To løk og en prat

Trengte du asters eller gråpærer eller gule Åspoteter og noen å snakke med – Annes blomster-, bær- og fruktbutikk i Gamlebyen var stedet. – Trivelige år og kunder, sier Anne Saltvik.

– Jeg er født og oppvokst tvers overfor Frederik II i Torvgaten i Gamlebyen. Bestefar var kirketjener i Østsiden kirke. Jeg kan huske han satt på en liten krakk og luka vekk gresset mellom gatestenene. Far var også kirketjener, samtidig som han arbeida i bøkkeriet på Denofa. Bror min, Josef, ble tredje generasjon som holdt orden i gudshuset i Gamlebyen.

Vi ungene måtte hjelpe til med langkosten mellom benkeradene og støvkluten på hattehyllene. Etter nattverden vaska vi opp. På vinteren fyrte vi i tre, store ovner i kirken og to i sakristiet. Var det sprengkaldt, starta pappa fyringa på fredag til høymessa på søndag. Var det begravelse borte på kirkegården, halte og dro vi i tauene til den lille og store klokka. Betalinga var ei krone. Krona gikk til kino over i byen.

Jeg var gjeterjente der Gudebergskolen er i dag

Det beste på Gamlebyen skole var frikvarterene. Fru Marcussen kokte havresuppe til de som hadde dårligst råd. Jeg kjøpte porsjon til venninna mi for 15 øre. Lærer Løkkevik ga en tiøring for hver dag vi gikk barbent. Da høsten kom, hadde ei jente lagt seg opp 14 kroner.

Vi fløy og rota i søplekassene i Gamlebyen og på fyllinga på Nabbetorp. I kassa hos Amundsen fant vi sjokolade og annet godt på søndagsmorgenen. Det vi plukka på søplehaugen, solgte vi for noen øre hos Evensen i Gamlebyen eller Koster på Nabbetorp. På lørdagene var det dans borte ved artillerikaserna. Vi dytta til hverandre når vi så de eldre jentene flørte med militærene.

Ti år gammel gjette jeg kuene for Høydahl på glasinet – der Gudeberg skole er i dag. Når klokka nærma seg fire, gikk jeg med kjeppen og jaga flokken oppover Sarpsborgveien. Når de slo høy på glasinet, fikk jeg sitte på hesten hele veien opp til Løkkeberg.

Etter at jeg var ferdig på skolen, sto jeg bak disken og solgte grønnsaker og bær for Syversen som hadde butikk ved siden av meieriutsalget. Av og til flytta jeg ut og sto på torvet. En femkilo med poteter kosta ei krone og da fikk du gjerne en kålrabi attpå.

Jeg var 19 år da jeg gifta meg med kameraten til Josef, bror min. Mannen min hadde en onkel som fridde til Maja Mathisen som hadde grønnsaks- og fruktbutikk i Gamlebyen. Maja hadde starta i Donkejongården. Hun fornya seg og flytta inn i lokalet i Kirkegata der ei som het Alma solgte knekk og sukkertøy da jeg var småjente. Maja sa ja til onkel, de gifta seg og kom en dag og spurte om jeg ville overta. Jeg lånte 500 kroner og satte i gang. Det var i 1939.

Det fineste i hele butikken var det blanke kassaapparatet som sa Pling! og het National. Tvers over lokalet hadde Maja et forheng, og bak forhenget var privaten med pinnestoler og bord og ei kokeplate. Det lukta alltid koselig kaffe når du kom inn døra. På hver sin søyle sto to ungkarsplanter til pynt. Ellers var det disk tversover og digre såer med poteter og gulrøtter og kålhoder. På gulvet bugna blomstene i bøtter og kar.

– Du skulle smake rabarbraen, du trenger ikke sukker på’n!

Jeg fikk mye fra hagene til folk: ringroser, krysantemum, tustenelliker, asters og erteblomster. Kirsti og de andre Skallegårdjentene var innom med liljekonvall, tulipaner og pinseliljer. Potteblomster som hortensia og alpefiol og begonia tok jeg mye fra Hannestad.

Telefonen ringte: – Du, det er Marta Kjelsaas, skal du ha rabarbra i dag? Du skulle smake’n, du trenger ikke sukker på’n. Johanna Ødegaard kom med gressløk og hadde med seg en halv vørterkake til kos i bakrommet. Andre tæssinger kom med de gode, gamle sortene: Gravenstein, Ripston, flaskeepler og Inger Marieepler, Reine Claude og eggeplommer og gråpærer. Rips og solbær og stikkelsbær kjøpte jeg hos Gudevold i Nabbetorpveien.

Folk ville gjerne ha gule Ås-poteter, for de var så gode i lapskausen. Potetlasset fra Åserød i Skjeberg med to hester foran høyvogna skrangla over brostenene og stansa foran butikken. Jeg tok sekkene på ryggen og lempa dem i kjelleren for bonden hadde fippskjegg og var opp i åra og orka ikke stort.

Mye plukka vi sjøl. Mannen min og jeg og Mary og Karl som vi vanka sammen med, dro ut til Andreas Ulfeng og pelte gulrøtter, kål og poteter. Under krigen kunne det stå en lang kø utafor butikken og vente på at vi skulle komme tilbake. Rosenkål fikk jeg fra Birger Larsen på Byens marker, men den gikk det ikke mye av, for folk syntes den var for dyr.

