en matlapp fra forsorgen. Eller Glemmen Tuberkuloseforening forskutterte for en liter nysilt melk daglig for de som var tæringssyke.

Dagny: – Oppe i Bjørndalen hadde kommunen en gård som het Urania. De som bodde der, satt ekstra vanskelig i det. Det var gjerne barna som kom i butikken: – Jeg skulle ha en liter skummet melk og et hekto kaffe. De handlet aldri på bok. De torde vel ikke be om det og hadde 50-øringen i votten eller lomma. Det hender at jeg treffer barna igjen. Nå er de for lengst voksne og har klart seg bra i livet, alle som en. – Morn, sier de, husker du meg, husker du vi handla i butikken til deg og søstra di?

Trykt i Demokraten 1994