Sten har vært mitt liv

Jon Molander, veteran fra brøttet. Torsnesmester i gatestenshogging har andre fortalt. Starta som guttunge med å slå kilehøl. Senere fant han klyven både i Torsnesfjella og på Grorud. På Blindern vandrer studentene på tusenvis av sten som Jon Molander har hogd. – Fikk jeg leve en gang til, ville jeg vært stenhogger.

– Dere stenhoggerunger skulle iallfall vite hva kileform er, sa lærer Lunde på Nordre skolen. Det visste vi. Sjøl slo jeg mine første kilehøl i 1927. De hadde kjørt fram sten og skulle bygge undermur borte på Kjelsaas. Jeg var så ivrig etter å være med at far måtte jage guttungen hjem.

Den dagen jeg fylte 16 år, meldte jeg meg inn i stenhoggerforeninga. Far var kasserer, og det var et høytidelig øyeblikk. Vi sto inne på kammerset hjemme og far låste opp skrinet og ga meg boka. Samme dag jeg ble født, hadde far stått 10 år i fagforeningen.

Bestefar kom fra Sverige med yrkeskunnskap og verktøypost. Far var også en dyktig stenhogger. Han sto i brøttet sammen med folk som broren Samuel, Sverre Pettersen og William Andersen. Han har lært mange her i Torsnes å hogge sten.

Far var veldig tålmodig og nøye. Jeg slurva ved pusstønna. – Ta det med ro, Jon, sa’n, ta den tida som trengs. Da jeg begynte i fjellet, bora vi alt for hånd. Far var forsiktig når han skulle skyte fjell. Han var nøyaktig med rimern så skuddet gikk akkurat den veien han ville. Den første tida hogg han mye seks ganger seks gatesten – det var fin, kostbar sten som holdt høy kvalitet. Senere ble det mer masseproduksjon.

Det var mest småbrøtt her i Torsnes. Det fantes storbrøtt i Hummelvika, men det vanligste var at det sto en eller to mann i brøtta. Sjøl arbeida jeg mye sammen med far eller alene. Jeg sto mest i Skaukollen og Hansåsen, men har også hogd sten ved Torsø, i Sørfjellet og Vestfjellet og i Klova.

Guttungene trengte ammunisjon til 1. mai

Vi starta med å rydde. Når vi hogg gatesten, fikk vi fjellet fritt avsjakta, men i kantstenhogginga måtte vi ordne opp sjøl. Så var det å bore opp og skyte. Vi brukte krutt, for da hadde vi kontroll med hvilken vei skuddet gikk. Ammunisjon hadde vi med hjemmefra, eller gjemt på et lurt sted i skogen. Guttungene lå ofte og speida og kikka for å se hvor gubbene hadde ammunisjon, så de kunne få tak i litt krutt til salutten på første mai.

Bora holdt stenrederen, men verktøyposten skaffa du sjøl: Meiselen til å slå kilehøl med, bredkil, plurr, klyver, brenner, brekkslegge og en to, tre pusshammere. I kantstenhogginga kom kantjernet og rundkilen i tillegg. Vi kjøpte gjerne redskap gjennom smeden som bestilte hos Bernhard Mathiesen i Gamlebyen. Så kom den med Torsnesbussen og ble lempa ut og lå og venta i grøftekanten.

Stenhogging er et fag, et håndtverk, det er ikke lært i en håndvending. Kunsten er å finne klyven, stedet der stenen deler seg når du slår i kilene. Du lærer deg det gjennom arbeidet. Du kan ta feil, du har blokka, du tror at klyven går der og dit – det stemmer ikke, og du har skjemt bort en hel del sten. Jeg står der og klør meg i hue: – At jeg kunne være så dum…

Stenhoggeren liker ikke katten. Det er rødaktige årer i fjellet som gjør at det ikke deler seg dit du vil. De sier at den følger med fra svenskelandet over til Torsnesgranitten og går videre på holmer og skjær til andre siden fjorden. De gamle stenhoggerne sa for spøk at du fikk ta med en skål fløte ut i brøttet, så lurte du katten.

Det lyste rundt i fjella i Torsnes

På det meste var det i alt 300 stenhoggere her i Torsnes. En 250 av oss hogg gatesten, resten hogg kantsten. På sett og vis var det greiere å hogge kantsten, for da kunne du mer true deg fram. I gatestenshogginga måtte du underordne deg granittens gang. Vi hogg mest knott som noen kaller lus, og X-sten, eller pædder. Sånn i gjennomsnitt kunne du hogge en 3-400 knott på en dag. Sjøl har jeg klart godt i overkant, men da slo jeg så aksla ble helt varm. Vi hogg i allslags vær og rigga opp et telt mot regn og vind. Det var to stokker i kryss i hver ende og en tversover der vi la presenninga. Jeg dro den vekk når det klarna, jeg likte best å stå under åpen himmel.

På sommerstid sto vi i brøttet fra sju om morran til fem om kvelden. Foreninga var nøye med at du ikke holdt på lenger. På vinteren var det fra åtte til seks. Det hendte at du måtte måke unna et par meter snø før du kom i gang. Når det var mørkt, sto stenhoggerne med parafinløkta i brøttet. Du kunne se hvordan det lyste rundt i fjella. Det var stor forskjell på sommer- og vinterfjellet. Du merka når du satte redskapen i fjellet: – Nei, dette går ikke. Men var det vinterfjell, var det fantastisk hvor pent det gikk, det ble så slett som bordplata hjemme.