Ved siden av å selge markens grøde bandt jeg kranser. På høsten var det på med gummistøvlene og ut i Torsnesskogen for å pelle myrmose. Per, nevøen min, stabba rundt og dytta i sekker med de små nevene sine. Det er utrolig hvor mye hjelp jeg har hatt av den gutten. Sekkene med mose stabla vi på loftet over butikken til den hadde tørka, og så bar vi dem ned i kjelleren der vi hadde lager helt til jul.

Kunsten å lage kranser lærte jeg av Maja, og så skaffa jeg noen bøker og studerte videre på egen hånd. Først var det en ståltrådring, så et lag mose på og ytterst edelgran eller sisselrot eller ekeløv. Kunstige blomster laga vi sjøl av kreppapir som vi dyppa i smelta voks. I dag er de av plast. Jeg synes de vi laga var mye penere. Eller vi dekorerte kurver og oppsatser med jord og mose i bånn og bregner og nelliker på toppen til trøst og glede på nattbordene på Byens sykehus i Gamlebyen.

– Nå får du ta sertifikat, Anne!

Første tida tråkka jeg rundt med varene. Jeg lånte kjerra hos Blocks, spente’n fast bak på sykkelen og la i vei til frilandsgartneriet til Sponheim i Oredalen eller til Hannestad. Senere ble det en liten Puch motorsykkel, fremdeles med vogna etter. Den første bilen min var en Ford Eiffel som jeg tjuvtrente med i Gamlebygatene. En dag stansa politiet meg: – Nå er du så flink til å kjøre, Anne, nå er det best du tar sertifikat!

Det har blitt frakta mange potet- og grønnsaksekker i baksetet til Eiffelen. Ellers var vognmann Hansen god å ha. Han kjørte kolonialvarer til kundene og tok gjerne med seg et par kilo epler eller et blomkålhode fra Annes butikk.

Det var trivelig i Gamlebyen. Der var Blåmann på hjørnet, Dina Jansens kolonial, Petter Pettersen på Torvet, baker Hegglund, Sørensens kolonial, Olsekafeen i Kirkegata eller Kif-kafeen i Rådhusgata, der du kunne få en vaffel og en kopp kaffe.

Kom du i bet, så hjalp vi hverandre. Agnes Jensen, konkurrent som drev blomsterforretning og begravelsesbyrå tvers overfor skolen, kunne stikke innom: – Du, Anne, jeg mangler nelliker, du skulle ikke ha en fem, seks til overs? Neste gang var det Agnes som hjalp meg.

– Et kålhode så tett som pastor Øbys

Det var stadig kjentfolk fra Gamlebyen, Vaterland, Nabbetorp og Byens marker opp trappa og inn døra til butikken: Fru Falch fra Vollgata eller fru Søetorp i Kirkegata eller fru Schie i Vollgata som skulle ha middagene ferdig til mennene kom hjem. Jordmor Borchsenius bråstakk innom på vei til eller fra. Sigrid Hansen sto i døra: – Du Anne, jeg må ha to løk og en prat med deg! Lisa Mørch stakk over fra Rosinggården. Alfhild Hultmann kjøpte mye, for ho kokte for fangene på politikammerset. Pastor Øby pekte på kålhodene på hylla: – La meg få et som er så svært som ditt! Jeg: – Og så tett som ditt!

Helga Evensen hørte til de trofaste, fru Moen, som vaska på skolen, likeså, eller Ågot Nelson når ho hadde gjort seg klar vaskejobben over i byen. Doktor Eilertsen ringte hver lørdag: – Du er vel i butikken etter to? Og Nutte, fru Apenes, som alltid tok seg tid til en kaffekopp og en røk i bakværelset.

Murris, hjelpemann hos slakter Ingvald Johansen, hadde lukta aldri så lite på korken og fomla etter lista med bestillingen til gutta på slakteriet. Ka’l Havana, dypvannsseiler som vel aldri hadde vært utafor Gamlebyen og Vaterland, strøk barten: – Få et halvt kilo poteter av deg, Anne, betaler senere. – Kan du ikke måke litt snø, da Ka’l, sa en kar en vinter til Havana. – Nei, svarte Ka’l, når jeg ikke får måke på sommeren, kan det jaggu være det samme på vinterstid.

Hele den faste gjengen kommer gode og fulle inn døra: – Dø, Anne, få børja litteranne mat av deg, ‘a? – Ja, hva skal det være? – Jo, har du litt løk og litt poteter og kanskje litt persille, så blir suppa bra. Vi skal betale deg den 20. Den 20. lå pengene på disken.

Mange handla på bok og gjorde opp på fredag. Noen kom ikke på fredagen. Jeg tok en tur bort til ei dame rett borte i gata her. – Jeg har ikke sett deg i butikken på en stund, sa jeg. – Nei, du skjønner jeg skylder deg så mye at jeg tør ikke sette bena mine hos deg mer. – Nå skal du høre, sa jeg, du kan betale en to-tre kroner uka til vi er kvitt. På det viset beholder jeg en kunde og får pengene du skylder meg.

***

Etter noen år utvida jeg med begravelsesbyrå. Butikken drev jeg frem til 1974. Da overtok Per, min gode venn og hjelper gjennom mange år. Løk får du ikke lenger. Nå går det i blomster og gaver, men en prat over disken er det alltid råd med. Og kvaliteten på varene, ja, den er den gode, gamle.

Trykt i Demokraten 1994