Gullekællen min, sa Amalie

Gullkællen var Hans Petter Madsen. I dobbelt forstand skapte han Madsens orkester. På kvinnesiden fantes sterke personligheter: Kristine fra Bohuslän, Amalie fra Halden.
Eva Flodin, Hans Petters barnebarn og Eugen Madsens datter, forteller:

– Vi kan starte med Kristine på Toppen, min oldemor og bestemor til Madsane. Hun var fra Bohuslän og snakket svensk til sin siste dag: Koka tynt, medlament eller starka fasi var kaffen. I slekten skal det ha vært spillemenn, Erik og Magnus annenhver gang, gjennom generasjoner.

Ungjenta Kristine giftet seg med en seilskutesjømann. Sønnen ble døpt Hans Petter Madsen.

Faren ble borte på bøljan blå eller i fremmed havn. Om skuta gikk ned, om han ble shanghaiet eller fikk lyst på et nytt og bedre liv, vites ikke.

Et nytt mannfolk kom i huset, Kristine skaffet seg en flink kjelesmed som samboer. Han kunne lage en kaffekjele av en kobberfemøring, ble det sagt. Birger har fortalt meg at han smidde skøyter til hele brødreflokken.

Jeg husker huset hennes på toppen av Frydenbergfjellet. Ei lita stue, et knøttlite kammers og et stort kjøkken med grue. Utafor stua beitet ei ku og ut og inn svermet en flokk katter. Kjærligheten til katter har fulgt Madsane senere.

Kristine var signekjerring eller klok kone som kunne mer enn sitt fadervår. Hun laget avkok av urter til konene rundt på fjellet og gjorde for vred hvis skuldra eller foten var ute av ledd.

Da Kristine var utgammal, lærte hun seg å sykle. Hun gikk overende, brakk benet og ble liggende. Hans Petter og kona, min bestemor, flyttet inn i stua for en tid og tok seg av Kristine på hennes alderdoms dager.

En samtale under ett øye

Hans Petter begynte i skjels år og alder på Trosvik gamle skole. Jeg satt i bestefars begravelse og hørte sjømannsprest Eliassen fortelle om pultkameraten Hans Petter: Gutten svarte på alt som læreren spurte han om.

Når og hvordan han første gang fant tonen, vet jeg ikke. Men jeg har blitt fortalt at gamle musikkhandler Haube i Nygaardsgaten hadde blitt var talentet. Haube tok seg av gutten. Egentlig skulle det ha vært fiolin, men Hans Petter fikk i unge år en betennelse, så han ble blind på ene øyet. I stedet ble det langfløyten som kom til å følge ham gjennom livet.

En gang ønsket gamle, blinde kinomatografeier Widnes en samtale under fire øyne. – Det blir vel helst under ett, det, kom det tørt fra Hans Petter.

Selv har jeg aldri hørt bestefar spille. Etter hvert ble han mer innadvendt, grønn stær svekket synet på det ene øyet, at hørselen ble dårligere, gjorde også sitt.

Jeg ser han for meg med øret tett inntil radioen for å fange opp tonene. En dag sier hallomannen, det var Kalundborg som sendte: – Vi spilte Oscar Borg-marsj av Hans Petter Madsen. Da trillet tårene.

Da han var ganske ung mann, kom Amalie inn i hans liv. St. Hansfjellets dronning kalte sønnene henne. Hun var mørk og han var lys. De forelsket seg og elsket hverandre, i med- og motgang. Han ble gullkællen hennes gjennom hele livet.

Amalie var sterk, frodig, livskraftig. Praktisk anlagt med råd for uråd, flink til å regne, med vevstol i kjelleren og kaffekjelen parat når den ene eller andre eller tredje stakk innom for å slå av en prat.

Hans Petter var nærtagende, følsom, innadvendt. I perioder kunne det slå ut i tungsinn.

Også Amalie hadde kunstnertalenter. Hun var glad i å fortelle og flink til å fortelle om livet i Halden, der slekta kom fra. Om jenter i fyrstikkfabrikken som slet helsa av seg for å tjene noen skillinger til det daglige brød. Begge to var de glad i å lese, Hans Petter leste gjerne høyt for resten av familien.

I det eiendommelige hjemmet ble natt til dag med Charles Dickens, Holberg eller Nils Kjær. Eugen, min far har fortalt at faren i nattskjorta vekket de andre: – Det var en epistel hos Nils Kjær som var så forferdelig morsom.

Først og sist var det selvsagt musikken. Amalie klimpret på gitar og spilte piano, og da de to eldste sønnene Sverre og Erik vokste til og mestret fele og piano, var grunnstammen lagt til Madsens orkester.

