Med rørtang og kraft

Rørlegger Egil Larsen, Gressvik, begynte i faget før plasten tok over. Dengang blåselampa hørte til utstyret, jernrørene ble bøyd i kumlokkene og badekaret var av støpejern og veide nesten et tonn. – Uten humør går det ikke, sa Egil og stemte i en sang.

Far kjøpte hus på Kirkeby på Gressvik da jeg var seks år. Først hadde han gått til Iversen på Gressvik Papp og Papir der han arbeida i hollenderiet og bedt han kausjonere. Etter mye om og men satte disponenten navnet sitt på papiret. Huset kosta 6 000 kroner og far skulle ut med 500 kroner året.

En dag fant han et portrettbilde i et gammelt blad som han fargela og tok med på jobben og viste disponenten. – Det er jo far, sa Iversen. Han tok det med til broren som eide Sarpsborg Papp, og da ville han også ha et bilde. Far sto hjemme og malte, han var flink, der er knapt noen på Gressvik som ikke har et skilderi av Arnt Larsen.

En dag kom begge brødrene hjem til oss i en svart, blank Opel. Jeg prøvde å lytte ved stuedøra, men mor husja meg vekk. Om litt kom far ut og tørka tårene: – Julie, sa han, huset er vårt. Da sto det 4 500 igjen av lånet på huset. Det var mange penger den gang. Det er huset jeg bor i nå.

Etter at jeg var ferdig på Gressvikskolen og godt og vel konfirmert, skaffa far meg inn på fabrikken. Jeg var 16 år og fikk 33 og et halvt øre timen. Jeg sto ved kollergan som var maskin som malte opp gammelt papir. Så de meg inne i selve fabrikken, jaga de meg ut igjen for jeg var ikke gammel nok.

Under krigen drev vi og laga knott. Otto Spydevold sto ved saga og kappa oregrener og en gutt som het Reidar og jeg hogg dem i småbiter med øks. Etter krigen kom jeg inn på verkstedet. Der var det mørkt og svart, men mye å gjøre og penger å tjene og jeg likte meg godt. Formannen het Kristiansen. Han ga meg den første rørleggeropplæringa. En gang var vi inne i privathuset til disponenten og skifta et rør. Da måtte vi ta av oss på bena.

Etter hvert gikk det dårligere og de begynte å si opp folk. Jeg tenkte det var best å finne seg noe annet. En dag averterte rørlegger Hansen etter folk. Jeg ringte og sa at jeg ikke var utdanna rørlegger, men hadde jobba litt i faget. – Kom opp på verkstedet i morra, sa Hansen. Jeg ble ansatt som hjelpemann og fikk fem kroner timen. Det var mye mer enn jeg hadde fått som læregutt.

Jeg kjente det svi i nakken

Vi var en fin gjeng hos Hansen: Ragnar Karlsen, Willy Seterdal, Just Olsen og Jon Lauritzen og flere til.

Den første tida arbeida jeg mye ifølge med Jon Lauritzen. – Nå gjør du slik og sånn, sa’n. Fikk jeg det til, roste han: – Nå har du vært flink.

Når vi arbeida, arbeida vi, og når vi tok pause, hadde vi mye skøy og leven. Jeg hadde ei pussefille i baklomma. Plutselig kjente jeg det svei i nakken. Det var en av gutta som hadde satt fyr på filla. Men det hendte aldri vi fløy i synet på hverandre.

Hansen var den snilleste mann du kunne tenke deg. – Se her, gutter, sa’n og kom med en haug wienerbrød. Men det var så mye kanel i at etter den dagen tåler jeg ikke kanel. Det hendte en gang iblant at en av gutta hadde tatt seg en tår på jobben. Da sendte Hansen han hjem; å gi’n sparken var det ikke tale om.

Etter noen år i faget begynte jeg på yrkesskolen. Jeg gikk et helt år, tre kvelder i uka etter at jeg hadde jobba full dag. Vi hadde en bælflink lærer og tegna digre hus med røropplegg og alt. Jeg har tegninger liggende hjemme den dag i dag.

Kan rørleggern komme?

Hansen hadde en eneste bil, en gammel Commer varevogn. For det meste sykla vi. På bagasjebrettet hadde vi verktøykassa med rørtenger, baufil, meisel, bor, drevjern og dekkjern, blåselampe, bly og greimers. Foran på styret hadde vi et knippe med soilrør. Det var såvidt vi klarte å komme opp Kniplebakken.

Ofte måtte vi ut i en bråhast for å ta oss av lekkasjer. Vannet pipla opp av bakken, men ofte var lekkasjen et helt annet sted. Vi grov for hand. Var bakken frossen, var det å pigge opp.

Som oftest gikk vannet i galvaniserte jernrør. Det hadde kommet kobberrør, men de falt for dyre for folk. Syren i jorda tærte på røra så det ble en masse småhøl bortetter. Vannet forsvant i springen, og folk ringte til Hansen: – Kan rørleggern komme? Når vi fant stedet, kappa vi av en god bit, så var det ned i grøfta og leira med rørtanga som du såvidt fikk plass til når du skulle gjenge opp. Til slutt var det å få på ei muffe og et bindstykke.

Når vi skulle bøye de galvaniserte jernrøra var kumlokka til kommunen gode å ha. Vi stakk røret ned i hølet på sida av kumlokket og bente til alt vi klarte. Av og til kom vi opp i lysledninga med den andre rørenden og fikk støt så det iste i tenna.

