I denne søde juletid

…tør man sig ret fornøie, lød salmen rundt bordet i barndomshjemmet til Karl Buhaug. Teologisk student med tårnhybel, hjelpeprest i Strinda, sokneprest i Skodje, domprost i Fredrikstad med glimt fra et rikt liv i Vårherres vingård.

– Far var fanejunker, emissær og bonde. Først drev han gård på Rissa, deretter på Heimdal ved Trondheim. Fra jeg var liten, hjalp jeg til på gården. På høsten sto jeg i potetåkeren og grov med greip. Potetkålen var sleip og klisset og fingrene iskalde pinner, men så steg sola høyere på himmelen og varmet så godt i ryggen.

Vi hadde møter i stua hjemme. Vi barna gikk rundt i grenda med budet: – I kveld skal det være oppbyggelse hjemme hos Buhaug. Vi la planker over pinnestolene, for det ble smekkfullt av folk som ville høre Ordet. Møtene var nøkterne og lavmælte, uten høye Hosianna- og Hallelujarop.

Jeg minnes en gammel emissær med hvitt hår og skjegg som pleide å komme. Han hadde en kraftig røst, han ropte rent når han grep ordet. En gang ble katten så skremt at hun skvatt bort til døra og ble stående og mjaue.

Etter møtet, da vi var samlet rundt bordet, sa mor: – Jeg synes du bruker for mye stemme, Jon. Jon så på henne. – Eg gjer det fordi folk er så tunghørte.

Senere skjønte jeg hva han hadde ment.

Det skjulte liv i Gud

– Foreldrene mine var bibeltro indremisjonsfolk. De var strenge og rettferdige. Vi barn kunne iblant slå en plate. Hva mor og far sa, var spikande sant.

På julekvelden sang vi alltid en salme før vi gikk til bords. Det var: I denne søde Juletid – alle seks versene. Vi barna tok ekstra i når vi kom til siste vers: – Halleluja, min strid er endt.

På folkeskolen gikk bøkene i arv i søskenflokken. En dag manglet det et par sider i læreboka. Dagen etter kunne jeg ikke leksa. – Du får sitte igjen, sa frøken. Dagen ble lang og tung. Siste time var det sang. Jeg var glad i å synge og stemte i med freidig mot. Innsatsen sparte meg for gjensittingen.

Mens jeg leste til realskoleeksamen ved Møre Ungdomsskole, ble det vanskelig. Det var Sturm und Drang og alt som hørte med, både det ene og det andre fristet, og jeg følte at jeg var langt fra noen helgen. Alt var så håpløst – jeg hadde lyst til å slutte med hele greia. En dag gikk jeg i Vår Frue kirke i Trondheim. På prekestolen sto presten: En skarpskåret profil, en dempet røst som likevel bar langt. Ole Hallesby talte om det skjulte liv i Gud. Alt ble med ett så enkelt: Du skulle bare be din bønn, åpne ditt hjerte, så ville Han komme til deg.

Jeg gikk på latinlinjen på Trondheim katedralskole, for det var prest jeg ville bli. Det hadde jeg vært viss på helt siden jeg som guttunge holdt messe for kameratene. «Bitten», som vi hadde i latin, drillet oss så jeg husker Ovid den dag i dag: Aurea prima sata’st aetas quae vindice nullo…

I 1931 lånte jeg 2 000 kr i Leinstrand Sparebank og dro til Oslo for å studere teologi. En eldre bror hadde satt navnet sitt på papiret.

I et tårn på Tøyen

– Jeg bodde i et rom i det ene tårnet på Tøyen kirke. En studiekamerat hadde husly i det andre, og så sto vi på hver vår trappeavsats og pumpet på primusene og laget middag. En saltet, røket skinke hjemmefra varte et helt semester. Deretter ble det Bjellands fiskeboller morgen, middag og kveld. Jeg tålte ikke fiskeboller i flere år senere.

Til gjengjeld for losjiet hjalp jeg til i menigheten. Det var Oslo østkant i de harde tredveårene. Mange gikk uten arbeid, enkelte fant trøst i flasken. Ikke langt unna lå gråbeingårdene. En gammel kone lå syk i en kummerlig leilighet hvor det krydde av veggelus. Mannen hadde drukket, selv hadde hun også tydd til flasken. Nå satt sønnen på Botsfengslet. Hun bebreidet seg selv: – Jeg har vært en dårlig mor. Jeg tenkte at jeg skulle muntre henne litt opp ved å fortelle henne om min barndom. Om litt så hun på meg: – Mora di må være verdens lykkeligste menneske!

Jeg ber om tilgivelse, sa Hallesby

– Jeg studerte ved Menighetsfakultetet. Det var troens høyborg, bygget på Ordets grunn. Hallesby sto i sin fulle kraft. Han var klar og streng og konsekvent. Kino og dans og kortspill var synd. Det ble sagt at enkelte prester dro til København for å gå på kino.

Som lærer var han åpen overfor studentene. Han stilte oss spørsmål som vi skulle forsøke å finne svar på. Så var det vår tur til å stille våre spørsmål. Det var interessant og givende.

En gang kom jeg for sent til et kveldsseminar. Hallesby så strengt på meg: – De må lære å være presis, Buhaug, det er altfor mange prester som ikke passer tiden. Ordene gikk inn på meg.

Etter forelesningen neste dag kom han bort og strekker ut hånden: – Jeg vil be om tilgivelse, jeg var altfor hard igår. Da vokste han i mine øyne.