Eugen Madsen ble kalt svenskeradd

Det ble å ta jobber der de bød seg, hit og dit, i all slags vær, ofte langt ute på landsbygda. Til brylluper, åremålsdager, jubileer – høytideligheter der musikk hørte med.

En innsender i avisa forleden dag kunne fortelle at hans far hadde fortalt at en lille julaften da far og to sønner Madsen hadde vært ute på spillejobb, var siste tog gått fra en stasjon på Østfoldbanen. En kuvogn ble nattelosjiet, men en snill stasjonskæll serverte kaffe på morgenkvisten.

Jeg har blitt fortalt at i to år bodde familien i Haugesund. Eugen gikk ennå på skolen og ble kalt svenskeradd for 1905 var ferskt i minnet, og Fredrikstad var jo nesten Sverige.

Tilbake igjen fortsatte de tilfeldige engasjementer – med publikum høyere på den sosiale stigen. Madsen-familien fungerte til tider som et husorkester for plankeadelen i Fredrikstad. Dessuten ble orkesteret større etter hvert som flere gutter kom til verden, vokste opp og fikk seg instrumenter: Birger xylofon og slagverk, Eivind sax og klarinett, Gunnar fiolin, Eugen trompet og trombone og Håkon den syvende Madsen piano. Å regne opp alle steder hvor Madsen-brødrene har spilt, fra danseskolen til Arbeiderforeningen, fra Rakkestad til Tistedalen, er mer enn jeg klarer.

I lange tider leide Madsen-familien hos bakermester Bryntesen på Frydenbergfjellet til Hans Petter i året 1913 satte i gang å bygge hus i Oredalen. Det var Amalie som trålet bankene og skaffet lån. En fattig musikerfamilie var ikke ettertraktet som lånekunde.

Fra jeg var liten pike husker jeg huset: to stuer nede og tre små rom oppe og en frodig hage, der bestemor pleiet blåveisplantene som hun hadde hentet i Oredalsskauen. Erik hadde vel giftet seg før huset sto ferdig, men ellers har de vel bodd der alle sammen. Det var musikk sent og musikk tidlig, fra Czardasfyrstinnen til Haydn. I tillegg kom elevene som øvde skalaen om og om igjen.

Kanonene tordnet ved Borodino

Min far, Eugen Madsen var 1,86 høy og over 100 kg tung og ble aldri annet enn Bamse for meg og brødrene. Han var det snilleste menneske du kunne tenke deg. Da foreldrene var blitt gamle og skrøpelige, tok han turen hver eneste dag for å besøke dem i hjemmet i Oredalen.

Far hadde fått en del av sin musikerutdannelse ved underoffiserskolen i Halden. Etter krigen kunne han blitt musikkløytnant. Han avskydde høyre om og venstre om og holdt og hånden til lua. I stedet ble det spillejobb på Oslofjord. Etter hvert ble det vanskeligere for en basunist å få engasjementer, så far måtte ta seg fast jobb på Papirsponfabrikken.

Gleden ved å lese, og å lese høyt hadde han arvet etter foreldrene. I mitt barndomshjem i tredje etasje i Brogaten gikk det gjerne på vers og utenat. Hele Åsgårdsreien: – Lytt gjennom luften i natten farer, et tog på skinnende, sorte heste. Eller Dyre Vaa: – Den dyktigste bonde i Vinje gjeld var Dyre fra Vaa at nevne…

I kroken sto trekkoppgrammofonen med platebunken: Tsjaikovski, Sibelius, Tosca. Far sveivet opp og satte på 1812-ouverturen og fortalte: Napoleons soldater på marsj over endeløse, snedekte vidder. Moskva brenner. Kosakkene angriper og kanonene tordner ved Borodino. Til sist den lange, nederlagsfylte tilbakemarsjen.

Eller Finlandia: Det finske folks lidelser, i kamp mot sult og kulde og ytre fiender. Hungersnød og barkebrødstider. Bak suser tunge, mørke, snedekte graner.

***

Når det gjelder Madsen-familiens betydning for musikklivet i Østfold, overlater jeg ordet til andre. Men ett minne tar jeg med:

Jeg er ennå jentunge, stedet er Biblioteket under eller rett etter siste krig. Sangerinnen Astrid Herset står på programmet med Flaggermusen. Fremme på scenen er brødrene samlet – Gunnar hever taktstokken, og der, midt i orkesteret, sitter Bamse med basunen. Du verden så stolt jeg var av faren min!

Trykt i Demokraten 1994