Alle kjente Madsane

Thomas Larsen kjente dem bedre enn mange. Arbeidsledig kinomusiker på mellomkrigstidens musikkmarked. Spilte ofte til sorg og til glede sammen med en, to eller flere blad Madsen.

– Rikt begava fra naturens side var de alle sammen, sier Thomas Larsen.

Alle kjente Madsane. Gikk de på strøket fra Ferjestedet til Det glade hjørnet, var det morn, morn og sving med hatten eller hånda til lua til såvel værstekæller som advokater.

Sjøl ble jeg kjent med dem gjennom musikken. Som jeg har fortalt før, fikk jeg barnelærdommen hos Severin Svendsen for tre kroner timen. Deretter var det å øve jevnt og trutt og tappert, til jeg og fela fikk en sjans i Røde Mølles kinomatograforkester. Der spilte jeg vals og marsj og polka til The Singing Fool ankom med medbragt musikk og tale. Da ble det kroken på døra for mange med meg. En fikk dra ut på markeder og selge toner: Til glede og til sorg, til brylluper og begravelser.

En stund hadde jeg eget orkester. Roxy, med Hans Nicolaisen på piano, Wilhelm Hansen på saxofon, sønnen til Stingl på banjo, jeg sjøl på fela og Kaffebrennern på trommer, til han ble så dauhørt at han ikke klarte å holde takten lenger. Vi spilte mye på Turnhallen. Der var det så trangt under taket så vi såvidt kunne få av oss jakka.

Kan du ta med deg fela og komme?

På musikkmarkedet var det ikke å unngå at du traff på Madsane: Sverre på fele, Erik på piano, Eugen på trombone, Eivind på fløyte – deretter sax, Birger på trommer og xylofon samt Håkon den 7. som spilte på det meste og trakterer de svarte og hvite tangentene i beste velgående den dag i dag.

De anså meg vel som rimelig brukbar: telefonen ringte hos naboen og jeg ble budsendt. – Er’e Thomas? Det er Gunnar. Kan du ta med deg fela og komme i kveld? Vi trenger en annenfiolinist i Arbeiderforeninga.

Jeg kom til å vandre ut og inn i hjemmet i Oredalen. De så vel meg nærmest som en i familien. Bedre samhold enn i den flokken skal du lete lenge etter. Det var en for alle og alle for en og mange bekker små gjør en stor å – bare at den store åen kom ikke. At de fikk det til å gå ihop, skjønner jeg ikke. Det var kraftige karer som spiste et brød om dagen og det var uvisst om det var brød på bordet i morra. Moren, Amalie, fant alltid en råd. Hun var enestående praktisk og skarp til tusen. Hadde hun fått utdannelse, hadde hun kunne blitt professor i jus. Rikt begava fra naturens side var de forresten alle sammen. Det ble diskutert sent og tidlig – ikke bare musikk, men litteratur, politikk, alt mulig.

Det var ofte Birger som førte ordet. Så tok Gunnar imot, han var hissig og heva stemmen og argumenterte så det sang i to rom og kjøkken. De andre brødrene la seg imellom om det trengtes så sola gikk alltid ned over fred og fordragelighet i huset i Oredalen.

Først og fremst var de så inderlig gode til å spille. Hadde de fått utdanna seg videre, hadde de havna i Norgeseliten. Erik var vel den eneste som fikk formell utdannelse, han gikk på konservatoriet før han ble organist i Domkirken. Det var slik at gikk du i en bank og skulle låne 500 kroner til noe så abstrakt som musikkundervisning, så måtte du ha minst to kausjonister med huskuler som de kunne la gå på tvangsauksjon hvis det var nødvendig.

Ved siden av spillinga hadde flere av dem jobber på si: Birger var flink snekker og saga og høvla på modellverkstedet på Glomma Verksted. Senere begynte han å skrive for noen kroners penge i Fredriksstad Blad og Demokraten. Eugen måtte ta seg jobb på Papirspon, Sverre hadde elever, det samme hadde Erik som dessuten fløy bena av seg og dirigerte sangkor fra Harmoni på Gressvik og langt oppover langs elva. Et under at han fikk tid til å komponere. Blant annet de vakre melodiene til Byoperetten, der jeg har spilt i orkesteret i -32, -57 og -67.

Jentene ble mørke i øya

Når du lå utpå, gikk det all round fra Kom i min famn til Nu siste reis meg forestår. Håkon spilte trompet med ene handa mens han akkompagnerte seg sjøl på pianoet med den andre. Gunnar gikk fra bord til bord og spilte czardas med glissandotoner og kromatiske overganger så jentene ble mørke i øya.

Det var et hardt liv – ingen skal si noe annet. Av gårde med instrumentene til et eller annet lokale langt inni skogen. – Skal jeg hjelpe deg å bære, sa Birger som sjøl hadde trommesettet å drasse på.

Inne hadde de fyrt i vedovnen. Vannet rant av veggene og dampen sto ut når vi åpna døra. Vi satte igang å spille. Jeg: – Det låter så spedt på pianoet! Forklaringa var at tangentene hadde trutna så de gikk ikke opp igjen når du hadde trykka dem ned.