Det var nye, farlige strømninger i tiden: fri moral, psykoanalyse, marxisme. Vi på menighetsfakultetet følte oss i frontlinjen i kampen mot de nedbrytende kreftene. I Studentersamfunnet dominerte Mot Dag. Så forberedte vi et angrep for å erobre formannsvervet. En måtte ha vært på så og så mange møter for å stemme. Mot Dag fremskyndet generalforsamlingen og seiret nok en gang. Jeg ser for meg Klaus Sunnanå på talerstolen: skarp, mørk, intens. Forbildet må ha vært Martin Tranmæl.

Jeg strekker armene mot Jesus

– Jeg tok teologicum på fire år. Deretter ble jeg reisende kretssekretær for ungdomsfylkingen, og et år feltprest på Værnesmoen. Det jeg minnes best er sommerleirene, med utlånte militærtelt og sang ved leirbålet. Og 9. april 1940, da soldatene på Værnesmoen sto i skaukanten og plaffet løs på de svære, svarte flyene med Krag-Jørgensene sine.

Under krigen, i 1943, ble jeg hjelpeprest i Strinda. Soknepresten var tilhenger av den nye tid og kapellanen tittet for dypt i glasset, så jeg fikk nok å gjøre.

Jeg gikk eller syklet i soknebud med nattverdsbestikk, lys, duk, serviett og prestedrakten i en koffert på bagasjebrettet. Mange prester nøyde seg med mørk dress – jeg trakk helst i ornat. Jeg tror de syke satte pris på det, det var som kirken var kommet til huset. En gammel mann, en storbonde, lå svært syk. – Jeg ligger her og vil så gjerne tro, men jeg får det ikke til. Jeg har vært for glad i gården min, i alt det jeg eier. Det sto et slikt lite trampeorgel i rommet ved siden av. Så satte jeg meg ned og spilte og sang: – Å tro er å ligge ved korsets fot og strekke begge armer Vår Herre Kristus imot. Neste gang jeg besøkte han, lå han og smilte: – Jeg ligger her og strekker armene mot Jesus.

Til tider mangler en ord

– Det aller tyngste var å gå med dødsbud. Det var en ung mann, en flyver, jeg så han ved høymessen en søndag. Det ble sagt at han skulle overføres til tjeneste på bakken. Neste uke kom beskjeden: Den unge flyveren hadde styrtet ned og blitt drept. Jeg gikk med budet til faren først – han klarte å ta det med fatning. Så møtte jeg søsteren og moren til gutten. Søsteren sa: – Jeg har bedt hver eneste dag om at han ikke måtte falle ned. Men så falt han ned likevel. I en slik stund har en ikke ord. Det eneste jeg klarte å gjøre var å legge armene rundt de to.

En prest er ofte med både ved begynnelsen og slutten. Jeg har døpt hundrevis av barn, og både mitt eget barn og mitt barnebarn. Da jeg døpte Helge, gutten til datteren min, var det såvidt jeg ikke begynte å gråte.

Det hendte jeg ble budsendt til nøddåp – når det var fare for livet til den vesle. En gang fikk jeg bud fra et omstreiferpar – noen kaller dem tatere. De ville at jeg skulle komme og døpe barnet deres, som var svært sykt. De hadde såvidt tak over hodet. Et vaskevannsfat fikk tjene som døpefont. Så slo jeg korsets tegn over panne og bryst: – Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Jeg ble så glad da jeg hørte at barnet hadde overstått sykdommen.

I den søde juletid…

– Til de lyse minnene hørte konfirmasjonen. Jeg hadde guttene og pikene stilt opp på rekke og rad på kirkegulvet og katekiserte dem: – Hvem skal lære dere om Jesus? – Det skal foreldrene, sa en gutt. – Hører dere det, sa jeg og vendte meg mot menigheten. Så var det den lille jenta som ble spurt: – Tror du noen klarer å ikke synde? Hun så opp på meg med uskyldsblått blikk: – Det må vel være presten! – Jeg må nok skuffe deg, barnet mitt, sa jeg, det er nok bare Vår Herre Jesus Kristus som kan den kunsten.

Så var det brudevigslene. Av og til kunne det høytidelige og det komiske gå hånd i hånd. En gang var det en myndig og kraftig dame, en ren matrone, som skulle vies til en flis av en mann. Jeg ville legge hånden på hodet hans og bad han komme nærmere. Da tar bruden et godt tak i sin tilkommende og røsker han på plass, så presten kunne gjøre ferdig jobben. Jeg våget ikke å se på klokkeren, jeg måtte bite meg i tungen for ikke å sprute ut i latter.

En annen gang var det et nydelig, ungt brudepar som sto for alteret. Jeg prøvde å tale personlig og gi dem noen ord med på veien. Da vi var ferdig, tok bruden en bukett fra en av brudepikene – den var like pen som brudebuketten – og rakte meg. Hun hadde fått vite at jeg hadde fødselsdag den dagen. Da fikk bruden en god klem.

Julen er vel den største av alle høytider. Jeg har ledet juletrefest i et enkelt lokale på Miøya på Mørekysten der jeg måtte være hele programmet sjøl, jeg har hatt juleandakt ved Strinda sykehus med dørene åpne inn til sykestuene, så alle kunne høre juleevangeliet. Og jeg har preket i Domkirken i Fredrikstad, med smekkfulle benkerader og barna sittende i koret, og så stemmer alle i salmen fra min barndoms jul: I denne søde Juletid…

Trykt i Demokraten 1993