Smeden var en viktig person i stenindustrien. Det var flere flinke smeder i Torsnes. Willian Olufsen hadde smia si rett borte ved dansebakken i Holm. Redskapen var merka. På min står det J.M. Når smeden hadde kvessa og herda, putta han verktøyet i hyllene på veggen. Der kunne hver og en plukke ut det han skulle ha. Smeden betalte vi sjøl. Hadde jeg tjent 100 kroner, gikk gjerne tre kroner til smedlønn.

Det var i grunnen lite uhell. Det forekom at noen bora i krutthøl, men det gikk bedre enn venta. Jeg vet bare om en som skjøt seg forderva. Stensplinter på øyet fikk vi ofte. Jeg gikk med en i flere dager, til det ble ei hinne på øyet. Da tok far meg med til onkel som spissa en fyrstikk, stakk høl på hinna og fikk splinten ut. Det gjorde forferdelig vondt, men om kvelden sparka jeg fotball på skaubanen med et lommetørkle knytta over øyet.

Kontorfolka ville henge som trosten i trea

Kakeskiva tok vi den første tida under åpen himmel. Vi gjorde opp varme og varma kaffen i en boks, mens snøen rasa fra grana og ned i nakken på oss. Far sa: – Skulle kontorfolka ha det slik, ville de henge som troster rundt i trea.

Senere satte rederne opp noen plankebuer. Du hadde iallfall tak over hue. Vi satt på krakker langs veggene og diskuterte fælt. En sa engang: – Holder du ikke kjeft, så setter jeg deg utafor døra!

Stenrederne så vi lite til i brøttet. En gang kom Emil Johansen da far og jeg drev på og hogg ved Skalle. – Det er pen sten, sa’n, men står den trykket? Da sa far: – Er’e noe gæli med dette, og?

Sånn en gang i uka kom formann og telte opp. Jeg tok to og to sten i hver neve og lempa i haug. En gang pelte jeg 10 000 sten. Jeg var så sårfingra etter hogginga at det ble blodmerker på hver eneste sten.

Mine ærmer truer du ikke

Nede ved Holmbrygga lå jaktene og tok inn stenen. I de senere åra var det gjerne slik at de som hadde hogd, hadde retten til lossinga. Når det var høyvann, og vi begynte lastinga, sto løperen i 45 graders vinkel opp mot dekket. Da var det tungt å få trillebukken opp. Far fortalte at før var det syndikalister som ikke trodde på overenskomster, men på direkte aksjon. En av dem satte båra fra seg: – Mine ærmer truer du ikke til å ærbe’. Far sa: – Jeg respekterer hva du står for, men overenskomsten er inngått av Norsk Stenindustriarbeiderforbund og det er den som gjelder her. Det hendte at jakta dro til Oslo, og så åpna de og luka ned i rommet: – Det er ikke bra nok, send den tilbake igjen!

På slutten av 20-tallet og utover på 30-tallet var det ofte stans i hogginga. På det verste gikk 300 mann arbeidsledige her i bygda. Rederne pressa lønna og så streika vi, men hva nytta det? Når det ikke var noe mer penger igjen i forbundskassa, var det å gå tilbake til arbeidet, hvis du fikk noe. Rederne hadde organisert kartell: Hadde du hatt arbeid for en reder, kunne du ikke gå til en annen og be om jobb.

Du ville ikke nedverdige kameraten

Det var smått stell hos mange. Du så det på nistematen. Noen krøp i lyngen og pella blåbær for å ha noe på kakeskiva. Du ga dem ikke av din egen mat heller, for det var å nedverdige dem. En del henta lappen på kommunelokalet på Veel. Fattigkassa var det vakre navnet.

Så starta de nødsarbeid. Det var veiarbeid til 2,50 kr dagen. Sjøl sto jeg sammen med Leif Svendsen og bar sten og laga vei rett borti her på Holm. Jeg prøvde å få arbeid ved Kykkelsrud og på Sarpebrua, men det gikk ikke. Og det var i brøttet jeg helst ville være. Jeg var hele tida med på møtene i Stenhoggerforeninga. Det var stadig dissens om de som var uorganiserte. Enkelte stenredere brukte gulinger, som vi kalte dem. Andre ville bare ha stenhoggere som var med i foreninga. Foreninga var det vi hadde å støtte oss til. 1. mai 1939 ble jeg valgt ut til å bære fana. Da var jeg stolt.

* * *

Jeg har arbeida med sten hele mitt liv. I 20 år etter krigen hogg jeg sten på vinteren i Torsnes og på sommeren på Grorud utafor Oslo. Stenen i Filipstad utstikker har Trygve Molander og jeg hogd. Studentene på Blindern spaserer på gatesten som jeg har vært med å hogge. Jeg har hogd stenen til Metodistkirken på Sagene i Oslo. Fikk jeg leve en gang til, ville jeg ha vært stenhogger.

Trykt i Demokraten 1994