Eugen hadde kjøpt en gammel lastebil. Vi lempa pianoet opp på plan og dura av gårde til dans på grasbakken på Lisleby og i Bratliparken, mens jeg satt på kanten av planet og spilte Drømmen om Elin på fela.

Til tider kunne du få de rareste ønsker: En mann kom med en femkroning og ville at vi skulle spille 1812-ouverturen. Vi: – Det er et digert verk, det trengs et 100-manns orkester. Mannen: – Kan dere ikke noter? Vi klemte i vei med Livet på Finnskogene. Mannen overrakte femmern med takk og bukk. Så var det han som ville ha Serenade av to forskjellige. Etter litt huebry spilte vi Serenade av Toselli.

På Fellesslakteriet i Gaustad i Onsøy var det hvalfangerbesøk med slagsmål og tromma til Birger havna opp blant sperrene i taket. De fleste vandra hjem halvnakne med blå øyer.

Det gikk roligere for seg i Arbeiderforeningen der vi satt foran scenen og akkompagnerte Til seters og hadde et ørlite kott der vi iallfall kunne få tørka svetten.

Vi spilte Gammeldans fra Østfold over radioen fra bystyresalen i Gamlebyen. Det var kritta opp på gulvet hvor vi skulle stå, og Helland flytta notestativ og titta på målerne og snubla i ledninger som lå utover gulvet.

Kremjobben var badehotellene: Hankø, Larkollen og Skjærgaardshotellet og Skjærhalden hotell. Vi stilte i kritta sko, spilte Lehár og Suppé til middagen fra to til fire og dansemusikk på kveldstid fra åtte til 12. Vi ble stort sett behandla som folk og spiste i et hjørne av spisesalen og fikk nesten samme mat som gjestene. Sto det jordbær på menyen, fikk musikerne iallfall fruktgrøt.

På Phoenix i Fredrikstad serverte de oss restene fra de rikes bord som vi spiste ute i kjøkkenet sammen med kokken. Og så var de attpåtil kranglete med betalinga: fem mann fra sju til tolv krevde 26 kroner, så ville de prutte oss ned til 25!

Musikk til erter, kjøtt og flesk

I 1934 tok Sverre Madsen initiativet til å danne en musikerforening i Fredrikstad. Foruten å være en dyktig musiker, hadde Sverre administrative talenter i massevis.

Hensikten med foreninga var å fagorganisere alle de som levde av å spille. Kontingenten var fem kroner måneden, og møtene holdt vi i en krok på Metropol. Verten lot oss slippe billig mot at vi spiste wienerbrød og drakk kaffe. Fra styret i den første tiden husker jeg foruten Sverre og Birger og jeg sjøl, Olaf Olsen og Konrad Berger.

Birger ordna med en egen stensilert avis, som het Lergjøken. En lergjøk var også foreningas høyeste utmerkelse. Jeg tror jeg har min ennå. Vi satte opp tariff med faste priser: Skulle de ha musikk til erter, kjøtt og flesk eller til kaffe og kaker. Hvor lenge skulle musikken spille, hva slags instrumenter ønsket de osv.

Vi delte kontor med Arbeidsløses forening i Seierstens gate: et bord, en stol og en telefon. Vi hadde vaktordning, og de som trengte toner kunne ringe: – Hallo, skal De ha trekkspill og fele eller bare trekkspill? Javel, vi skal sende et par mann. Vi var tilslutta Musikerforbundet og kontakta Nygaard i Samorg. Samrøystes vedtak på årsmøtet: Arbeiderbevegelsens organisasjoner skal kun benytte musikere organisert i Fredrikstad Musikerforbund i sine arrangementer.

Vi møtte motbør: Unggutter gikk arbeidsledige og små sjessband spratt opp som sopp etter regn. De bød seg fram og spilte langt under tariffen. Vi kalte dem gulinger.

Forholdet til Fredrikstad Musikkforening var som hund og katt. Der var det mye fiff-folk som hadde musikk som hobby. De trengte oss, Madsane og oss andre til å spille i Byorkesteret. Men kom vi til kassereren med regninga: Så og så mange prøver, så og så mange konserter, så ble vi nesten kasta på dør.

Byorkester eller ikke, Madsane var så mange at de kunne stole på egne krefter. Aller best minnes jeg matineene i biblioteket: Hele flokken på scenen, faren, Hans Petter foran med ei ekstra lampe på notestativet, så han med det ene øyet kan se tegnene på arket mens han vender det blinde øyet mot salen…

Så klemmer de i vei, Stars and Stripes av Sousa, folk er spente, venter på Hans Petter: der, der trekker han piccolofløyten opp av lomma og spiller trioen så folk bare gir seg over. Deretter Birger med solo på xylofon. Til sist er hele salen et eneste trampeklapp.

Dagen etter plystra alle Sousa på Det glade hjørnet.

Trykt i Demokraten 1994