Når vi skulle lage en knekk på kobberrøra, fylte vi sand i røret og banka på det med en bordende så sanda fylte ut overalt. Så sto vi med loddelampa og varma og varma røret før vi bøyde.

Ofte var det lekkasje i kloakken. Var det høl eller sprekk i de gamle fire tonns sementrøra, eller hadde de glidd fra hverandre i skjøtene, måtte vi få frem tre rør, få opp det som det var høl på, vippa opp de to på siden, tre på et nytt og tråkke ned.

Soilrør var vanskelig å få tak i rett etter krigen, men vi fikk tildeling fra støperiet fra Kråkerøy Verk. Når vi monterte soilrøra, dytta vi først drev i skjøtene så hardt vi kunne. Så varma vi opp bly med loddelampe i ei lita kjele og helte ned i skjøten, og når blyet hadde størkna, slo vi rundt med dikkmeiselen så det skulle bli fast og tett.

Sluk laga en smed oppe i Rolvsøyveien til oss. En gang skulle Willy over med ferja til Kråkerøy med ei kasse med sluk på sykkelen. Hele ladninga raste ut og ned i elva. – Det er ikke farlig, sa Hansen og betalte.

Rotter så store som katter

Det var mye drittarbeid. Vi ble budsendt: Kloakken er tett. Vi dro vekk kumlokket, hoppa nedi og staka. Det hendte vi måtte surre piggtråd rundt et øye i staken før skitten løsna og fossa ut. Ofte ble vi stående opp til livet i dritt og møkk. Mange steder krydde det av kloakkrotter. De var store som katter og kom rett mot deg.

Folk kasta alt mulig i toalettet. Det var stadig tett i kloakken hos Hansen & Co, det var disse evindelige binda. En dag tok vi og samla opp dem vi hadde funni, la dem på en planke og bar dem gjennom fabrikken. – Hva er det dere gjør? spurte disponenten. – Vi tenkte vi skulle få en slutt på griseriet, sa vi. Det hjalp.

Vi drev og installerte bad i husene. Dengang var det disse svære, tunge støpejernsbadekara. Vi måtte ta dem på kant gjennom baderomsdøra og være forsiktig så vi ikke slo roser i emaljen. Etterpå skrudde vi på bena. Det var noen digre klædder av støpejern, det og.

Vi fikk mange snåle spørsmål. Vi skulle ha fram kaldt og varmt vann til badet, og folk lurte på hvorfor vi måtte ha to rør. Folk klaga over lekkasje på WC, og så var det sisterna som sto og sildra og rant så det danna seg kondens som dryppa ned på gulvet. Enkelte var fælt pripne: De likte ikke å få en møkkete rørlegger i huset, du måtte ta av deg på bena, enkelte steder måtte du vrenge av deg blåbuksa.

Det var gjerne de samme som krangla med betalinga. Men bevares, det var mange hyggelige folk! – Jeg har skjenka i kaffe på kjøkkenet, vil du ikke smake på julekaka mi? Den tiden drev folk og satte vin. Det hendte iblant vi rusla hjemover med en literkanne i veska. Når vi skifta varmtvannsberedere, tok vi ut kobberet i de gamle og solgte til skraphandleren. Noen ble sinna: – Du har stjært! Det var jeg som skulle ha penga. Andre sa det var greit og takka for vel utført arbeid.

Uten humør går det ikke

Jeg har arbeida på mange plasser: på Stabburet, på Loyds, på FMV, ved Götaverket og hos Kockums i Malmö. På Værste var jeg med og monterte det store nøytralgassanlegget. Jeg var hos Brattås den gangen. Vi skrudde sammen rør som kunne være en 50-70 cm i diameter. De kom i krana og du måtte ikka ha høydeskrekk, for vi drev på en 50 meter til værs. Vi var en 8-10 mann som gikk skift og bygde hele greia fra ramma og opp. Vi fikk ikke en øre ekstra av Værste, men så forhandla vi med ingeniør Bengt Larsen i Brattås, en innmari kjekk kar, og da vi kom ut av brakka, hadde gutta fått fem kroner mer i timen. Vi jobba som bare det, og alt sammen sto ferdig før tida.

En gang drev vi på i Aremark for Gas. Det var 27 graders kulde, så det første vi gjorde var å kjøpe trebånner. Hansen skulle hente oss på kvelden, men glemte hele greia så vi lå over på golvet i et uoppvarma lokale. Om morran skulle jeg ned ei jerntrapp fra annen etasje, glei og datt helt ned i kjelleren der jeg endte mot et pølsespann. Jeg hadde vondt i brystet, men arbeida ut og gikk til dr. Andersen på Gressvik. Han sendte med på sjukehuset der de så på røntgen at jeg hadde et ribben inn i lungen.

Klart det var et slit. Uten humør gikk det ikke. Jeg har vært med i sangkoret Skjold i 25 år. Det hendte at jeg tok ei revyvise for gutta på jobben:

Jeg kjøpte meg en automobil,
jeg kalte’n Chevrolet.
Jeg skulle ut og prøve’n gett,
og sjåførn, han var med.
Og ikke kom vi oppfor bakke,
ikke kom vi ned,
Vi døtta og vi stønna,
men vi sto på samme sted.

Trykt i Demokraten 1994